Meninger

Venstre, KrF og Frp må snakke sammen om innvandring og integrering | Anne Siri Koksrud Bekkelund

  • Anne Siri Koksrud Bekkelund, politisk økonom, Civita

I innspurten av valgkampen inviterte Frps stortingskandidat Himanshu Gulati (tv) leder Siv Jensen (th) og integreringsminister Sylvi Listhaug (i midten) til middagsselskap med Frp-velgere med innvandrerbakgrunn hjemme hos seg på Lillestrøm. Innvandring- og integreringspolitikken blir den viktigste saken for støtte til regjeringen fra Venstre og KrF. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB /Scanpix

De borgerlige skal nå forsøke å styre videre med knapp margin. Da bør Venstre, KrF og Fremskrittspartiet gå fra retorikk til politikk i innvandrings- og integreringsspørsmålet.

Vi har ikke ghettoer i Norge. Men vi har utfordringer som henger sammen med innvandring. Innvandrerbakgrunn er korrelert med blant annet dårlig råd, lite utdanning og formell kompetanse i tillegg til helseutfordringer. Høy innvandring vil derfor kunne bety både økt ulikhet, større utenforskap, lavere tillit, høyere arbeidsledighet og høyere kriminalitet.

Men det er uansett noe som er viktigere enn retorikk, nemlig politikk.

Dette må vi kunne snakke om, uten at vi får alle som ikke har en bestemor på Toten eller Træna til å føle seg som en uønsket byrde.

Da kan ikke de som genuint ønsker en åpen verden, som mener at mangfold er bra, og at Norge må ta seg av et betydelig antall flyktninger, la oss kalle dem Venstre og KrF, overlate diskusjonene om det som er vanskelig til dem som vil stenge grensene.

NOU som universalmiddel

Heldigvis er vi kommet lenger enn for bare 10–20 år siden. Vi har blant annet, med stort hell, brukt vårt universalmiddel for alt som er vanskelig: Norsk Offentlig Utredning. Brochmann-utvalgenes grundige arbeider har gitt oss grunnlag for å snakke om de vanskelige tingene.

Det ville vært en ubetinget fordel om de som er bekymret for at migrasjonen til Norge er større enn hva vi kan bære, la oss kalle dem Fremskrittspartiet, lærer seg å snakke uten å legge inn bevisste provokasjoner i annenhver setning. I hvert fall hvis målet er å oppnå mer enn å få sine politiske motstandere til å tenne på alle plugger.

Gode kompromiss

Men det er uansett noe som er viktigere enn retorikk, nemlig politikk. Politikk er som kjent det muliges kunst, og det gjelder å finne løsninger som gjør alle parter middels misfornøyde.

Å inngå politiske kompromisser som kan stå seg over tid, kan vel nesten sies å være en norsk verdi.

Selvsagt må det være lov å si at man bør lære av feilene som er begått i andre land. Akkurat som det er lov til å peke på uheldige konsekvenser for enkeltindivider av politikken som føres.
Men kanskje kunne alle bruke mer krefter på å finne ut hva det er vi har gjort riktig fra før.

For norsk integrering går faktisk ganske godt. Det skyldes blant annet bosettingspolitikk, boligstruktur, selveiertradisjon, utdanning og arbeid.

Det gir ingen garanti for at alt vil gå greit fremover. Sjansen for at vi lykkes er likevel større dersom vi blir mindre opptatt av hva de andre sier, og mer opptatt av hva vi faktisk skal gjøre.

Les flere kommentarer i Interrevisjonen:

  1. Les også

    MDGs program er en oppskrift på større ulikhet | Andreas C. Halse

  2. Les også

    De borgerlige må bli bedre til å argumentere for skattekutt | Anne Siri Koksrud Bekkelund

  3. Les også

    Et nytt flertall bør flytte makt fra voksne til barn | Andreas Halse

  4. Les også

    Formuesskatt er urettferdig, ufornuftig og en ulempe | Anne Siri Koksrud Bekkelund

  5. Les også

    Det er ikke et krav fra grasrota at LO støtter Rødt | Andreas C. Halse

Les mer om

  1. Innvandring
  2. Politikk
  3. Retorikk
  4. Norge