Meninger

En synders refleksjoner

  • Stein Husebø

93 år gamle belgiske Amelie Van Esbeen sluttet å spise etter at hun i mars ble nektet dødshjelp. Foto: JORGE DIRKX/AFP

Det er ikke mulig å krenke et menneskes verdighet mer, enn ved å tilby å drepe dem. Stein Husebø har selv gitt aktiv dødshjelp.

Foto: Privat

Hjelp til selvmord.

I oktober 1992 fortalte jeg i et fjernsynsprogram med fokus på helsevesenets etiske utfordringer ved livets begynnelse og slutt, at jeg etter gjentatte oppfordringer tilførte en døende kreftpasient medikamenter, som i løpet av få minutter medførte pasientens død.

Dette aktuelle temaet dukker til stadighet opp i samfunnsdebatten: Når kan og bør legene avslutte livsforlengende behandlingstiltak overfor alvorlig syke og døende pasienter? Er det situasjoner hvor det kan være en barmhjertig legeoppgave å drepe pasienter eller å hjelpe dem til å begå selvmord?

Samfunnsdebatten om disse spørsmål, viser at det hersker stor forvirring og akutt og vedvarende behov for begrepsavklaring.

Aktiv dødshjelp.

Aktiv dødshjelp innebærer at legen etter innstendige oppfordringer tilfører pasienten medikamenter som fører til pasientens død i løpet av få minutter. Valget av medikamenter er viktig. I nesten alle situasjoner med aktiv dødshjelp får pasientene sovemedisin, smertemedisin og et medikament som medfører lammelse av hjerte— eller pustefunksjonen.

Passiv dødshjelp.

Passiv dødshjelp innebærer at legene i møte med pasienter i livets sluttfase, unnlater å iverksette, eller avslutter behandlingstiltak, som vil forlenge pasientens dødsprosess. Pasienten dør «mett av dage», som følge av liv og sykdom.

Ved aktiv dødshjelp er det behandlingen som tar pasientens liv. Ved passiv dødshjelp er det liv og sykdom som medfører at pasienten dør.

I Nederland, Belgia og Luxembourg er aktiv dødshjelp legalisert. I Sveits og USA-statene Oregon, Washington og Montana er legeassistert selvmord legalisert. I mine og manges øyne er det liten eller ingen forskjell.

Aldring.

Vi blir født. De fleste lever godt i 80 år eller mer. Aldringen begynner i barndommen og skyter fart når vi passerer 60. Vi blir pensjonister, går på Senioruniversitet, drar til Syden og drikker rødvin. Vi blir tiltagende gammel, sårbar og omsorgs- og hjelpetrengende.

De fleste vil dø slik livet var: Med eller uten familie og venner, med gode eller utfordrende minner og relasjoner, med forsoning eller fortvilelse, med tro eller tvil, med eller uten omsorg, med eller uten smerter, med glede eller sorg eller begge deler. De fleste dør «mett av dage», når sykdom eller aldring har forsonet dem med at døden er et bedre alternativ enn livet. Vi blir svakere. Vi tar ikke lenger til oss mat og drikke og dør fredelig i løpet av dager eller uker.

Forsoning.

Om forholdene blir lagt til rette for det, med mulighet til åpne, forberedende samtaler, vil livets siste levetid inneholde uerstattelige verdier for pasient og pårørende, tid til forsoning, til å vise svakhet, til å få og gi omsorg og kjærlighet, til farvel.

Forutsetningen er det gode samspill mellom privat og offentlig omsorg. Så lenge det er mulig vil de fleste foretrekke å være i sine hjem. Når helsen svikter og behovet for omsorg blir omfattende er forutsetningen at det finnes et hjem, og at noen er der hjemme som kan bidra til god omsorg. Det er mitt store håp at vi kan forestille oss og planlegge å gi et år eller to tilbake til våre foreldre som uten betingelser ga oss de første 20 årene av våre liv. Når god omsorg i hjemmet ikke lenger er mulig, må det tilbys gode alternativ til alle som behøver det. Det kan være hjemmehjelp eller hjemmesykepleie. Det kan være sykehjem. Det kan og bør være omfattende tilbud mellom hjemmet og sykehjem.

