Meninger

Det autoritære fellesskap

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Kopi av afp000860489.jpg

Likhetstrekk. Demokrati i russisk og tyrkisk støpning ligner på en slagmark der vinneren får alt og taperen ingenting.

pa-madsen-oXQSj1GT0N.jpg

Vladimir Putin i Moskva, Recep Erdogan i Ankara. To menn i spissen for hver sin regionale stormakt i Europas østligste ytterkanter. Som har sittet med makten lenge, som utvikler et stadig mer egenrådig og autoritært styre, og som Vesten sliter med å forstå og forholde seg til.

Putin og Erdogan er begge i begynnelsen av 60-årene. De bygger seg målbevisst opp som landsfedre, hvilken taburett de sitter på spiller mindre rolle. De har makten, både i posisjonen som statsminister og president.

De omgir seg med en solid dose personkult. I årevis har Putin iscenesatt seg selv som sterk, usårbar, allestedsnærværende, den som holder i tømmene, også i bokstavelig forstand til hest og da fortrinnsvis i bar overkropp. Dette har sin pris. Da han i en periode før påske ikke viste seg offentlig på 11 dager, gikk spekulasjonene skyhøyt. Den kanskje mest sannsynlige forklaringen på fraværet, at han var rammet av influensa eller annen forbigående sykdom, ble det snakket lite om. Tegn på svakhet lar seg ikke lenger forene med Putins offentlige positur.

I Tyrkia går persondyrking og nasjonsbygging hånd i hånd. Spektakulær infrastruktur som en ny bro over Bosporus springer ut av presidentens handlekraft og fremsynthet. Mønsteret er det samme når det skal åpnes nye tuneller, motorveier, flyplasser, sykehus — alt det et moderne Tyrkia kan være stolt av.

Ordvalget da Erdogan vant presidentvalget i fjor var en landsfader verdig. «En ny æra, Tyrkias fødselsdag, en gjenreisning fra asken.» Slik taler en person som hever seg over politikkens smålighet, og som skal bo i et hus på 230.000 kvadratmeter med over 1100 rom. Det nye presidentpalasset i Ankara, ca 50 ganger større enn Det hvite hus i Washington, var tenkt som statsministerbolig, men ble konvertert da Erdogan ble president i fjor.

Bruker historien

Nasjonal patriotisme er ideologiske pilarer for begge regimer. Både Putin og Erdogan går til historien for å finne en målestokk for Russland og Tyrkias rettmessige posisjon og betydning i verden. Ofte sitert er Putins bemerkning om Sovjetunionens sammenbrudd som det 20.århundrets største geopolitiske katastrofe. Begge spiller på religion og tradisjon som ledd i nasjonal mobilisering. Putin bruker den ortodokse kirken for å styrke patriotismen og øke russisk innflytelse i den slaviske verden. Erdogan identifiserer seg med Det muslimske brorskap og betrakter seg selv som sunnimuslimenes forsvarer.

Sammensmelting av nasjonalpatriotisme og lederkultus er velkjent i Tyrkia. Erdogan kan hvile seg tungt på Kemal Atatürk, det moderne Tyrkias far, men forholdet til religionen utgjør en viktig forskjell. Atatürk vendte ryggen til de muslimske ottomanerne da han ville modernisere og sekularisere Tyrkia, Erdogan henter dem frem igjen.

Et godt eksempel på hvordan Erdogan forankrer Tyrkias fremtid i den ottomanske kulturen er kravet om gjeninnføring av gammel-tyrkisk skriftspråk i skolen. Dette språket ble skrevet med arabiske skrifttegn og har ikke vært i bruk siden Atatürk innførte det latinske alfabetet i 1928. Kravet oppfattes som et talende uttrykk for hvordan Erdogan vil bruke den politiske kapitalen han har opparbeidet seg gjennom sine 13 år ved makten.

Kontroll over mediene

Putin og Erdogan konsentrerer makten til seg og en krets av nære rådgivere, de slår hardt ned på protester og opposisjon, vil tøyle domstolenes uavhengighet og satser mye på kontroll over mediene.

Særlig det siste er et markant fellestrekk. Putin har gradvis maktet å ensrette mediene slik at han i dag har full kontroll først og fremst over de statlige TV-kanalene, den viktigste informasjonskilden for brede lag. Myndighetene kan blokkere nettsider uten rettslig kjennelse, og bloggere med over 3000 følgere må registrere seg hos myndighetene. Noe av det siste er at Moskva vil utvikle sitt eget Wikipedia fordi dagens versjon av nettleksikonet angivelig ikke gir pålitelig og god nok informasjon, særlig om russiske forhold.

Erdogan har ført en hard og beryktet kamp mot tyrkisk presse og i perioder prøvd å stenge både internett og twitter for å stanse det som kalles «provokativ adferd».

Direkte og indirekte budskap

Begge fremstiller seg og sine land som ofre for vestlig komplottmakeri, en historieskriving som har vunnet solid gjenklang i egen befolkning. Da den kalde krigen var vunnet, prøvde USA og Vesten ifølge Putin å etablere en verdensorden i tråd med egne interesser og Russland ble oversett og neglisjert. NATOs ekspansjon østover stemples som truende og aggressiv.

Erdogan langer stadig oftere ut mot den britisk-franske stormaktspolitikken mot slutten av første verdenskrig da det ottomanske imperiet gikk i oppløsning. Det direkte budskapet er at alle dype konflikter i dagens Midtøsten har sine røtter i gammel, vestlig imperialisme. Det indirekte er at USA og EU også i dag må møtes med all mulig mistro og mistenksomhet når de nærmer seg regionen.

Både Putin og Erdogan har ledet sine land i økonomiske oppgangstider og bygger mye av sin popularitet på det. I Tyrkia er bruttonasjonalprodukt pr. innbygger blitt tredoblet på drøyt ti år, millioner er løftet ut av fattigdom og over i en stadig voksende middelklasse. Natalie Nougayrède i The Guardian sier det slik: Erdogan har klart å omforme Tyrkia fra en militærkaserne til et supermarked. I samme tidsperiode har Russland lukket døren til 90-tallets kriser og kaos. I Putin-årene har økonomien vokst med gjennomsnittlig syv prosent pr. år takket være høye oljepriser.

Synet på demokrati

I dag møter begge en dystrere økonomisk virkelighet. Kan også det bli til en komplotthistorie og mobilisere til ny patriotisme eller vil vanskeligere tider få maktbasen til å forvitre?

Ingen vet. Men Vladimir Putin og Recep Erdogan kommer ikke til å forandre seg. De har investert for mye i sitt verdenssyn, sitt selvbilde og sin måte å styre på. De later til å være forent i synet på hva demokrati er: en slagmark der vinneren tar alt og taperen får ingenting.

  1. Les også

    Tyrkia blokkerer nettsider med Charlie Hebdo-forside

  2. Les også

    Putin stoppet Medvedevs sommertid

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Tror ikke Erdogan bryter flyktningavtalen med EU

  2. VERDEN

    Nyhetsanalyse: For ett år siden var de på randen av krig. I kveld fester sultanen og tsaren i Kreml.

  3. VERDEN

    Slik åpnet Putin for Tyrkias invasjon i Syria

  4. VERDEN

    Putin reiser til Tyrkia for å drøfte våpenhandel og Syria

  5. VERDEN

    23-åringen sa hva hun mente om Tyrkias landsfader. Kort tid etter sto politiet på døren.

  6. VERDEN

    Erdogan og Putin kan avgjøre Syrias fremtid. Dette er deres langsiktige mål.