Meninger

Fjordmans drømmer

  • Øyvind Strømmen
    Øyvind Strømmen
    Forfatter og journalist

I etterkant av 22. juli har Fjordman forsøkt å fremstille seg selv som islamkritiker. Han har fått god hjelp av media. Det kan vanskelig kalles annet enn en fornærmelse mot islamkritikere. De fortjener ikke sammenligningen, skriver Øyvind Strømmen etter å ha lest den nye biografien om Peder Nøstvold Jensen. Foto: Øijord, Thomas Winje

Ingen blir profet i eget land. Og noen ganger er det helt fortjent.

Jeg var usikker på Simen Sætres bok «Fjordman – et portrett av en antiislamist». Det må ha vært en krevende bok å skrive, fordi Sætre utforsker både ideologen Fjordman, mannen som bare var en skygge på internett, en ansiktsløs ideolog, og mennesket Peder Nøstvold Jensen. Jeg var usikker, for hva ville egentlig komme frem av nyheter?

Svaret er: svært lite. Når Fjordman ble fremhevet av Breivik som inspirasjonskilde, havnet han i medienes søkelys. Og når han selv stod frem i VG, gravde mediene seg naturligvis ned i Fjordmans fortid. Store deler av det biografiske materialet i boken er kjent stoff. Sætre har gravd videre, og setter historien i sammenheng, men svarer kanskje aldri på spørsmålet han setter seg fore å svare på: Hvorfor?

Jeg var usikker, urolig for at en bok som dette kunne få samme problem som mye av mediadekningen, med fokus på personen Jensen, fra Ålesund, snarere enn på ideologen Fjordman, fra internett. De to er selvsagt ikke adskilt, Jensen avviser selv ovenfor Sætre – gang på gang – at Fjordman er det forfatteren kaller en persona, en konstruert person. «Fjordman er en del av meg som jeg ikke alltid viser ellers», sier han. «Dissidenten», sier han.

Dissidenten

Jeg var for pessimistisk. Sætre har skrevet en fascinerende bok, i en journalistisk sjanger som er mildt sagt krevende. Og dissidenten Fjordman kommer frem. For det er ingen tvil om at at Fjordman er en dissident, i ordets enkleste betydning: Han står for et politisk syn som befinner seg et sted langt bortenfor mainstreampolitikk. Han har et verdensbilde som gjør at man – når man besøker det – kan komme til å tenke på Sigbjørn Obstfelders dikt: «Her er så underlig». Han er også, som Sætre skriver, «en idealist».

I etterkant av 22. juli har Fjordman forsøkt å fremstille seg selv – i det offentlige – som islamkritiker. Han har fått god hjelp av media, som har tatt i bruk dette ordet, ofte fullstendig ukritisk. Det kan vanskelig kalles annet enn en fornærmelse mot islamkritikere. De fortjener ikke sammenligningen. Fjordman fortjener ikke å slippe unna med det.

Les også

En sky og pertentlig Ålesund-mann

Også Sætre bruker ordet noen ganger, men viser med sin gjennomgang av noen av Fjordmans mest sentrale tekster, som «Forberedelser til Ragnarok» (2011), «Hvorfor islam må fordrives fra Vesten» (2010) og «Forslag for fremtiden» (2008) tydelig hvordan Fjordmans ideologi slett ikke handler om religionskritikk. Jensen er ikke fornøyd med gjennomgangen. «Jeg er, for å være ærlig, forbauset over hvor lite du egentlig har forstått av mine tekster etter å ha lest dem», skriver han i en e-post gjengitt først i boken. I en e-post til Sunnmørsposten i forbindelse med boklanseringen slår han fast at Sætre ikke er «kvalifisert til å forstå hvorfor personer som meg skriver om dette temaet». Hvorfor? Fordi Sætre, «etter eget sigende [ser] ingen spesielle problemer med muslimsk masseinnvandring».Om du ikke deler Fjordmans ideer, kan du altså ikke forstå hans ideer, sier Fjordman.

Profeten

Det er fristende å tenke at reaksjonen handler vel så mye om noe annet. «For å sette det litt på spissen blir han nesten sett på som en profet», sa Ole Jørgen Anfindsen i et intervju med NRK i etterkant av 22. juli. Sætre gjengir i boken en kommentar under et av Fjordmans mange essays: «Fjordman er et av de viktigste menneskene i vår tid. Det finnes ingen som ham i denne bevegelsen». I et essay i Samtiden forteller Bjørn Stærk: «Fjordman er ikke en skribent du går i dialog med. Han er en skribent du og de andre disiplene setter deg rundt på bakken, og så lytter andektig til mens han foreleser [...]. Er du uenig, har du rett og slett ikke hørt godt nok etter, og vil bli forelest for på nytt, helt til du forstår at du tar feil».

