Meninger

Innenfor husets fire vegger

  • Ben Mcpherson
Det er noe veldig appellerende ved å ende en konfrontasjon med et barn med et kjærlig administrert slag. Det gir mening for meg på et instinktivt nivå. Jeg har vold i blodet, skriver Aftenpostens nettspaltist, Ben McPherson.

Hvis vi slo voksne slik vi slår barn i Storbitannia, ville vi blitt fengslet. Men som foreldre klamrer vi oss til våre gamle rettigheter - og vi har ikke tenkt å slutte.

Alle britiske foreldre har rett til å slå barna sine – så lenge det ikke lager kutt i huden eller blåmerker. Og slagene treffer under halsnivå. Å innføre reguleringer på foreldrenes rettigheter til å slå barna på forskriftsmessig vis krenker privatlivets fred, er kjerneargumentasjonen for å nekte strengere lovgivning.

Fornuftens flertall

Fysisk avstraffelse i form av å slå barn er i nyhetene igjen i Storbrittania. Lærde akademikere ber walisiske myndigheter gjøre det ulovlig å slå barn. Myndighetene motsetter seg forslaget. De er redde de vil stå overfor juridiske utfordringer hvis de vedtar slike lover. Alle britiske foreldre har lov å slå barna sine.

«Ingen skal si meg hva jeg kan og ikke kan gjøre innenfor husets fire vegger», eller varianter av dette utsagnet er folkets majoritetsstemme eksemplifisert. Den samme historien gjentar seg i Skottland, England og i Nord-Irland. Hver gang emnet blir diskutert, hører vi fra Fornuftens Flertall: De vil ikke bli straffet for oppførselen til Mindretallets Maktmisbrukere. Det at de mister kontrollen, at de slår barna sine i for hardt i ukontrollert sinne, og ikke i kjærlighet, er ikke Flertallets skyld.

Jeg må innrømme at jeg har en viss mørk forståelse for den britiske impulsen til å slå barna.

Ingen storm i tekoppen

Her i Norge er ikke dette engang en debatt. I en tid hvor etablert lovverk som retten til selvbestemt abort gjendiskuteres i det offentlige ordskiftet — attpåtil innenfor en politisk virkelighet som i britisk sjargong lett kunne blitt betegnet som en «tekopp» - er ikke vold mot barn et emne som fenger noen av flankene. Nordmenn er enige, man slår ikke barna sine her. Vold er dumt. Så enkelt. Så forskningsbasert. Og egentlig litt rørende.

Jeg må innrømme at jeg har en viss mørk forståelse for den britiske impulsen til å slå barna. Det er noe veldig appellerende ved å ende en konfrontasjon med et barn med et kjærlig administrert slag. Det gir mening for meg på et instinktivt nivå. Jeg har vold i blodet.

Da jeg ble sparket i testiklene på skolen av Craig Liddle, fikk Craig to belteslag over hver hånd av rektor

Skolens voldsregime

Britiske skolebarn på 1970 og -80-tallet vokste opp i en atmosfære preget av voldelige voksenresponser. Da jeg ble sparket i testiklene på skolen av Craig Liddle, fikk Craig to belteslag over hver hånd av rektor - en liten mann i grå dress som viste liten begeistring for barn. Craig tok meg i hånden etter belteslagene mens han bet tårene i seg.

Han sparket meg aldri igjen, men jeg følte varig skam over hva Mr Neill hadde utsatt ham for i mitt navn. Vi var begge åtte da det skjedde. Skam og vold går hånd i hånd, men jeg er usikker på om intendert effekt ble oppnådd.

En venn av meg bevitnet en overentusiastisk frøken knekke håndleddet til klassekameraten sin.

Beltet var like effektivt som det høres ut som: én enkelt lærrem, splittet i enden for kjappere smerteeffekt på små hender. De dyrere variantene hadde dekorasjoner preget inn i læret, komplett med håndtak så de skulle ligge bedre i hånden.

Sivilisasjonsgapet

På ungdomsskolen gikk vår religionslærer Mr Gibson likegodt med beltet drapert over skulderen til enhver tid, under sin grønne tweedjakke, slagferdig på et øyeblikks varsel. Han ble rød og ristet mens han utdelte slagene, så hardt han kunne, rasende og målbevisst. Han var ikke alene.

En venn av meg bevitnet en overentusiastisk frøken knekke håndleddet til klassekameraten sin. På Kragerø-skolen over Nordsjøen sto min norske kone i skammekroken dersom straffen ble dratt ut i sin ytterste konsekvens. Sivilisasjonsgapet i straffeteknikker er nesten ikke målbart.

Vold i hjemmet

De fleste foreldre slo også, så noen voldsfri sone eksisterte ikke for de fleste. Hjemme ble jeg regelmessig slått – som alle mine venner i min generasjon. Jeg vet ikke om jeg ble så veldig traumatisert av det, men jeg gråt og hatet den som hadde slått meg, i det minste en stund.

