Meninger

Essay: Fire nyskapende satsinger fra utlandet norsk kulturpolitikk kan la seg inspirere av | Karin Hindsbo

  • Karin Hindsbo
    Karin Hindsbo
    Direktør ved Nasjonalmuseet

En konstruksjonsfeil og deretter opphevelsen av et forbud ga München en populær attraksjon. Karin Hindsbo trekker frem ulike kulturtiltak «utenfor boksen». Foto: Michael Dalder, Reuters/NTB scanpix

Mens vi venter på resultatet av den nye regjeringskabalen, lurer vi på hva som vil skje politisk de kommende fire årene, ikke minst på kulturfeltet. Store endringer og nye visjoner? Mindre justeringer av en allerede utstaket kurs?

Karin Hindsbo er direktør for Nasjonalmuseet. Foto: Morten Uglum

«Norge trenger en ny og fremtidsrettet kulturpolitikk. Den må feltet selv bidra til», skrev Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim nylig, men hvor ligger de annerledes ideene? Store eller små nyskapende grep som kan gi kulturen større gjennomslag og ta den i nye retninger i årene fremover. For det trenger vi.

Kan man se utenlands? Her er fire eksempler på veldig ulike satsinger, som norsk kulturpolitikk kan la seg inspirere av:

1. USA: Kunst som gjenoppbygging

Finanskrisen fra 2008 rammet USA hardt. Det gikk så galt i Detroit at storbyen måtte slå seg konkurs. 38 cent av hver dollar gikk til å betale byens gjeld, befolkningstallet falt drastisk, boligprisene likeså, og eiendommer sto forlatt.

Situasjonen var så dramatisk at byen følte seg tvunget til å selge kunstsamlingen sin fra Detroit Institute of Art, en av de største og mest betydningsfulle kunstsamlingene i USA.

Kunsten i Art Institute of Detroit sto i fare for å bli solgt på grunn av finanskrisen i USA. Nytenkning reddet samlingen, deriblant dette oljemaleriet malt av Diego Rivera. Foto: Rebecca Cook / Reuters / NTB scanpix

Kunstverdenen var i sjokk. Der byen enn så lenge ikke hadde klart å få private investorer til å gå inn i den eskalerende krisen, ble det nå utløst en storslagen kampanje for å bevare kunsten i museet. Museet fikk inn 800 millioner dollar som ble satt inn i byens kriserammede pensjonsfond med forutsetning om at kunsten ble værende.

Aksjonen sier noe om vår kulturarvs betydning, men danner også et viktig bakteppe for måten staten Michigan har tenkt byplanlegging, kunst og kulturopplevelser som en del av gjenreisningen av byen – på godt og vondt.

Michigan har nemlig flere tusentalls ikke-kommersielle kunst- og kulturinitiativer og institusjoner. For å måle effekten av disse, opprettet man for noen år siden prosjektet Art Serve Michigan, nå Creative State Michigan, for å analysere informasjon fra kulturlivet.

Det viste seg at mange flere oppsøkte kulturbegivenheter enn man trodde. En analyse fra 2012 viste at for hver dollar Michigan brukte på kunst og kultur, gikk 51 cent direkte tilbake i statsøkonomien. I 2014 ble det rapportert at de kreative virksomhetene i Michigan betalte lønninger for rundt 3,6 milliarder til 74.000 ansatte.

I det seneste har Detroit satset for fullt på kulturlivet. De tilbyr blant annet gratis boliger til forfattere. Etter mange år med nedgangstider, er byen igjen i merkbar fremgang, blant annet drevet frem av kulturen.

2. Danmark: Forfatteren i sentrum

I 2003 utformet allmennkringkasteren Danmarks Radio (DR) et sett dogmer for fiksjon og drama.

Mange har nok hørt om det danske dogmefilmkonseptet som Lars von Trier og Thomas Vinterberg lanserte i 1995, men også bak DRs berømte dramaproduksjoner, som Forbrytelsen og Borgen, ligger et kompromissløst dogmesett.

De danske TV-serienes suksess både nasjonalt og internasjonalt er et resultat av en systematisk og målrettet satsing, der den beste inspirasjonen fra utlandet kombineres med det unike særpreget i den danske produksjonsformen.

DR jobbet i lang tid med å kartlegge konsepter og granske strukturen i amerikanske produksjonsmodeller. Resultatet ble 15 dogmer, der det viktigste var «One Vision», ideen om å gi manusforfatteren all makt.

Danmark radios berømte dramaproduksjoner, som Borgen, er basert på en omstendelig og risikabel – og suksessrik – produksjonsform.

Mens regissører gjerne, og særlig på denne tiden, hadde en sterk og styrende rolle i produksjoner av TV-serier, satset DR på at forfatteren skulle få utvikle og styre historien fra start til slutt. Produsentens viktige rolle ble likevel sikret gjennom dogmet «produsentens valg», mens et dogme kalt «Den doble historien» la føringer for at ethvert drama skulle behandle aktuelle sosiale og etiske dimensjoner.

