Meninger

Det unge norske ekteparet opplevde den russiske oktoberrevolusjonen fra orkesterplass | Cato Guhnfeldt

  • Cato Guhnfeldt
    Forfatter og journalist
Gudrun Elisabeth Odner og ektemannen Rolf Carl Odner befant seg i sentrum av den russiske revolusjonen novemberdagene for hundre år siden.

Lik i kanalene, opptøyer og skyting i gatene, folk på flukt. Et norsk ektepar ble øyenvitner da bolsjevikene iscenesatte sin oktoberrevolusjon for 100 år siden i disse dager.

Gudrun Elisabeth Odner
Rolf Carl Odner
Plakat fra begynnelsen av den russiske revolusjonen i 1917 (februarrevolusjonen).

Revolusjonen og maktovertagelsen utspant seg i hovedstaden Petrograd (dagens St. Petersburg) fra 7. november 1917 (25. oktober i henhold til den gamle russiske kalender) og i dagene som fulgte.

Vinterpalasset ble stormet 8. november. Begivenhetene skulle medføre en blodig borgerkrig som bolsjevikene vant, og som la grunnlaget for etableringen av Sovjetunionen i 1922.

Nygifte

I en bygård i Fontanka 58, en sidegate til hovedgaten som førte ned til Vinterpalasset i St. Petersburg, bodde den da 23 år gamle og nygifte Gudrun Elisabeth Odner sammen med sin mann Rolf Carl Odner.

Cato Guhnfeldt

Hun hadde ankommet byen så sent som i august. Hennes ektemann hadde siden 1913 arbeidet i en norsk eksportforretning i St. Petersburg og i løpet av denne tiden lært seg flytende russisk.

De traff hverandre under hans sommerferie i Norge i 1916 og giftet seg året etter. I 1917 hadde Rolf Odner fått seg ny jobb i et norsk firma i byen, et firma som hadde kjøpt store russiske skogsområder med tanke på tømmereksport.

– St. Petersburg var en vakker by med storslagen arkitektur, parker, gallerier og kunstliv, fortalte Gudrun Odner da hun i juli 1983 ble intervjuet av Aftenposten om sine opplevelser under revolusjonsdagene. Da var hun 89 år gammel, enke og bodde i Lillehammer.

Artikkelforfatter Cato Guhnfeldt, mangeårig journalist i Aftenposten, intervjuet Gudrun Odner i 1983 - halvannet år før hun døde.

Flyktende folkemasser

– Kampene begynte 7. november. Nattesøvnen ble stadig forstyrret av skudd og mitraljøseild. Minst én gang var vi vitne til flyktende folkemasser gjennom gatene og måtte selv komme oss vekk for ikke å havne i skuddlinjen.

– Et par dager etter at kampene var begynt, kom vi hjem og fant hele oppgangen full av bevæpnede marinesoldater. Vi måtte gå en skremmende spissrotgang mellom deres strenge blikk der de sto tett i tett oppover trappene til tredje etasje. Her bodde en offisersfamilie som jeg tror ble tatt og likvidert. Tsarens offiserer sto lavt i kurs. Men oss rørte de ikke.

Lik fløt i kanalene

Det var typisk novembervær da rødegardistene grep makten, kjølig, surt og grått. Men snøen hadde ennå ikke lagt seg i gatene.

– Vi var forferdet over det som skjedde i byen disse novemberdagene, fortalte Gudrun Odner. – Vi måtte stadig løpe unna for ikke å bli innblandet i opptøyer. I kanalene gjennom St. Petersburg så vi ved flere anledninger at det fløt lik. Det var matmangel, forretningene stengte, naboer ble arrestert og folk var på flukt. Om natten var det mørklegging. En dag kom mannen min hjem etter å ha vært i banken, han fortalte at vedkommende som uken før hadde vært visergutt, nå satt i sjefsstolen. Dette understreket alvoret for oss.

Stadig tynnere kålsuppe

– Matvaresituasjonen ble verre for hver dag som gikk, ettersom stadig flere butikker satte skodder for vinduene. Vi jaktet på brød, melk, smør, egg, kjøtt og fisk, og noe fikk vi alltid tak i. Honning og marmelade var det derimot nok av.

