Meninger

Klasseparadokset i norsk skole

  • Kjell Horn

I stedet for å følge fjellvettregelen og snu i tide, gikk det prestisje i å etablere den såkalte enhetsskolen, skriver Kjell Horn. Foto: NTB Scanpix (illustrasjon)

Det er fortsatt barn fra lavere samfunnslag som oftest blir problemelever og «frafalne».

Dagens skole sliter med umotiverte elever; bråk i timene,skulking, frafall og så videre. Tross sosialdemokratiske ambisjoner, gjennomgenerasjoner, om at skolen skal bidra til å fjerne klassesamfunnets urett, erdet fortsatt barn fra lavere samfunnslag som oftest blir problemelever og«frafalne».

Kjell Horn

Den sosiale mobiliteten på utdanningsfeltethar de siste tiårene gått ned, ikke opp. Så den skolen som skulle bidra til åløse klasseproblemet for hele samfunnet, synes på ingen måte å være i stand tilå løse sitt eget. Dette er klasseparadokset i norsk skole.

Utvidet skoleplikt

Fram til 1969, da grunnskolen ble gjort obligatorisk i ni år,hadde ungdommene etter fullført syvårig folkeskole, tre muligheter. Noen gikkrett ut i arbeidslivet og fikk uformell opplæring på arbeidsplassen. Andrebegynte på framhaldsskolen, hvor undervisningen var praktisk rettet og lærernesom oftest hadde fagbrev som håndverkere. Den tredje muligheten for videreskolegang etter folkeskolen var å ta realskolen (to år og så gå over i gymnaset,eller fullføre tre år).

Les også

Manifest tidsskrift

Med unntak for noe sløyd/håndarbeid og tegning vardette et utpreget teoretisk anlagt skoleslag. Realskolen hadde høyere status enn framhaldsskolen, som iall hovedsak fikk sine elever fra arbeiderklassen.

Dette klasseproblemet tokArbeiderpartiet fatt i med skoleloven av 1959, som i tillegg til å la kommuneneinnføre niårig skoleplikt, slo sammen framhaldsskolen med den prestisjetungerealskolen. Ettertidens offisielle tolkning er at «ideen om enhetsskolen somdet sosiale limet vant fram.»

Resultatet ble ungdomsskolen, en treårig påbygning på denseksårige barneskolen. Siden en skulle tilfredsstille alle og ta hensyn til deelevene som normalt ville søkt seg til framhaldsskolen, ble ungdomsskolen enutvannet realskole. Samtidig ble framhaldsskolen som arbeiderklassens skolelikvidert.

Skoleloven av 1959 førte til endringer og turbulens som vi slitermed den dag i dag.

To ulike innfallsvinkler til læring

Det synes ofte helt glemt i dag at mange arbeideryrker harsin egen læringstradisjon som er radikalt ulik kateterundervisning i klasserom.

I boka Yrkesskolen som forsvant –Hvorfor? Hvorledes? Og med hvilke konsekvenser? fra 1982, viser ErlingKokkersvold og Liv Mjelde hvordan yrkesskole og gymnas (på samme måte somframhaldsskole og realskole) bygger på to vesensforskjellige læringstradisjonerog at arbeiderklassens tradisjon ble usynliggjort som følge av sammenslåingentil ett skoleslag.

«Det som foregår [i yrkesskolen]er base for den teorien man lærer, men går fra praksis til teori – fra detspesielle til det generelle. Det som særpreger yrkesskolen, er at åndens arbeidtar sitt utgangspunkt i håndens arbeid, og at praksis er overordnet teorien». (side 79)

Økningen ibruk av spesialundervisning de siste årene er formidabel og kan vanskelig seessom annet enn et sykdomstegn – ikke hos eleven, men hos skolen

Ute i skolen ble det gradvis klart at fusjonen mellom ikkebare to skoleslag – men faktisk to kulturer – bød på nye «utfordringer».

