Meninger

Noen hjertesukk «i forhold til» språket

  • Oddmund H. Hammerstad
At en nytiltrådt statsråd (Marit Arnstad) sier «i forhold til» tre ganger i løpet av det første minuttet i intervju med en journalist fra NRK, er oppsiktsvekkende, skriver Oddmund Hammerstad.

Vi har å gjøre med en slapphet som går ut over det språklige og inn i en gradvis utvanning av det vi kan kalle meningers mot og godt lederskap.

Takk til Aftenpostens Per Egil Hegge som i egen spalte griper tak i språklige utvekster. Han gjør det ufortrødent og humørfylt. Aftens journalist Øyvind Bosnes Engen har også engasjert seg mot språklige verstinger — han også med humør i en ellers alvorlig nok materie. Sistnevnte henger også ut verstingene, endog avbildet.

At en nytiltrådt statsråd (Marit Arnstad) sier «i forhold til» tre ganger i løpet av det første minuttet i intervju med en journalist fra NRK, er oppsiktsvekkende, spesielt fordi det ved hver gangs bruk ikke hadde noe med en sammenligning eller en relasjon å gjøre, og derfor burde vært erstattet med en preposisjon som er dedikert til formålet. At hun «slår» partikollega og tidligere statsråd Terje Riis-Johansen, er ingen trøst og ingen pekepinn i retning av at uttrykket hovedsakelig brukes av senterpartistatsråder. Jeg trodde faktisk at det var tidligere justisminister fra Arbeiderpartiet, Knut Storberget, som hadde rekorden, inntil jeg registrerte at det er gjort mengdemålinger i denne sammenheng.

Oddmund H. Hammerstad

Sette i fokus

Hvordan slikt oppstår og brer om seg burde det forskes på mer enn det som synes å være tilfelle. For mange år siden begynte noen å si «å fokusere på noe», i stedet for «å sette noe i fokus» (som jo er det eneste riktige rent faktisk og praktisk — og språklig). I dag synes en slags semantisk infiltrasjon å ha ført til at de fleste bruker uttrykket galt. Kampen synes tapt, og fordi forsvarsskansen ble oppgitt har ordet fokus fosset inn i språket i de underligste varianter og sammenhenger. Det er «store fokus», «høye fokus», «masse fokus» osv., og i sportslige kretser er det verst. Jeg hørte for en tid tilbake at en fotballtrener ville «kaste fokus fremover» da han søkte å vri seg ut av en journalists pågående spørsmål om hvorfor laget stadig tapte sine kamper. Akk og ve ...

Mental slapphet

Slike eksempler er ille nok, men de forteller tross alt «bare» om en mental slapphet i dagligdags bruk av språket vårt. At statsråder og andre i ledende posisjoner «henges ut» er etter min mening riktig å gjøre; de skal gå foran med gode eksempler og må derfor skjerpe seg. Det er imidlertid språklige fenomener som kanskje bør påkalle interesse også av andre grunner, nemlig for hva de kan avstedkomme av endringer i ledelsesfilosofi og beslutningsprosesser i samfunnet vårt. Når stadig flere - særlig blant byråkrater og ledere i offentlig sektor og i organisasjonslivet - «tenker» i stedet for «tror» eller «mener», og supplerer dette med «på en måte» i annenhver setning, gjør denne gamle offiser seg mørke tanker om virkningene på litt sikt for styre og stell her i landet. Det lyder av forbehold og svekket forpliktelse når slike uttrykk benyttes flittig av en person, synes jeg.

Jeg skjønner at bruken av «jeg tenker» kan være en blanding av dårlig språkforståelse og trang til å være med på en motebølge, hvor det engelske «I think» gir et slags tilforlatelig holdepunkt for fenomenet, men jeg mistenker at (!) - eksempel på nok en versting - vi har å gjøre med en slapphet som går ut over det språklige og inn i en gradvis utvanning av det vi kan kalle meningers mot og godt lederskap, som krever mer enn å bekrefte egen eksistens og ego, i den betydning den franske filosof Descartes la i sitt «dictum»: Cogito, ergo sum (jeg tenker, altså er jeg/finnes jeg).

Trygge på oss selv

Vi lever i et flerkulturelt samfunn. Vi har bare sett begynnelsen på det. For å få et slikt samfunn til å svinge i positive, gode rytmer må vi som representerer nasjonen Norge helst være trygge på oss selv i vår kulturelle og språklige forankring. Det norske språk blir det viktigste verktøy for vellykket kommunikasjon mellom ulike etniske grupper i dette samfunnet. To- og trespråklighet blir normalt, og av disse språk må norsk være viktigst - i Norge. Politikere og andre i ledende posisjoner i samfunnet vårt må være seg dette bevisst, og holde det norske språk i god hevd. De må følge grunnsetningen i alt godt lederskap: Gå foran med gode eksempler! Det gjelder faglig og etisk - og det gjelder bruken av språket vårt ...