Journalistikken som systematisk gransker samfunnsforhold, urettferdighet og maktstrukturer koster penger og gir ikke alltid raske resultater. Den trues av sviktende medieøkonomi

I stedet for å starte med et konsept, og gjerne en pilotepisode, valgte DR å prioritere fortellingen fra start til slutt, med grundig research og gjennomarbeidede universer. Å gi forfatteren full ro og myndighet i prosessen på denne måten er en omstendelig og risikabel produksjonsform. Her er det investert mye allerede før første episode ruller over skjermen. Men resultatene, seertallene, de prestisjefylte prisene og etterspørselen fra utlandet snakker for seg selv.

Hva kan vi lære? At langsiktige og kompromissløse satsinger der kunstneren får stå i sentrum, gir resultater.

3. Thailand og USA: Sats på gravejournalistikk

Den avslørende gravejournalistikken har stadig dårligere kår. Journalistikken som systematisk gransker samfunnsforhold, urettferdighet og maktstrukturer koster penger og gir ikke alltid raske resultater. Den trues av sviktende medieøkonomi og utfordringer med den nye digitale mediehverdagen og har utfordringer med å tilpasse seg dagens utålmodige krav til klikk.

I de seneste årene har det dukket opp nye initiativer for å sikre denne typen journalistikk. Et eksempel er en uavhengig nettside i Thailand, ThaiPublica, som jobber for transparens i privat og offentlig sektor.

ThaiPublica avdekker korrupsjon i Thailand og vil skape internasjonal oppmerksomhet rundt problemstillingen. I fjor saksøkte ThaiPublica den kongelige thailandske hæren for å holde tilbake informasjon om mistenkelige forhold rundt pengebruken i den kongelige parken Rajahbati.

ThaiPublica er inspirert av amerikanske ProPublica, en uavhengig nyhetskanal for gravejournalistikk som står bak noen av de største Pulitzer-vinnene sakene i de seneste årene. Der ProPublica støttes av private fond, finansierer ThaiPublica seg selv ved å arrangere konferanser. Her trekkes veksler på journalistenes nettverk i store kommersielle arrangementer som løfter overordnede, aktuelle problemstillinger.

Felles for begge er et uavhengig ståsted, også økonomisk, og en beinhard satsing på journalistikken. Det rekrutteres på høyeste nivå, satses på de vanskeligste sakene og avsløringene publiseres verden rundt.

Vi kan la oss inspirere av ThaiPublica og ProPublica, selv om det i Norge vil være vanskelig å drive slike uavhengige fora helt uten offentlig støtte. Her trengs også støtteordninger og incentiver. Gravejournalistikken er et premiss for vårt åpne, demokratiske samfunn og bør stå høyt på prioriteringslisten i kulturpolitikken.

4. Tyskland: Surfere i by-kanalen

Siden 1970-tallet har erfarne surfere samlet seg for å teste den iskalde bølgen i Eisbach-kanalen midt i München, flere hundre kilometer fra havet.

Kanalen flyter gjennom den store engelske parken sentralt i München, og bølgen skapes blant annet av noen store betongblokker som opprinnelig var utplassert for å sikre at vannet rant på en måte som var tilpasset parkens kultiverte form. En feil i konstruksjonen skapte imidlertid en superrask strøm – og en tilfeldig attraksjon for byen.

En konstruksjonsfeil og deretter opphevelsen av et forbud ga München en populær attraksjon. Foto: Matthias Schrader / TT / NTB scanpix

Det krever helt spesielle ferdigheter å mestre den ville strømmen. Det har gjort Eisbach-kanalen attraktiv for surfere som i all hemmelighet har testet krefter med bølgen i flere tiår.

Surferne i München kan inspirere oss til å lytte til ekte entusiaster, ta noen ny sjanser, og til og med endre regelverket om det står i veien for fremskrittet

I 2010 gjorde byen og fylket det imidlertid lovlig å surfe på kanalen, og München har dermed fått en helt ny attraksjonsverdi. Ikke bare kommer folk til byen fra nær og fjern for å surfe i de spesielle omgivelsene, broen som går fra nærliggende Haus der Kunst-museet og over elven, gjør det lett å beskue surfingen, og videosnutter med surfingen går verden rundt.

Her iscenesettes et kulturelt landskap, det skapes nye møteplasser og byen settes på kartet for sin progressivitet. Det handler om byplanlegging og arkitektur, men også inspirasjon til å omfavne våre kulturminner med de feilene de er født med. Surferne i München kan inspirere oss til å lytte til ekte entusiaster, ta noen ny sjanser, og til og med endre regelverket om det står i veien for fremskrittet.

Nytenkende, kompromissløst og langsiktig

Hvorfor fremhever jeg disse fire ulike satsingene?

Jo, de har til felles at de representerer nytenkning, kompromissløshet og langsiktige prioriteringer. De handler om å tenke kulturpolitikk som en fundamental del av verden, samfunnet, arkitekturen, byutviklingen og våre grunnleggende demokratiske prinsipper. Og de handler om å være modige, om å tørre å satse når det gjelder. For en ting er sikkert: det er verdt å satse på kunst.

På Twitter: @KarinHindsbo

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kultur
  2. Kulturpolitikk
  3. Kunst
  4. Arkitektur
  5. Drama