Meninger

«Je suis Charlie» . . . ???

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Charlie-WSry51DQ64.jpg

Frifot. «Ett år senere: Drapsmannen fortsatt på rømmen», er dagens Charlie Hebdo-budskap med en tegning av Gud på flukt.

Både førstesidens budskap og tegningens kvalitet har vakt diskusjon i Frankrike. Det er ikke første gang. Snarere har den respektløse religionssatiren vært magasinets bumerke gjennom flere tiår. «Blasfemi er jo ikke noe annet enn å bestride maktposisjoner», som Charlie Hebdo-redaktør Gerrard Biard formulerte det, da han som Arendalsuka/Aftenpostens gjest besøkte Norge i sommer.

Onsdag 7. januar 2015 forandret det meste seg for Charlie Hebdo. Da ble 11 medarbeidere massakrert mens de gjorde det de var best til: Dyrket ytringen, elsket satiren og ertet makten. Utenfor ble den muslimske politimannen Ahmed Merabet henrettet mens han var på jobb for å beskyttet satirikerne.

Hevnens kvern

Vi hadde nok dessverre også tidligere sett slike religionsinspirerte angrep med ytringer som eneste grunnlag. For snart 25 år siden utstedte Irans åndelige leder en fatwah mot forfatteren og utgiverne av romanen Sataniske vers . Her hjemme resulterte det i at Aschehoug-sjef William Nygaard ble skutt og alvorlig såret utenfor huset sitt i Dagaliveien.

For ti år siden utløste Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten en strøm av trusler, angrep og attentater i flere land. Den er fortsatt ikke stoppet. Og for et år siden ble altså en blodig massakre iscenesatt for å hevne tegnede streker. Den respektløse ytringen ble møtt med rå vold. Vi fikk ikke bare illustrert hvor metodisk hevnens kvern maler, men også hvordan en påstått krenkelse lever sitt eget liv i en tankeverden så fjernt fra vår egen. En krenkelse som ble opphøyet til et symbol på en modernitet som foraktes og hates.

«Ikke vår jobb»

For Charlie Hebdo har dette året vært nesten umulig å komme gjennom. Det finnes knapt nok fantasi nok til å sette seg inn i hva som skjer når en redaksjon med fredelige tegnere og journalister blir ofre for en blodig massakre. Situasjonen ble ikke lettere av at Charlie Hebdo var outsideren som ble en ytringshelt. Det var uvirkelig for bladets idealistiske slitere. En uvirkelighet som for mange av dem gikk over i det absurde da kirkeklokkene i Notre-Dame kimte for et satiremagasin som nådde sine høydepunkter ved like beske som lekne angrep på den katolske kirke.

«Vi ble helter. Det er ikke vår jobb, ingen i Charlie Hebdo ba om heltestatus», sa Gerrard Biard i sitt Arendal-foredrag. Likevel har de maktet å komme seg gjennom dette året. Det har kostet i form av at noen har sluttet, andre medarbeidere har advart offentlig mot at «millionenes gift» (all pengestøtten man har fått) ville undergrave magasinets identitet og skape store vansker med å rekruttere nye tegnere. Nå føres ikke lenger de interne diskusjonene i full åpenhet. Snarere rapporteres det om smertefulle følelser og en opplevelse av å være alene i verden.

Virker volden?

«Ingen vil kjempe sammen med oss siden det er så farlig», sier magasinets økonomisjef, Eric Portheault, til nyhetsbyrået AFP.

Det berører kjernen i en diskusjon som nå føres over hele den demokratiske verden. Er vi skremt til taushet? Preges vi av selvsensur? Virker volden, og styres vi av frykten, slik Jyllands-Postens Flemming Rose hevder?

Til en viss grad gjør vi nok det. Men parallellt med dette ser vi en helt annen tendens: Vi er blitt mer observante på at ytringsfriheten er under press. Frontlinjen er enklere å se. Viljen til å konfrontere forsøk på begrensninger er sterkere. Og trassigheten på den diskutable ytringens vegne er voksende.

I løpet av dette året er nok det meste sagt, skrevet og analysert om Charlie Hebdo og betydningen av massakren der. For oss andre gjenstår likevel det vanskeligste:

Det er når prinsippene med jevne mellomrom skal prøves i møtet med den gjenstridige hverdagen. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk har valgt «Frihet eller taushet i terrorens tid» som undertittel på den boken han nettopp i dag utgir. Heldigvis er ikke virkeligheten så svart eller så hvit i den daglige forvaltningen av det frie ord og streker.

«Je suis Charlie»-slagordet innebærer at ekstremismen ikke må få erobre definisjonsmakten over hva som kan trykkes. På samme måte som en ekstremist fra Skøyen ikke kan få definere hvilke politiske ideer som skal dyrkest på Utøya.

Dette betyr konfrontasjon når nettopp den er en forutsetning for en ærlig dialog. Men vi er også nødt til å ta i bruk den møysommelige og utfordrende dialogen i vår streben etter at forskjellige meninger, religioner og tankesett skal kunne leve sammen. Det er jo dette som daglig setter oss på prøve som mennesker og som samfunn.

«Jeg er IKKE Charlie»

Mange har gjort selve dialogtenkningen til hovedfienden. Det er en overfladisk strategi.

Og nettopp på en dag der vi bør, skal og må gjenkalle noen av de sterke opplevelsene fra det forferdelige Paris-døgnet for et år siden, ja, da skal vi også huske twitter-meldingen den libanesiske skribenten Dyab Abou Jahjah sendte ut i strømmen av «Je suis Charlie»-erklæringer:

«Jeg er IKKE Charlie. Jeg er Ahmed, den drepte politimannen. Charlie latterliggjorde min tro og min kultur, men jeg døde i forsvaret for Charlies rett til nettopp det.»