Meninger

En undervurdert prosess

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Ingen feirer at det i dag er ti år siden Oslo-avtalen ble inngått. Det er snarere nekrologene over den som skrives. Men Oslo-prosessen er bedre enn sitt rykte. Den er en historisk forutsetning for dagens fredsbestrebelser.

Det vakte enorm oppsikt da det ble kjent at PLO og Israel i dypeste hemmelighet hadde fremforhandlet et opplegg for en fredsprosess. Det utenkelige hadde skjedd; arvefiendene hadde ikke bare for første gang snakket sammen, de hadde også kommet frem til enighet om å la våpnene tie og prøve fredsveien.

Utenkelig

Like utenkelig som selve avtalen var måten den skjedde på: I dypeste hemmelighet var det etablert en Oslo-kanal der en liten gruppe nordmenn lyktes med å forløse det felles israelsk-palestinske behov for å finne en vei ut av en totalt fastlåst situasjon. Så hemmelig var samtalene at det berømte bildet av israelske, palestinske og norske forhandlere som natt til 20. august 1993 ble samlet bak Christian Michelsens gamle skrivebord i Parkveien 45, er tatt av Overvåkingspolitiet. Ikke engang en profesjonell fotograf tok man sjansen på å tilkalle for å forevige et historisk øyeblikk. Der stormaktene mislyktes med Madrid-konferansen og forhandlinger i Washington, lyktes det utradisjonelle norske initiativet. Verden var forbauset, og her i landet utløste nyheten både politisk og folkelig eufori. Ti år etter er hverken verden eller stemningen den samme. Mye har gått galt med Oslo-prosessen, og ordet Oslo er gjort til skjellsord i deler av både den israelske og palestinske opinionen. Grunnene er like mange som sammensatte, og det strides om hvem som har størst ansvar for at en lovende fredsprosess ikke lykkes.

Gjensidig anerkjennelse

Langt mer spennende enn å få dette historiske regnskapet til å gå opp, er å se hvor avgjørende Oslo-prosessen er for det som nå skjer i Midtøsten: De USA-initierte og prestisjetunge forhandlingene Madrid-konferansen utløste, hadde ingen mulighet for å lykkes. Den viktigste grunnen var at Israel nektet å la PLO representere palestinerne, mens palestinernes representanter visste at de ikke kunne inngå noen seriøs avtale med Israel uten PLOs medvirkning. Da Shimon Peres og Abu Ala møttes i Parkveien 45, var det etter israelsk lov straffbart å ha kontakt med representanter for PLO. Oslo-avtalen gjorde PLO til en legitim forhandlingspartner. Dette hadde en enorm betydning for PLO, samtidig som Israel for første gang siden 1948 fikk en reell palestinsk motpart å snakke med. En gjensidig — og kanskje også gjenstridig - anerkjennelse ble det praktiske resultat. Et resultat alt Midtøsten-diplomati de siste ti årene bygger på.

Slutt på eksilet

Like viktig var det som skjedde innad på palestinsk side: den palestinske bevegelsen var fysisk delt mellom et PLO-lederskap plassert i eksil, og palestinske ledere på Vestbredden og i Gaza. Det gjorde det nesten håpløst å inngå bindende avtaler, og representerte en gordisk knute for alle forsøk på fredsforhandlinger. Oslo-avtalen førte Yasir Arafat og hele hans bevegelse tilbake til de palestinske områdene. Dette betyr slett ikke at problemene var eller er løst. Det betyr heller ikke at PLO-ledelsen har forvaltet mulighetene klokt, men det betyr at en avgjørende forutsetning for å gå videre er på plass. En fortsatt eksiltilværelse ville betydd et varig veto mot enhver fredsprosess.

To-statsløsning

Augustnatten for ti år siden var det utenkelig at de israelske forhandlerne kunne godta et forpliktende mål om opprettelse av en palestinsk stat. Men natt til 13. mars 2002 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slo fast prinsippet om en to-statsløsning. Og for første gang erklærte en amerikansk president at dette er målet. Et mål det såkalte veikartet for fred også slår fast. Statsminister Ariel Sharon har sagt seg enig i dette. Og selv om det er gode grunner for å trekke hans oppriktighet i tvil, er Sharons holdninger et tydelig bilde på den ideologiske revolusjon mange mener har skjedd i det israelske synet på en selvstendig palestinsk stat.

Rett mot rett

I løpet av ti turbulente år, mange av dem blodige, virker det som om det på begge sider har vokst frem en erkjennelse av at det eneste mulige er en to-statsløsning mer eller mindre bygget på grensene fra før Seksdagerskrigen i 1967. Og det var prosessen frem mot denne for begge parter så dramatiske innrømmelse som for alvor begynte her i Oslo. Bak dette ligger det på mange måter en dyp erkjennelse av at i Midtøsten står rett mot rett. Det får den israelske høyresiden til å bruke skjellsordet "Oslo-forbryterne" om menneskene bak avtalen. Og det får deler av den palestinske befolkningen, ikke minst blant de hundretusener som lever i en miserabel flyktningetilværelse i andre land, til å se på enhver to-statsavtale som forræderi. Tankegangen er ikke vanskelig å forstå. Det gjenstår å se om den fører til at det mulige ofres på prinsippenes alter.

Kort historie

Om det finnes nok politisk vilje og kraft til å bruke de mulighetene som fortsatt eksisterer, er et åpent spørsmål. Veikartet for fred har Oslo-avtalen som bunnplanke, men er mer langtrekkende og radikalt. Skal det føre frem til en fredsavtale, må USAs president være villig til å sette samme makt bak sin Midtøsten-politikk som han har vært så ivrig til å gjøre ellers. I Midtøsten er ti år en meget kort historisk periode. Den nå så utskjelte Oslo-prosessen har allerede vist seg å være avgjørende for utviklingen. Men bevisstheten om at vi hverken er ved historiens begynnelse eller slutt er viktig når dens betydning skal vurderes.

Relevante artikler

  1. MENINGER

    - Noe av det mest interessante jeg har lest fra politisk hold på lenge

  2. MENINGER

    Hyttevisning på MåHafjell! Husk: Ta ALLTID en titt i kjelleren. Skjuler det seg en relaxavdeling?

  3. MENINGER

    Kickstart 2018 med juletrekasting, multitafsing og hodestående!

  4. MENINGER

    «Hadde jenta fått velge, hadde det kanskje stått BOSS. Men den toppen fantes trolig bare i blått»

  5. MENINGER

    «NB! Gjeldende konfirmasjonstakst er 5000-ish pr. hode. Merk innbetalingen: Emmys neseplastikk»

  6. MENINGER

    Ryktene stemmer: Nora stepper inn for Mamma til Michelle i «Skal vi danse»!