På alle nivåer må helsevesenet vise kompetanse og holdninger som sikrer adekvat helsehjelp og respekt for liv og død, som sikrer: Åpne, forberedende samtaler, god smerte- og symptomlindring, omsorg og kjærlighet, uansett hvor pasienten befinner seg.

Håp.

Håp er et nøkkelord. Ingenting er håpløst. Tvert imot, når livets avslutning nærmer seg, stiger håpet. Men det endrer karakter. Det er håp om: Å bli sett og respektert, at noen bryr seg, at jeg elsker noen og noen elsker meg, at noen kommer på besøk, at noe har mening, at jeg betyr noe for noen, at jeg blir savnet når jeg dør.

Så tilbake til synderens refleksjoner. Jeg har gitt en pasient aktiv dødshjelp. Det var i en ekstrem situasjon, en døende pasient med sykdom, smerte, lidelse og krenkelser, som overstiger det de fleste kan forestille seg. Han tryglet meg over en tidsperiode på flere måneder om å få slippe å leve. Til slutt sa han: Hvem er det det går om, deg eller meg? Da ble det vanskelig for meg ikke å vise barmhjertighet.

Vi er blinde og døve om vi ikke innrømmer at slike situasjoner, sykdomsutviklinger og pasienter finnes. Dilemmaet er: Hva skal være vårt tilbud?

Angrer ikke.

Jeg har alltid vært og forblir motstander av legalisering av aktiv dødshjelp. Samtidig holder jeg fast ved at jeg ikke angrer. Det oppleves fortsatt som barmhjertighet at han fikk fred. Men jeg ville ikke ha gjort det i dag. Som en konsekvens av diskusjonen som fulgte har vi nå egne «lindrende» avdelinger med spesialkompetanse for de vanskeligste og mest utfordrende situasjoner, noe som den gangen ikke var tilfelle. Et slikt tilbud ville for min pasient og hans pårørende vært løsningen.

Problemet med legalisering av aktiv dødshjelp er faren for misbruk og avsporing fra behovet om omsorg og lindring. Et hovedargument for pasienter i Nederland og Oregon for å be om aktiv dødshjelp er: Vi ønsker ikke å være til byrde.

Hjelp til å leve.

De siste 30 år har 30-40 pasienter bedt meg om aktiv dødshjelp. Min opplevelse er at langt over 90 prosent av dem har bedt om det motsatte: Om hjelp til å leve. I tillegg har de testet meg. Indirekte har deres spørsmål til meg vært: Hvordan er det, hva svarer du? Er jeg fortsatt verd noe, betyr jeg noe for noen? Betyr jeg noe for deg?

Jeg har også blitt kontaktet av 10-20 personer jeg ikke kjenner, som ber om råd om hvordan de kan få aktiv dødshjelp. Så godt som alles hovedproblem har vært ensomhet.

Et paradoks er også at det store flertall av våre sykehjemspasienter signaliserer: Når tiden kommer, ikke send meg på sykehus, la meg dø med verdighet. Ingen av dem har bedt om aktiv dødshjelp.

Gode nyheter.

Når gamle, syke, sårbare, fortvilte, ensomme pasienter oppsøker legen og helsevesenet for hjelp, må svaret ikke kunne være: Vi kan tilby deg en sprøyte som gjør slutt på det hele.

Svaret må være: Fru Hansen, jeg har gode nyheter. Du betyr mye for dine pårørende og dine venner. Du betyr mye for meg. Vi vil hjelpe deg. Vi kan lindre dine plager. Dersom du ønsker det kan du få god hjemmehjelp og hjemmesykepleie, eller vi finner en god plass til deg på sykehjemmet.

Det er ikke mulig å krenke et menneskes verdighet mer, enn ved å tilby å drepe dem.