Øyvind Strømmen Foto: Larsen, Håkon Mosvold

Stærk fortsetter: «Dette er en stil de fleste finner slitsom. Men etterhvert fant Fjordman et publikum som var like monomant opptatt av trusselen fra islam som ham selv. [...] For dem var han en stor tenker».Når Fjordman havnet i rampelyset i den bredere offentligheten etter terrorangrepene 22. juli var det ikke lenger den andektige menigheten han møtte. Han var ikke lenger «The Dark Prophet of Norway», som nettstedet Gates of Vienna omtalte ham som i en hyllest og bønn om økonomisk støtte fra 2008. Han var Peder Nøstvold Jensen. Det var ikke lenger bare den ukjente, sinte bloggeren Fjordman som ble lest. Det var ikke lenger bare profeten, guruen, «min egen personlige Yoda», som det heter i et kommentarfelt. En bredere offentlighet fattet interesse for ideologen Fjordman, mannen som av Breivik ble fremhevet som en fremragende skribent, mannen som ble flittig kopiert i Breiviks klipp-og-lim-manifest.

Ideologen

Det er i møtet med tekstene at det blir tydelig at Fjordman er noe langt mer enn «den professoraktige mannen som går seg vill i fremmede byer». Fjordman beskriver et samfunn som er dekadent og ødelagt. I et intervju med den tyske avisen Junge Freiheit – knyttet til den såkalte nye høyre-bevegelsen – fra januar 2012 – slår han fast at «islam strengt tatt bare spiller en sekundær rolle i dette spillet». Han sier at «de som forfekter kulturmarxisme eller marxisme i sine mange former har bidratt til Vestens forfall». Men det er også andre krefter i spill, sier han.

Det forblir i intervjuet noe uklart hvilke krefter han snakker om. I noem essay har han fremhevet feminismen som en destruktiv kraft. I et forteller han at demokratiet ikke bidrar til «flertallsbefolkningens kulturelle og genetiske overlevelse», og hinter han om at andre verktøy må til. I «Forberedelser til Ragnarok» skriver han at det trengs en mental revolusjon, men at den bare er mulig «gjennom en stor krise, et voldelig sjokk, noe som allerede er på vei».

Dette siste ble skrevet i mai 2011. Men det var ikke et terrorangrep Fjordman så for seg. Det var den kommende rasekrigen: «En rasekrig er forutsigbar nå, [...] en underjordisk krig som vil være langt mer destruktiv enn 'terrorisme'. Den hvite befolkningen blir erstattet, et slags folkemord utføres mot [hvite] med herskerklassens, media og politikernes deltagelse, for ideologien disse elitene som samarbeider med fienden har, er full av et patologisk hat mot deres eget folk og en morbid lidenskap for raseblanding». Staten har hatt en utopisk plan om integrasjon, skriver han, en mislykket plan fordi den «forutsatte at fredelig sameksistens mellom utlendinger og innfødte, ikke-hvite og hvite, var mulig innenfor ett og samme område». Dette er i sannhet ikke islamkritikk.

Danseren

For Sætre fremstår Jensen som ufarlig. Folk som kjenner ham beskriver ham som fredelig. Og det er ingen grunn til å tvile på det, ingen grunn til å tvile på at 22. juli var et sjokk for Peder Nøstvold Jensen – som for oss alle, ingen grunn til å tvile på Peder Nøstvold Jensen som gikk en tur i Oslo sentrum sammen med et familiemedlem i etterkant av terrorangrepene som rammet oss, han som la ned blomster til minne om ofrene, han som syntes blomsterhavet var vakkert og som kjente en gutt som gjemte seg på Utøya, en som overlevde. Det er ikke Jensen som er farlig. Det er Fjordman som er det, den mørke profeten, mannen som mener at myndighetene består av forrædere, at samfunnet har brutt sammen, at demokratiet ikke er et fungerende verktøy, at rasekrigen kommer, at den vil føre til en renselse.

Slik sett er en av de beste beskrivelsene som er gitt av Fjordmans ideologi gitt i en annen sammenheng, om mennesker som forfektet et annet hat, lenge før Jensen ble født. I Weimar-republikkens siste dager skrev Carl von Ossietzky, den radikale tyske pasifisten som ble dømt for landssvik i 1931 og fikk Nobels Fredspris i 1936 en tekst om de han kallet litterære antisemitter:

«De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passe seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. [...] Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå ihjel. Resten besørger den tapre og ærlige Hansen med sin velsignede kraft».

Den gode nyheten er at det er skrevet i en annen tid. En tid der demokratiet stod svakere. En tid der den biologiske rasismen ble lyttet til. Man skal vokte seg for alarmismen. Vi er ikke i Weimar-republikkens siste år. Det opplagte er imidlertid at de litterære antisemittene, professortypene, de intellektuelle, idealistene, hadde ansvar for det de selv sa og skrev. Og det er også Fjordmans ansvar.

Hun har nok rett – den eldre kvinnen som intervjues til sist i Sætres bok, kvinnen Fjordman leide hos. Hun som forteller om den snille og høflige mannen, og som avsluttet: «Han gikk nok mye og tenkte og grublet. Han drømte seg vel bort».

Men i møtet med drømmende idealisme må man spørre: Hvilke drømmer? Hvilke idealer?