Foreldre som slår argumenterer med at det er en effektiv måte å ende en konflikt på. Orden blir gjenopprettet. Den voksne krever kontrollen tilbake. Slagene utdeles i kjærlighet, og barnet skjønner dette. Myten, sludderet og pølsevevet lever videre i beste velgående, og britiske barn nyter fremdeles ikke beskyttelse for de indre kutt og skraper man blir påført som et maktesløst slagdisiplinert barn.

Barnebank

Som forelder skjønte jeg at barnet mitt har en unik evne til å provosere meg, en egenskap som blir mer sofistikert og utviklet med alderen. Men jeg skjønner også at de gangene jeg er mest sint er nettopp de gangene jeg må ta et skritt tilbake, og tenke rasjonelt gjennom instinktive responser.

Det er ingen forskning som viser at slag fremmer utviklingen. Kun foreldrenes manglende evne til gode løsninger blir derved for styrende for britiske barns sikkerhet. Alt for å ivareta privatlivets fred. Og unngå synlige skrammer, da.

Hva lærer barna ut fra dette om egne impulser?

Impulskontroll

Jeg har aldri klandret foreldrene mine for at de slo meg – det var tross alt slik man oppdro barn i Storbritannia på 70-tallet. Men det er vanskelig å tro at de – eller noen annen voksen – kan ha hatt en slik impulskontroll som forkjemperne for barnebank liker å hevde.

Beskjeden barnet tar med seg videre er uansett at den voksne har uttømt alle andre muligheter, og at voldens time er inne. Tatt i betraktning at det meste innen dårlig oppførsel handler om dårlig impulskontroll, hva lærer barna ut fra dette om egne impulser?

Historisk sett har vold fungert i Storbritannias favør. Det har holdt koloniene under kontroll i hundrevis av år.

Imperiets ryggmarg

Hvorfor gjør vi det? Hvorfor elsker vi i Storbritannia disiplinærsystemer som i sin ytterste konsekvens er basert på vold – eller trusselen om det? Hvorfor, når barnepsykologi gjennom flere tiår peker på fordelene ved å ikke bruke vold, klamrer vi oss til slagrettighetene som en grunnlovsrettighet?

Historisk sett har vold fungert i Storbritannias favør. Det har holdt koloniene under kontroll i hundrevis av år. I privatskolene, selve ryggraden i Imperiet da det var på sitt mektigste, hadde inntil nylig sofistikerte hierarkier godkjent av skolene selv, som bestemte hvilke elever som fikk utøve vold mot hvem og med hvilke hjelpemidler.

Elevene i sin tur har egne krenkingsregimer for å motivere folk til å ikke bli tapere. Også dette med overmaktas velsignelse. På diverse kostskoler var hadde rugbylagene for eksempel egne bisarre ritualer, der man ved å bli gjort til latter skulle skjerpe konsentrasjonen til neste gang, og ytterligere fostre vinnerinstinktet. Take it or leave it.

Ute av sinn

Barn som vokste opp i etterkrigstidens Storbritannia skjønte at en del av lærergleden var å slå barna. Ettersom du blir eldre skjønner du at det var lærerne som manglet naturlig autoritet til å takle barna hadde lettest for å ty til vold for som en eksersis for å maskere sin tilkortkommenhet. Ofrene var barn som ikke representerte noen fysisk fare, men som ellers ville funnet dem latterlige. Det var i hvert fall tilfelle med Mr Gibson. Barna han slo i timen fnøs av ham i skolegården.

Han og Mr Neill ble ikke nektet å bruke smerte for å straffe barn før i 1987. Storbritannia anerkjenner nå at slik vold mot barn er skadelig på skolen, men forsetter å la det være lovlig i hjemmet – ute av syne og sinn. Man får jo ingen synlige spor og merker når man utøver lovlig vold. Særlig ikke når man kun slår under halsnivå. Det er åpenbart verre å krenke privatlivet enn å krenke barna.

Respekt

Respekten barn nyter i Norge får meg til å skamme meg over hva mitt eget land tillater. Norske barn oppfører seg bedre enn britiske barn (selv om manerene kanskje ikke er de samme), og er ofte bedre selskap. Når vold ikke er et oppdragelsesaspekt er det nok lettere å sette pris på barndommens egenverdi. Forventningen er at barn og voksne er ulike, og at de voksne må fortjene respekten de nyter på andre måter.

Vold avler vold

Barna vokser ikke opp i frykt for å bli slått, og viderefører heller ikke denne frykten videre i generasjonene. For det meste unngår de da å vokse opp til å bli voldelige voksne etter klassisk «vold avler vold»-tankegang. Samtidig ser man at Storbritannia er det voldeligste landet i Europa.

Uten de siste generasjoners tilnærmede frihet fra institusjonell vold i Norge kan det hende responsen etter 22. juli ville vært annerledes. I Norge glimret voldsretorikken med sitt fravær. Mer demokrati; mer åpenhet; til og med mer kjærlighet ble nevnt. Jeg tror retorikken ville vært veldig annerledes i Storbritannia.