Problemene tårnet seg opp med umotiverte elever, bråk i timene, skulking,frafall og så videre – de samme problemene som vi hører om i dag. Men det bleikke offentlig erkjent at den gamle kulturkonflikten mellom to ulike klassersskoleslag ikke forsvant, men ble forsterket i og med samlingen av alle elever iett system.

Mislykkede forsøk

I stedet for å følge fjellvettregelen og snu i tide, gikkdet prestisje i å etablere den såkalte enhetsskolen .Forsøksrådet ble opprettet i 1962, og med Hjalmar Seim som leder, gjorde myndighetenei årene framover en rekke krumspring for å flikke på fadesen. Men uten å erkjenneat det var – og er – klasseproblemet som er det dominerende i skolen.

Noen eksempler er linjedelte ungdomsskoler, valgfritt 10. årog, seinere, «kursplandeling». Lite motiverte elever, i skolesammenheng omtaltsom utstyrt med begrensede evner til å tilegne seg teoretisk stoff, ble iteorifagene undervist i et kortere, enklere pensum enn de mer begavedeklassekameratene.

Et velment opplegg, men mottakende instans — arbeidsliv ellervideregående skole - ville dessverre ikke ha noe å gjøre med elever som haddefulgt en lavere kursplan.

afp000461137-56paOdEmwp.jpg Foto: NTB Scanpix

Et annet problem var utfordringene for lærene med åundervise elever etter inntil tre ulike pensa i samme klasse. Løsningen blemange steder å dele klassene inn etter elevenes kursplanvalg – og dermeduformelt opprettholde linjedelingen. Deretter har det vært forsøk igjen med sammenholdte klasser,hvor alle elever nå skulle gå sammen, men få «likeverdig og tilpassetopplæring» som det het i læreplanen av 1987. Ikke heller dette fungerte særliggodt.

Spesialundervisning eretter hvert blitt «løsningen» når verktøykassen for øvrig er tømt. Økningen ibruk av spesialundervisning de siste årene er formidabel og kan vanskelig seessom annet enn et sykdomstegn – ikke hos eleven, men hos skolen, som ikke greierå gi den tilpassede undervisningen som er et stadig gjentatt mål.

Ekskludering

Det går en tydelig rød tråd fra tidligere tidersekskludering av barn fra dårligstilte hjem, til dagens spesialundervisning. Ien mellomstilling sto de såkalte observasjonsklassene i de første tiårene etterkrigen. De var ment som nettopp det ordet sier; elevene skulle tas ut av vanligundervisning for en kortere periode slik at problemene deres kunne bliidentifisert, tilpassede opplegg lages og eleven så kunne tilbakeføres til singamle skoleklasse.

Men bak den edle hensikten skjulte deg seg en mer reell; manfjernet et problem, et uromoment, en elev som sinket de andre, og ofte bleskolen utsatt for et press fra bedrestilte hjem om å få fjernet ellernøytralisert ”bråkmakeren”.'

Dagens system måler den ene klassens barn med den andreklassens målestokk

Plasseringen i «obs-klassen» (eller «dusteklassen»som det het blant ungene) ble oftest en permanent tilstand, slik det var å bliplassert på Bastøy, Toftes Minde eller Geitemyra noen år tidligere.

Ved den Osloskolen der jeg jobbet på hele 1960-tallet, kaltevi obs-klassen for «klassen med senket elevtall» – som om dette lurte noen. Fornoen år siden traff jeg en av disse elevene (en gutt) som mot alle odds haddeklart seg bra. Sørgmodig og anklagende spurte han: «Hvordan kunne dere gjøredette mot oss?»

Jeg ble svar skyldig, og spørsmålet – eller anklagen – harplaget meg helt siden jeg lojalt var med å praktisere dette opplegget.

Forslag til veier ut av uføret

Dagens system måler den ene klassens barn med den andreklassens målestokk, og finner stort sett at disse elevene er «skoletapere». Sålenge dette fortsetter, vil også mange av skolens problemer med frafall og såvidere fortsette.

