Meninger

Tapt glød | Synne Skouen

  • Synne Skouen
    Synne Skouen
    Komponist

Jeg har ventet forgjeves på en anmeldelse av Draumkvedet i de aviser jeg til enhver tid, som den avisoman jeg fremdeles er, leser, skriver Synne Skouen (bildet). Foto: Nordby Carl Martin / Bjørnskau Erik

Den som ikke finner nye måter å formulere «det samme» på, må gi seg før muggen tar over.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et apropos til den nå avtroppede, lekfulle utstillingen om DADA-kunst på Høvikodden, der både voksne og barn har frydet seg. Et innlegg om komponisten Ligeti, én av de upopulære, altså unevnelige i dagens offentlighet. En forvist modernist.

Om dette å sitte og gjenhøre hans to første strykekvartetter, i CD-format, oppleve hvor levende, gestisk fortellende og morsomme de er!

György Ligeti. Foto: BERND KAMMERER / AP

En musikk som burde kunne treffe et stort publikum rett i «hjerte og smerte», dersom de bare fikk sjansen til å høre dem.

Men så mistet jeg motet.

Ventet forgjeves

Det begynte med at jeg nylig gikk til urfremføringen av Ragnar Søderlinds kirkeopera, basert på et av vår kulturs mest sentrale verker, Draumkvedet.

For 45 år siden ville jeg ha anmeldt den, i det daværende Arbeiderbladet. Det er lenge siden jeg sluttet som musikkanmelder nå. Gjennom alle år siden har jeg til gjengjeld, ved siden av å være komponist, ytret og engasjert meg for formidlingen av klassisk og ny musikk. I fremføringsinstitusjonene, og gjenspeilt i en kritisk offentlighet.

Les også

Hvorfor skriver ikke norsk presse mer om opera? | Kristian Krokslett

I dag er situasjonen den at nesten ingen av min egen bys, hovedstaden Oslos større aviser har musikkanmeldere eller journalister i sine redaksjoner som holder et oppmerksomt øye med det nye som skjer på det klassiske musikkområdet. Til tross for at det som skjer, har et volum og en kvalitet som aldri før. Og til tross for at vi aldri har hatt så mange dyktige, uavhengige kritikere.

Jeg har derfor ventet forgjeves på en anmeldelse av Draumkvedet i de aviser jeg til enhver tid, som den avisoman jeg fremdeles er, leser.

Ragnar Søderlind. Foto: Indrelid Trygve / Sahl Ingvild, TLF: 98203095

Når jeg så forsøker å gjenfinne entusiasmen for kommentaren om Ligeti, er den plutselig intet sted å finne.

Jeg innser at jeg simpelthen er i ferd med å miste gløden.

Mening i å ytre seg

Jeg begynte som sommervikar i avis for 50 år siden og gikk verdens beste skole i Arbeiderbladets redaksjon. Senere ble det musikktidsskrift og NRK og i de siste snart tjue årene kommentarspalter her i Aftenposten.

Til ingen nytte, må jeg nesten konstatere, selv om mye har endret seg av helt andre årsaker, ikke minst i musikklivet selv, der entusiasmen for samtiden er en helt annen blant utøvende musikere i dag enn da min generasjon våknet.

Jeg innser, med sorg, at det er grenser for hvordan jeg selv klarer å fornye meg i det vedvarende arbeidet med å formulere synspunkter og innfallsvinkler til en offentlighet som rett og slett ser ut til å ha gitt opp å forholde seg nysgjerrig og kritisk til hva mon et skapende og utøvende klassisk musikkliv hver uke får til, enn så lenge med betydelige midler fra fellesskapet.

Den som ikke lenger kjenner mening i å ytre seg, bør ha vett til å tie. Den som ikke finner nye måter å formulere «det samme» på, må gi seg før muggen tar over.

Heldigvis ligger fremdeles partiturene der og lokker. Og så er jeg glad for at for eksempel Anki Gerhardsen finnes.

Takk for meg.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Musikk
  2. Kunst

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Jubileumsbok: «Et kamprop for norsk musikkoffentlighet»

  2. KULTUR

    Synne Skouen elsker Oslo City. Og det er ikke fordi hun er så glad i å shoppe.

  3. KOMMENTAR

    Maren Ørstavik: Mäkeläs internasjonale buzz betyr lite nå

  4. KULTUR

    Her er Oslo-Filharmoniens nye stjerneskudd

  5. KRONIKK

    Folk dør, men hotellbuffet skal vi ha!

  6. KRONIKK

    Lærebøker er Norges mest leste litteratur. Hvorfor er det ingen som anmelder dem?