Meninger

Manifest uten filosofi

  • Uib
  • Professor I Filosofi
  • Lars Fr. H. Svendsen

Kanskje det å undersøke om Anders Behring Breivik har noe som med rimelighet kan kalles en filosofi, er å innrømme ham for mye.

Helst skulle hans manifest, 2083, vært henvist til glemselen. Ikke minst fordi han har fremstilt ugjerningene som ”markedsføring” av manifestet. Men teksten er spredt i et så stort omfang at vi ikke kan unnlate å forholde oss til den. Dessuten er den vår viktigste kilde til å forstå prosessen som førte frem til katastrofen.

Selvfølgelig er dette en gal manns verk i en hverdagslig betydning av ordet, men han er neppe så gal at det frikjenner ham for moralsk og juridisk ansvar. Han oppfyller de klassiske, aristoteliske kriteriene for å ha handlet frivillig: kontroll over og kunnskap om handlingen. Det går tanker forut for hans handlinger.

2083 begynner som en forvokst, fremmedfiendtlig pamflett og utvikler seg til mer og mer av en fantasyroman. Den uttrykker meninger om det meste, fra abort og barnefordeling etter skilsmisse til regulering av det akademiske liv. Deler av manifestet er opptrykk av andres tekster, deler er plagiert og deler har han skrevet selv, men jeg vil betrakte det hele som uttrykk for Breiviks oppfatninger.

Han hevder at det har kostet ham 300.000 euro å produsere denne teksten, som han omtaler som en ”gave”, men det største offeret er handlingen som skal ”markedsføre” den. Denne handlingen må få et ekstremt omfang for å gjøre det umulig å overse manifestet, og det er ”bedre å drepe for mange enn for få”. Massemordet og manifestet er uløselig knyttet sammen som én terrorhandling.

Idealismen

Det er ikke slik at Breivik mangler noen moralske fakta, at vi kunne ha stoppet ham simpelthen ved å fortelle ham at det er galt å myrde uskyldige, for det vet han selvfølgelig. Problemet er heller å forsøke å forstå hvorfor en så grunnleggende moralsk innsikt blir satt til side.

Breivik beskriver seg selv som drevet av ”idealistiske mål”, og de gir ham mening i tilværelsen. Han skriver: ”Jeg har aldri i mitt liv følt at jeg har gjort noe mer meningsfylt enn det jeg gjør nå.” Breivik har et ekstremt polarisert verdensbilde hvor de som ikke deler hans oppfatninger er å betrakte som ”kulturmarxister” eller ”islamister”. Kulturmarxismen har svekket Europas identitet, og derigjennom lagt til rette for en muslimsk maktovertagelse gjennom masseinnvandring. Det er ikke enkelt å gripe akkurat hva Breivik mener at denne europeiske identiteten består i. Uansett må den reddes, og det krever ekstreme tiltak. Reform er umulig, og bare en voldelig revolusjon kan gjenreise Europa. Man skal ikke kaste bort energien sin på å bekjempe muslimer direkte, og heller konsentrere seg om særlig ”kategori A og B forrædere” som skal henrettes og få sin eiendom ekspropriert. Først etter at disse er eliminert skal man ta for seg muslimene.

Den relevante egenskapen ved ”forræderne” er nettopp det at de er ”forrædere”, ikke at de også er noens sønn, datter, far, mor, mann, kone eller venn. De blir ikke annet enn blotte representanter for forræderiet mot Europa. Det onde har særlig gode kår der menneskelige bånd blir oppløst, der konkrete relasjoner forvitrer til fordel for abstrakte identifikasjoner, der et annet menneske ikke blir oppfattet som en person med unikt menneskeverd, men bare blir et eksempel på en gruppe. Fordi den andre er ond, oppfattes det som tillatt å bruke nær sagt ethvert middel for å bekjempe ham. Den andres ondskap blir en bekreftelse på egen godhet. Et kjent eksempel i nyere tid er Osama bin Ladens påstand om at han representerer en ”god terrorisme” fordi den bekjemper USAs ”onde terrorisme”.

