Åpenhet er nødvendig!
Skal vi få gjort noe med dette store problemet, kan vi ikke lenger tie.
Selvmord og selvskading er et av de virkelig store samfunnsproblemene i Norge. Selvmord er den hyppigste dødsårsaken blant unge under 25 år, og selvskading rapporteres av én av ti ungdommer.
Alle aldersgrupper og sosiale lag er berørt, og selvmord skjer «i de beste familier».
Tusener av pårørende og etterlatte sitter tilbake.
Skal vi få gjort noe med dette store problemet, kan vi ikke lenger tie. Heldigvis har tausheten i løpet av de siste ti år i økende grad blitt erstattet av åpenhet – også i massemediene – og dette har norske journalister i hovedsak håndtert på en god og respektfull måte.
Unntak, ikke regelen
Ja, det er et faktum at visse typer medieomtale av selvmord kan føre til såkalte smitteeffekter. Det gjelder særlig når selvmord slås opp på en sensasjonspreget og romantiserende måte, når selvmordsmetoder og andre omstendigheter ved dødsfallet beskrives i detalj og når selvmord beskrives forenklende som en løsning på problemer – i stedet for et problem i seg selv.
Ja, det er også et faktum at visse typer omtale av selvmord går «for tett på», slik at etterlatte kan føle det som en sterk belastning.
Ja, det finnes eksempler på slike former for medieomtale av selvmord i Norge — men de er unntak, og ikke regelen.
Les også:
Veien til selvmordsforsøk blir kortere fordi veien til å få hjelp er så lang
Tabloid forvrengning
Jeg kjenner meg derfor ikke igjen i Siri Opsahl Hetleviks beskrivelse i Aftenposten 14. september når hun hevder at «mediene fråtser i tragediene» og at det i månedsvis «knapt har gått en eneste dag uten selvmord i alle kanaler».
Dette er en meget tabloid forvrengning av virkeligheten.
Det er mulig at det har vært mye fokus på selvmord den siste uken. Men er Opsahl Hetlevik klar over at i denne uken ble Verdensdagen for selvmordsforebygging markert i Norge i likhet med svært mange andre land? Er hun klar over at Verdens helseorganisasjon, fagmiljøer og frivillige med denne dagen nettopp ønsker å sette selvmordsproblemet på dagsordenen, slik at flere kan få øynene opp og være med og bidra til å gjøre noe?
Les også:
«Jeg kan like godt si det høyt. Jeg prøvde å ta mitt eget liv.»
Vi trenger frivillige
Den fokuseringen vi har hatt den siste tiden er altså tilsiktet, og den er god!
Den formidler budskapet om at selvmord er et stort problem for den enkelte og for vårt samfunn, og at dette problemet må og kan reduseres ved aktiv innsats.
Slik innsats kan ikke begrenses til den som utføres av helsepersonell, selv om den jobben de gjør er helt avgjørende. Akkurat som vi trenger frivillige som kan gi førstehjelp ved ulykker og hjertestans, trenger vi vanlige mennesker som både kan og vil gi førstehjelp ved selvmordsfare.
Dette trenger folk å få vite. Derfor har vi ikke noe annet valg enn åpenhet.
Det betyr ikke at det ikke koster å være åpen – for dem som har gjort et selvmordsforsøk eller har skadet seg eller for dem som er blitt etterlatt. Jeg tror det likevel er verdt prisen.