– På restaurantene ble den berømte russiske kålsuppen med mye kraft og kjøttbiter stadig dårligere, inntil den en dag bare besto av tynt suppevann og noen kålblader. Også brødet ble dårligere. Til slutt var det bare svart kli.

Ifølge Gudrun Odner var det daglig overfall i gatene. Byens trikker var fullstendig overfylt av mennesker. De hang i klynger på utsiden og satt til og med på taket. For biler var ikke å se. Utenfor hver bank og større forretning sto det bevæpnede vakter.

Besøk av rødegardister

– Revolusjonen var ikke bare begrenset til St. Petersburg og andre byer, fortsatte Gudrun Odner. – Ved flere anledninger måtte vi reise ut til et sted som het Tigoda hvor to norske forstfolk tilknyttet min manns firma holdt til. De kunne ikke et ord russisk og trengte min manns hjelp.

– En spesiell dag i månedsskiftet november-desember møtte vi selv revolusjonen ansikt til ansikt i forstfolkenes hus i Tigoda. Da dukket det opp åtte bevæpnede rødegardister som kort fortalte at de norskeide skogeiendommene samt huset med innbo var beslaglagt.

Gjemte mannens revolver i underskjørtet

– Vi hadde sett soldatene komme. Før de rakk frem til døren, måtte jeg gjemme min manns revolver i underskjørtet. Soldatene ransaket hele huset på jakt etter verdisaker og var tydelig skuffet da de ikke fant noe.

– Jeg serverte dem norske kaker og te som var mangelvare, og som de satte tydelig pris på. Da ble de rent hyggelige og samtalen gikk lett. Snart etter forsvant de på stramt geledd ned etter veien.

– En annen dag banket en russisk offiser på døren. Han var i miserabel forfatning, sulten og med istykkerrevne distinksjoner på uniformen. Etter å ha spist voldsomt mye, tok han hånden min, bukket dypt og sa:
«Til nå har jeg trodd at det franske kjøkken var det beste, men nå vet jeg at det er det norske.»

– Den takken gjaldt også vår hushjelp, Nadja, som hadde skaffet mat fra en nærliggende landsby. Da vi til slutt forlot Tigoda, brant det i området rundt oss, fra plyndrede hus.

Nye tilskuere i teateret

Ifølge Gudrun Odner var opptøyene i St. Petersburg over i løpet av en uke, selv om urolighetene fortsatte i mange måneder. Byens underholdningsliv klarte imidlertid revolusjonen aldri å stilne. Derimot ble publikum forandret.

Før 7. november hadde ekteparet Odner gjerne sittet i selskap med offiserer, adelsmenn og staselige damer på forestillingene. Etter bolsjevikenes maktovertagelse ble det et adskillig mer folkelig preg over benkeradene.

– Det var først da det hele var over, at det gikk opp for oss hvilken stor politisk omveltning som hadde funnet sted, fortalte Gudrun Odner.

Blant de siste nordmennene

– Etter hvert reiste alle nordmenn hjem. Min mann og jeg ventet som noen av de siste, til 2. mars 1918. Da var det ikke mer mat, alt var stengt og tyskerne sto like utenfor byen. 1. verdenskrig skulle ennå pågå i drøye åtte måneder til.

– Vi tok med oss våre få personlige eiendeler samt et persisk teppe som vi bar i hver vår ende, og reiste med tog til Helsingfors (dagens Helsinki). Der lå vi de neste 14 dagene i skjul i det norske konsulatet i byen på grunn av borgerkrigen i Finland.

Ekteparet Odner kom omsider til Stockholm der de ble møtt med lys i gatene og butikker fulle av mat. Det skulle Gudrun Odner aldri glemme.

Rolf Carl Odner døde av slag 3. februar 1940, bare 46 år gammel, og etterlot seg sin kone og seks barn. Gudrun Elisabeth Odner forble enke livet ut. Hun døde på Lillehammer 27. januar 1985.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Her er flere historiske artikler av Cato Guhnfeldt:

Les også

  1. Jakten på den niende symfoni | Cato Guhnfeldt

  2. Hungersnøden i Wien | Cato Guhnfeldt

  3. Romerne hadde egne veikart | Cato Guhnfeldt

  4. I Norge kryr det av tyske og britiske agenter | Cato Guhnfeldt

  5. Kronikk: Kodejakten før Pearl Harbor | Cato Guhnfeldt

Les mer om

  1. Historie
  2. Russland