Vi tenker at enhver som myrder uskyldige i et slikt omfang må forstå at dette er ondt, men de mest grunnleggende moralske innsikter kan forvitre i møtet med ideologiske overbevisninger. Breivik skriver at ”på mange måter har moralen mistet sin mening i vår kamp”, og at man bare må venne seg til at også uskyldige blir drept. Man merker en ikke ubetydelig beundring for al-Qaidas politiske håndverk. Breivik ser ikke hvordan han blir en blåkopi av det han frykter mest.

Identitet

Det er vanskelig å få tak på Breiviks identitet ved å lese manifestet, til tross for at han er så kompromissløst selvopptatt. Han er beruset av seg selv, og et av stedene hvor en viss selvinnsikt kommer til syne, er når han beskriver seg selv som en person med et ”relativt oppblåst ego”.

Identitetsdannelse krever både en negativ avgrensning og en positiv identifikasjon. ”Jeg er ikke X” gir bare en helt ubestemt identitet og må utvides med en positiv identifikasjon: ”Jeg er ikke X fordi jeg er Y”. Hva Breivik avgrenser seg fra er lett å se. Det er ”islamisme” og ”kulturmarxisme”, som riktignok er temmelig utflytende begreper. Derimot er det vanskeligere å gripe hva han positivt identifiserer seg med.

Han går fullstendig opp i sin rolle i den hjemmesnekrede tempelridderordenen sin, men denne er i det vesentlige definert gjennom hva han er mot. Han kaller seg ”nasjonalist”, men det er ikke så enkelt å gripe hva han fyller dette begrepet med. Etter arrestasjonen ble han omtalt som ”kristen fundamentalist”, men dette er det også vanskelig å finne belegg for til tross for at han skriver at skillet mellom religion og politikk, stat og kirke, skal elimineres, og at landets regjering skal føye seg etter Guds åpenbarte ord.

Synspunkter blir i liten utstrekning begrunnet med henvisning til bibelsteder, bortsett fra noen som skal legitimere voldsbruk, men det fremstår som rene påskudd. Han beskriver seg som ”100 prosent kristen”, men det synes å være mer av en kulturell enn en religiøs kategori. Selv kaller han seg ”moderat religiøs” og skriver at han ikke er ”en overdrevent religiøs mann”. Det er den kulturelle identiteten som er det sentrale for ham, ikke et trosforhold, og man kan til og med være ”kristen-agnostiker” eller ”kristen-ateist”. ”Kristen” synes å bli ensbetydende med ”europeisk anti-islamist”.

Det er kanskje noe mer å hente i hans beskrivelse av seg selv som ”kulturkonservativ”, selv om man vanskelig kan tenke seg noe mindre konservativt enn iverksettelsen av en slik voldelig revolusjon han drømmer om. Breiviks kulturkonservatisme omfavner monokulturalisme, moral, kjernefamilien, et fritt marked, støtte til Israel og østkirken, kristendom og lov og orden, men ingenting av dette beskrives med noen substans.

Kjønn

Feminismen er en av de største skurkene i Breiviks fortelling fordi den skal ha vært en av de viktigste årsakene til svekkelsen av den vestlige sivilisasjonen. Kvinnen fremstilles som en trussel. Han anslår at 60–70 prosent av alle kulturmarxister er kvinner, og derfor må man omfavne og innforlive seg med tanken på å drepe dem – ”selv veldig attraktive kvinner”, understreker han. Kvinner er et problem blant annet fordi de angivelig ønsker å være undertrykt, og derfor også ønsker sharia. Kvinnens ”natur” er på muslimenes side.

”Maktbalansen” mellom kvinner og menn hevdes å være ødelagt fordi kvinner ikke lenger behøver menns økonomiske støtte i samme utstrekning som tidligere mens menn fortsatt har det samme behovet for emosjonell støtte fra kvinnene. Kvinner har en vesentlig høyere ”erotisk kapital”, og de har brukt denne til å ”manipulere” mannen med den følge at han er blitt ”feminisert”. I Breiviks visjon skal kvinnen igjen ”kjenne sin plass i samfunnet” under patriarkens myndige ledelse. Formodentlig vil dette også igjen gjøre mannen til en ekte mann.

