Meninger

Synlighetens tyranni

Enkeltmennesket i dag krever, kjemper for og drømmer om synlighet. Har vi skapt et samfunn som fremelsker og begunstiger våre narsissistiske personlighetstrekk?

JAVEL, SÅ det enkleste er kanskje bare å lukke øynene. Gjør det! Lukk øynene og tenk tilbake, tilbake på de siste ukene. Se det offentlige Norge for deg, som en kjapp revy i korttidshukommelsen: Forsidene på avisene, Se og Hør, nyhetsdebattene og realityseriene. Eller tenk på rådgiveren på jobben som snakker om medieprofilering, og journalistene som kårer de beste politikerne med lettvinte terningkast. Tenk på alt dette. Og legg så til noen av fjesene du kjenner så godt. Kanskje til Stordalen og Sponheim, eller til og med Paris Hilton og Blair.

Tenk på disse. Og spør deg selv: Er det sånn at visse samfunnssystemer gir forrang til bestemte menneskelige egenskaper? Finnes det en optimal personlighetstype for samfunnsinnflytelse og respekt i vår tid?

30-årsjubileum.

Disse spørsmålene er ikke mine egne. Nei, de er ikke engang spesielt nye. Det har seg nemlig sånn: For nøyaktig tredve år siden denne sommeren raste det en svært opphetet samfunnsdebatt i USA. Innholdet i denne debatten var nettopp dette: Er USA (og Vesten) i ferd med å få en narsissistisk samfunnskultur, et samfunn hvor fellesmål erstattes av enkeltmenneskets selvrealisering, og der den ypperste kilden til makt og kollektiv respekt er offentlig synlighet – løsrevet fra substans eller historisk betydning?

Debatten høres sikkert kjent ut. For på sett og vis pågår den fortsatt. Men det var altså i USA for tre tiår siden at den virkelig fikk fart på seg. Bakgrunnen var ganske enkelt en bok, utgitt under tittelen Den narsissistiske kultur, skrevet av den superoriginale amerikanske samfunnsforskeren Christopher Lasch.

Medievirkelighet.

Lasch la frem to hovedpoenger om den brede samfunnsutviklingen. For det første mente han at visse samfunn fremelsker helt bestemte personlighetstrekk. Og for det andre hevdet Lasch at den tradisjonelle autoriteten for barneoppdragelse (foreldre og familie) var blitt erstattet av en ny oppdrager, nemlig media, populærkultur og marked. Resultatet er blitt et samfunn gjennomsyret av sosial narsissisme. Eller som Lasch skriver: «Å leve for øyeblikket er den altoverskyggende lidenskap – å leve for din egen skyld, ikke for dem som levde før deg eller som kommer etter deg.»

I 1979 var Laschs observasjon forbløffende. Tredve år senere tror jeg vi tar det helt for gitt. Det er bare å bla gjennom en bunke aviser og blader, eller lytte til en hvilken som helst medierådgiver. Og jeg tror det er noe alvorlig på spill her, noe som angår hver enkelt av oss, helt personlig, som arbeidstager og medmenneske, og de kravene vi stiller til oss selv. Kravet til synlighet og markering, selvmarkedsføringen, og at sjenanse er et problem, ja nærmest en diagnose. Inn i media, opp på scenen! Og alle steder den samme propagandaen: Søk lykke og selvrealisering!

Med andre ord. Jeg tror vi lever under et slags synlighetens tyranni. At det finnes et moderne dogme som ingen har skrevet ned for oss, men som likevel står å lese overalt: At det som ikke synes, ikke fins! Og jo mer noe synes, jo mer verdi har det. Og synes det ikke, har det nesten ingen verdi.