Mens departement og lærerorganisasjoner fortsatt stangerhodet mot veggen, har mange kommuner faktisk allerede delvis funnet døra ved åetablere «alternative skoler» på 9. og 10 trinn i ungdomsskolen.

Opptak til de alternative skolene er basert på frivillighet.Undervisningen kopler teori til praksis, jfr. framhaldsskolen og yrkesskolen itidligere tider. Antall undervisningstimer i teorifagene er (oftest) betydeligredusert, men pensum og eksamen er det samme som ved «normalskolen».

afp000461136-aGEur43G53.jpg Foto: NTB Scanpix

Ved mangeav de alternative skolene har personale og ledelse en svært uensartetsammensetning; vanlige lærere, lærere med fagutdanning fra praktiske yrker,barnevernspedagoger osv. Og elevene blir ikke stigmatisert fordi har gått på en«spesialskole». Og sist, men ikke minst: Elevene går ut av grunnskolen medfullverdig vitnemål.Hvilke erfaringer har ungdommen så gjort med de alternativeskolene? Det er konkurranse om å få plass der. Elever som tidligere varskulkere, møter nå regelmessig opp fordi skoledagen er meningsfull. Ved eksamenpresterer de fullt ut på høyde med sine tidligere klassekamerater fra vanligungdomsskole. Men de har ett stort problem; å tilpasse seg rutinene ivideregående skole. For når de begynner her, tvinges de tilbake til det regimetmed teoriundervisning og stillesitting som de ble lykkelig forskånet for mensde var elever ved den alternative skolen.

Frivillig og praktisk

For at denne modellen med alternative skoler ikke skal blien forlengelse av de tidligere skolehjemmene med sin dystre historie, må en delforutsetninger være på plass:

  • Betegnelsen på skolen må avspeile at dette er et fullverdig, likeverdig skoleløp – ikke ennødhavn for elever med «sosiale og emosjonelle vansker». Altså et annet ord enn«alternativ skole».
  • Frivilligheten må sikres. Det vil si at ingen elev plasseres der med tvang for at hans ellerhennes egentlige skole skal bli kvitt et problem.
  • Praktiskeog yrkesrettede fag må ha prioritet og være integrert i teorifagene (slikde for øvrig bør bli det i «normalskolen» også).
  • Lærerteamet må være satt sammen av mange faggrupper; håndverk, pedagoger med teoretiskbakgrunn, mennesker med sosialfaglig bakgrunn.
  • Avgangsvitnemålet skal være nøytralt; et bevis på fullført grunnskole og være fullverdig forjobbsøknader eller opptak i videregående skole.

En skole for ulike, men likeverdige, klasser

En grunn til at det sitter langt inne for mange iskolefeltet å forme kartet etter terrenget, kan være at dette innebærer at mani noen grad aksepterer at virkeligheten elevene skal ut i som unge voksne, eret klassesamfunn. Man vil nødig gi opp ambisjonen om å bruke skolen til åfjerne samfunnets klasseproblem.

Det er høyst kritikkverdig å misbruke unge menneskers iskolesystemet for å fremme de voksnes politiske og ideologiske mål

Jeg har sympati med grunnholdningen, hvis dethandler om å gjøre samfunnet så egalitært og rettferdig som mulig.

Men dette eren politisk oppgave som krever økt innsats fra fagbevegelsen og politiskepartier på venstresiden. De må fortsatt slåss for likhet og trygghet mht.lønns— og arbeidsforhold og arbeidsmiljø for sin klasse.

Men denne kampen hører ikke inn under skolen. Det nytterikke å late som skolen eksisterer i et samfunn der alle hører til i enmiddelklasse, når virkeligheten er en helt annen. Den sosialpolitiske ogøkonomiske kampen mot klasseforskjeller er politisk .Men det er og blir høyst kritikkverdig å misbruke unge menneskers iskolesystemet for å fremme de voksnes politiske og ideologiske mål.

Respekt forindividet, betyr blant annet respekt for den enkeltes klassetilhørighet.