1950-tallet blir en gullalder for Breivik, særlig i forholdet mellom kjønnene, men hans forestilling om et Europa som fantes tre tiår før han selv ble født blir lite annet enn en udefinert motsetning til alt som er galt i dag.

Filosofi

Med tanke på at Breivik oppfatter seg selv som en frihetskjemper, er det slående hvordan friheten betraktes som en selvoppløsende størrelse: ”den frie veksten av ideer, som er essensen til et fritt samfunn, vil ødelegge fundamentet det er avhengig av”. Han anklager islam for å være uforenlig med demokrati, men det er det samme demokratiet han selv har mistet all tro på når han hevder at deltagelse i en demokratisk prosess er ”meningsløst”.

Derfor må ytringsfriheten elimineres, og det akademiske liv må reguleres. Ikke minst må sosiologien utryddes fra den akademiske verden, da den i sitt vesen er antieuropeisk og bare ”appellerer til marxister og bløthjertede liberalere”. Som et alternativ til å fjerne den, kan den i stedet reformeres fullstendig ved å baseres på et ideologisk fundament av følgende tenkere: Machiavelli, Orwell, Hobbes, Mill, Locke, Smith, Burke, Rand og James – og på Bibelen, selvfølgelig. Breivik synes imidlertid ikke å forstå at dette er et ideologisk fundament som er fullstendig uforenlig med hans egen ”filosofi”. Studenter som hadde lest et slikt pensum, ville blitt Breiviks største motstandere.

Han smykker teksten med en sitater fra ulike filosofer og fører flere filosofiske verker opp på listen over sine favorittbøker, men synes ikke å ha nevneverdig kunnskap om tenkerne og deres verker. Det er kuriøst at Thomas Hobbes’ Leviathan er en av hans favorittbøker når Hobbes i denne boken insisterer på at det må være trosfrihet i samfunnet. Eller at han setter John Stuart Mills On liberty så høyt, når Mill i denne teksten leverer et kompromissløst forsvar for ytringsfriheten og insisterer på alle borgeres rett til å leve livet på sin måte, bare begrenset av man ikke må påføre andre borgere en skade som samtidig krenker deres rettigheter. Breiviks oppfatning om at Koranen og Hadith skal forbys, kunne neppe funnet en sterkere motstander. Og den samme Mill var for øvrig en av de tidligste feministene, som med The Subjection of Women tok til orde for likestilling.

Selvmotsigende

Brevik ønsker å fremstå som en tenker, men er skeptisk til intellektuelle. Den intellektuelle beskrives som en som ikke bryr seg om ”hvilke virkninger hans ideer vil ha i virkeligheten” og at ”noen mennesker kan bli skadet av ideene”. Det er en oppsiktsvekkende anklage fra en mann som skriver et manifest på 1518 sider og mener at massemord er passende som markedsføring. Motsigelsene i manifestet står i kø. Han skriver varmt om ridderlighet, men bretter ut svært intime detaljer om sin familie og venner. Han vil ha et ”fritt marked”, men samtidig avskaffe den økonomiske globaliseringen og nasjonalisere store selskaper. Han avviser materialismen i den ”liberale moderniteten”, men finner det samtidig nødvendig å bruke plass i manifestet på å fortelle om sine foretrukne kles— og parfymemerker. Han tar eksplisitt avstand fra alle ”hatideologier” i en tekst hvor hatet slår leseren i øynene på hver side. Han gjør unntak for seg selv, som når sex utenfor ekteskap er forkastelig, men kan unnskyldes i hans eget tilfelle fordi det mer enn oppveies av hans selvoppofrelse for saken.

Det er ingen hjemme i denne teksten, bare en lang rekke poseringer, innfall og utfall.

Breivik har ingen filosofi, bare noen stokk reaksjonære ryggmargsreflekser.

  1. Les også

    Breivik ser på seg selv som Gud

  2. Les også

    Alt om tragedien