Meninger

Hvor fritt er egentlig ordet?

Kroppen er vårt fremste sosiale medium. Men den svikter når vi forsøker å snakke gjennom den.

essay1.jpg

  • Finn Skårderud
    Forfatter, psykiater og professor

Skal vi snakke reelt om det frie ordet i Norge i dag, må vi se lenger enn jubileet for 1814 og den juridiske retten til å ytre seg. Vi må under huden

Det startet med en spasertur

Det følgende kan virke påtatt, men like fullt var det omtrent slik denne teksten startet: Det finnes en liten parkeringsplass helt nederst i Uranienborgveien i Oslo. Jeg skulle på Litteraturhuset og samtale om anstrengte kropper og sinn. Jeg låste bilen, og blikket falt så på det flotte huset til stiftelsen Fritt Ord. På veien til Litterahuset, de drøye hundre meterne langs Parkveien, passerte jeg så Jan Thomas Studio. Det er et hus for styling, kroppsdekor og vår kollektive pyntepsyke. Altså: Tre tette hus og en overtydelig konkretisering av temaene kropp, sinn, språk og frihet.

Poenget som vokste frem, er omtrent slik: Hvor fritt er egentlig ordet? Eller hvor godt er språket i en samtidskultur hvor kroppen har fått en slik fremskutt plass nettopp som språk?

Kroppen er språket

Jeg merker berøringsangsten overfor ordet frihet. Det blir raskt for stort, ideelt og edelt. Friheten er enklere å snakke om via sine begrensninger. De kan være moralske, juridiske, sosiale, økonomiske osv. Her nærmer jeg meg det ufrie via kroppen.

Påstanden her er at den større trusselen mot det frie uttrykket, i det norske her-og-nå, ikke er begrensninger av kontroversielle ytringer. Ubaydullah Hussain har Tingrettens støtte til å si heia til terror på Facebook. Slike grensetestinger er marginale, men dog nødvendige øvelser i et demokrati.

Det som ikke er marginalt, men absolutt sentralt, er at vi har skapt en verden hvor kropper i tiltagende grad er språket for sinnet og det sosiale, for følelser og forhold, for suksess og posisjon. Se deg rundt. Denne kulturen har blitt en del av oss selv, altså krøpet under huden. Vår opptatthet av det ytre former vårt indre. Når kroppen i felleskulturen blir et språk for det mentale og sosiale, ryker mye frihet. Følgende ordveksling er autentisk: Hvordan har du det? – Vet ikke, har ikke veid meg ennå.

Normene blir trangere

Det handler selvsagt om normer. Enhver kultur har kroppsidealer. Spørsmålet er hvilke de er, og hvor hardt og bredt de rammer, og hvor stor intoleransen er. Vi har belegg for å si at normene blir trangere, mer detaljerte, rammer meget bredt og ikke minst kryper nedover i aldersgruppene. Skjønnhetsidealer som historisk var forbeholdt en overklasse, rammer nå alle. En gang handlet det om klær og dekor. Nå handler det mer om at kroppen er selvet, og at den oppfattes som et stykke materie som kan omformes, som om den var leire. Min melankolske streng blir solid satt i sving når helsesøster i en bemidlet bydel forteller meg om barn som fødes prematurt fordi de gravide ikke vil opp i vekt. Det er narsissistisk skummelt når hensyn til den egne kroppen overstyrer et fosters behov. Motivet er ikke å moralisere, men orker vi samtalen om mulige senskader på barnet?

Ordet forsvinner i følelsene

Jeg skal på forskjellige vis forsøke å forklare meg om hvordan det frie ordet forsvinner i kroppen. Jeg begynner i følelsene . Når kroppsmisnøye er blitt epidemisk, kan mye benevnes som skam. Hva er ett av skammens viktigste uttrykk? Taushet. Skammens språk er å lukke munnen. Vi vil helst ikke avsløre oss selv som ikke-elskverdige. Ordet er ufritt.

Eller sinne . Det viser seg å være en følelse især kvinner har store vansker med å uttrykke. Mange tar det inn i stedet for ut. Selvskade kan forstås som skrift i hud.

Avhengig av oppmerksomhet

La meg nå gå mer antropologisk til verks. I 1947 skrev klassikeren Margareth Mead om hvordan kulturer i rask forandring løfter frem den konkrete kroppen som et redskap for å kommunisere. Kroppen er et sosialt medium, i dag ikke minst trådløst, med definerte muskler. En rekke samfunnsvitere beskriver tilstandene. Vi blir mer ytrestyrte , altså avhengige av oppmerksomhet og andres bekreftelser (David Riesman) ; det moderne livet er flytende og ikke lenger fast (Zygmunt Bauman); kulturens akselerasjon gir fremmedgjøring (Hartmut Rosa); og når tiden går fortere enn før, ryker tilliten og selvtilliten fordi tillit forutsetter opplevelsen av at noe varer (Richard Sennett). Det meste stabile er tilstanden av ustabilitet .

Behovet for kontroll

Vedvarende omorganisering kan for mange oppleves som angst og uro. Da søker man gjerne forenklingene. Da er vi tilbake til Margareth Mead og kroppens rolle som språk. Kontroll over kroppen kan gi en illusjon av kontroll over livet. Når virkeligheten er vanskelig å fange innenfra , som sinn, forsøker vi gjerne å fange den utenfra , som kropp.

