Kamp om Høyesterett

Historisk. Kvinne? Advokat? Nynorskbruker? Regjeringen har overraskende mye å velge i når landets viktigste dommerstilling nå skal besettes.

I går gikk søknadsfristen ut for dem som vil bli Norges nye høyesterettsjustitiarius etter Tore Schei. Da han ble utnevnt for 13 år siden, var det bare to søkere. Denne gang er det hele seks kvalifiserte navn på søkerlisten. Kanskje kommer det flere, selv om spontansøknader i siste liten ikke er vanlig til denne helt spesielle jobben.Blant Høyesteretts nåværende dommere har Arnfinn Bårdsen, Jens Edvin Skogøy, Karl Arne Utgård og Toril Marie Øie søkt. To navn kommer utenfra: Professor Hans-Petter Graver og advokat Anders Ryssdal. Alt ifølge fagbladet «Rett på sak».

Drøm for statsråden

Denne listen bør være en drøm for enhver oppegående justisminister. Aldri tidligere har så mange søkt denne uhyre viktige stillingen. Og aldri har søkerlisten vist frem en så stor bredde fra nasjonens juridiske toppsjikt.

Det er et kvalitetstegn i seg selv at så mange gode søkere er villig til å stå åpent frem med en ambisjon om å aksle kappen som leder for rikets øverste dommere. Senest i fjor ble det sutret over at det ikke fantes en eneste kandidat til et ledig embete i Høyesterett. Fenomenet ble forklart med at folk fra den juridiske eliteserien ikke ville besudle navnet sitt med å stå på søkerlisten til en stilling man ikke fikk.

Heldigvis er ikke det et problem når Solberg-regjeringen skal få ny justitiarius på plass.

Lykkekast utenfra

Tradisjonelt har man hentet Høyesteretts leder fra egne rekker. Det viktige unntaket i moderne tid er da Carsten Smith i 1991 ble hentet fra Universitetet. Det var nærmest et lykkekast som fikk stor betydning for utviklingen av domstolen som et viktig rettspolitisk aktør, skal vi tro Jørn Øyrehagen Sunde som har skrevet Høgsteretts historie 1965-2105 .

På dagens søkerliste finnes en annen profilert juridisk professor, Hans-Petter Graver. Det gjør også en av landets dyktigste advokater, Anders Ryssdal, som dessuten har bakgrunn som en meget tydelig leder for Advokatforeningen. Det har aldri tidligere skjedd at en privatpraktiserende advokat er blitt justitiarius, så her har Ryssdal mulighet for å bli historisk. Hans avdøde far, Rolv Ryssdal, var forresten justitiarius fra 1969 til 1984 og står i bronse på sokkel utenfor Høyesteretts eget hus.

Historisk med kvinne

Historisk kan også Toril Marie Øie bli som første kvinne. Også Karl Arne Utgård kan skrive historie som første nynorskbruker i justitiarius-stolen, selv om det helt sikkert ikke er språkformen som vil avgjøre om han får jobben eller ikke.

For det er helt andre kvalifikasjoner som vil være utslagsgivende. Ofte blir det nok undervurdert at dette er en rolle som krever blikk for ledelse, evne til å skape et godt samarbeidsklima og dokumentert lederkraft til drifte domstolen på en god måte.

Da er mer naturlig med en åpen diskusjon om hvilke rettspolitiske følger valget av justitiarius vil få. Høyesterett har jo fått stadig større makt, delvis på Stortingets bekostning. Gjennom mange år har vi sett en utvikling der menneskerettighetenes inntog i norsk rett har utvidet Høyesteretts spillerom. Det samme har fjorårets grunnlovsendringer som ga et stort antall konvensjonsforpliktelser grunnlovs rang.

Ulike retninger

Mens det for ikke altfor lenge siden kunne snakkes om en skarp kontrast mellom statsvennlig styringsjuss og liberal rettighetsjuss, er det nå rettighetsjussen som vinner terreng.

Blant jurister diskuteres det ivrig hvor langt Høyesterett kan gå i avgjørelser som i praksis kan bety at Stortinget «overkjøres». Oftest fordi politikerne har lagt for liten vekt på den enkeltes rettigheter.

Blant de seks søkerne finnes ulike meninger om nettopp dette. Der dommerne Bårdsen og Skogøy har vist seg som klare tilhengere av å gi «rettighetsjussen» forrang når den kommer i konflikt med statens selvdefinerte interesser, er de to andre dommerne fra Høyesterett, Øie og Utgård, kjent for å ha et mer midten-ståsted.

Brytningene gjelder ofte hvor aktive Høyesterett skal være i å bruke de sterke lovredskap Stortinget har utstyrt vår øverste domstol med. Interessant nok tok en av søkerne, professor Graver, i en Morgenbladet-artikkel til orde for noe i retning av at Høyesterett burde være mindre prinsipiell og mer pragmatisk.

Politisk makt

Hans utgangspunkt var den såkalte Maria-dommen. Ut fra gjeldende praksis skulle fireåringen Maria og hennes kenyanske mor kastes ut av Norge. Høyesterett var uenig fordi man vektla barnets beste som en menneskerettslig verdi. Slik forandret man også norsk utlendingspolitikk like effektivt som et stortingsvedtak ville gjort det. Slikt kalles rettsutvikling i domstolsspråket.

Vi andre kan like gjerne kalle dette politikk som rammer inn enkeltmenneskers liv. Høyesterett utøver politisk makt. Ikke ved rettspolitiske kupp, slik noen har hevdet, men ved å bruke de redskapene Stortinget klokelig har gitt Høyesterett til å definere hva vårt lovfestede rettighetssamfunn betyr når teori skal omgjøres til praksis.