Følelser kan være skremmende fordi de ikke er klart avgrenset. Det fysiske er derimot rimelig oversiktlig og avgrenset. Det er til å ta og føle på, målbart, fattbart og kan telles. Kulturen er påfallende opptatt av kokebøker, TV-kokker, tredemøller tall, og dietter for jordisk frelse. Fitnessbloggene leses av langt flere enn årets Brageprisvinnerne.

Matintoleranse er trendy

Og det krangles intenst om hva slags føde som for tiden er best og verst. Nettoen av slike overdoser av motstridende råd er selvfølgelig babelsk forvirring. Det er vanskelig å holde tungen rett i hodet. Opplysningskontoret for meieriprodukter er frustrerte. Maintoleranser er blitt trendy, sier de. Det er dokumentert store sprik mellom de som faktisk har matintoleranser eller allergier, og de som påstår at de har det.

I en meget klok bok, Homo patologicus, skriver den svenske filosofen Fredrik Svenaeus om hvordan barnebursdagene ikke lenger er hva de var. Nå ankommer smårollingene med lapper hjemmefra om hva de ikke tåler. Går det an å tenke at tåler ikke for noen er et forkledt språk for ikke å tørre eller ville? Hva med de åpne samtalene om sinn og samfunn når de blir somatisert?

Den syke sunnheten

La meg nå gå til psykiatrien . Angsten eter sjelen het en filmtittel av Fassbinder. Når angsten konverteres til kroppsritualer, kan angsten også ete kroppen. Spiseforstyrrelsene og deres anstrengte omland er alvorlige fenomener. Det er flytende grenser mellom sunt og sykt, slik bevegelse pleier å være bra mens tvangstrening ikke er så bra. Mange foreldre engster seg i dag om hvordan de skal nå frem til sine barn som praktiserer syk sunnhet.

Personer med spiseforstyrrelser er forskjellige, selvsagt, men den samlete gruppen, rent statistisk, skårer høyere på aleksitymi. Hva betyr det? Ordet kommer av gresk og betyr uten ord for følelser. Personen mangler et språk som er godt nok. Han eller hun kan ha vansker med å kjenne, identifisere, tolerere og uttrykke egne følelser. Man kan skrive skolestiler til karakteren seks, være veltalende og god til å tilfredsstille andre med ord og smil. Men språket er ofte lånt. Det er til for de andre, for ros og anerkjennelse, og ikke godt nok forankret i en selv. Man uttrykker ikke seg selv, men en forventning om hvem man burde være.

Mistet sin egen stemme

Jeg tyr til en offentlig person. Skuespilleren Jane Fonda sto i unge år frem som den radikale som eide det frie ordet. Hun ble Hanoi-Jane under Vietnamkrigen, raste på vegne av indianerne og andre undertrykte. I USA ble hun i en periode oppfattet som en quisling. I dag er hun et nasjonalt ikon, som stor skuespiller, men også livsstils— og helseprofet.

Samme Jane Fonda var bulimiker i flere tiår. Hun overspiste og spydde, og hennes bidrag til å føde fitnessbølgen på 1980-tallet vokste ut av hennes spiseforstyrrelse. I sin selvbiografi My life so far fra 2005 skriver hun ikke bare om å ta brystsilikonen ut igjen, men også om hvordan hun ønsker å være et eksempel på hvordan en jente kan miste kontakten med seg selv, sin kropp, og må kjempe – hardt – for å få seg selv og sin stemme tilbake. Der er det altså igjen: et mer autentisk språk.

Et mangelfullt språk

Vi liker å si at våre kropper er rike. Men svært mye av dagens kroppskult gjør fattigere. Vi forsøker å bygge selvfølelse gjennom å løfte vekter eller brenne kalorier. Det virker for mange, men det er et prosjekt med åpenbare svakheter.

Kropper er rike, men påfallende fattige om vi skal formidle sammensatte følelser. Hvordan kan jeg eksempelvis på tredemøllen kommunisere den krevende følelsen ambivalens? Det går ikke. Slike kroppsprosjekter blir meget raskt til alt-eller-intet, enten-eller. De er ikke skapt for å romme det komplekse, snarere for å unnslippe. Dette ordløse kroppsspråket er ikke godt nok til å være på høyden med sin tid.

Finn Skårderud er psykiater, professor og forfatter og skriver jevnlig for Aftenposten. Stifter av Villa SULT.

Dette er det første av tre essays om kropp, identitet og språk i samtidskulturen fra Finn Skårderud. De to neste publiseres 28. og 30 desember.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Finn Skårderud: Kroppene våre beleires av nye normer: harde muskler, mager kost, blekede tenner, thigh gap og bikini bridge.

  2. KULTUR

    Det skjer noe med gravide om dagen: etter fødselen skal magene flates ut så raskt som mulig

  3. KULTUR

    Vi etterligner, misunner og rivaliserer. Vi sammenligner oss syke.

  4. KRONIKK

    Hvordan forklarer vi selvskading?

  5. KULTUR

    Finn Skårderud: Den spiseforstyrrede vil ofte være besatt av detaljkunnskap om næringsstoffer, fanget i en tvangspreget frykt for detaljer.

  6. KULTUR

    Ved fellesmåltidet kan vi kanskje oppleve en motkultur mot den kulturelle selvopptattheten