Misunnelsen er et stygt monster |Tegnehanne

  • Hanne Sigbj√łrnsen
 Det var en ondskap jeg ikke visste jeg hadde i meg, avsl√łrer Tegnehanne.

Dette handler om en av de mest skamfulle periodene i mitt liv.

En dag for lenge siden s√• jeg et bilde i instagramfeeden min som satte meg helt ut av spill. Jeg ble uvel, fysisk kvalm, og det satte i gang et sn√łskred av f√łlelser som skulle f√łlge meg i flere m√•neder etterp√•.

Bildet var noe sånt som dette:

For √• forklare hvorfor dette ga s√•nt ubehag, m√• jeg ti √•r tilbake, til da jeg f√łrst kom inn i tegneseriemilj√łet.

Da jeg begynte, ble jeg (og alle andre jenter som startet samtidig som meg), sp√•dd √• bli ¬ęden nye Nemi¬Ľ. Dette s√• jeg p√• som et stort nederlag, ikke fordi jeg ikke likte Nemi, men fordi det blant alle guttene jeg m√łtte p√• tegneseriefestivaler og i milj√łet, var en konsensus om at Nemi var ¬ękvotert inn¬Ľ.

Og når jeg fikk kritikk, var det gjerne med et stikk om hvilken annen kvinnelig serieskaper som fortjente plassen min mer enn meg.

Det ble klart for meg at jeg spilte i kvinnedivisjonen av bransjen, og at der var det et begrenset antall plasser.

Jeg må presisere at som rasjonell og voksen person, og ikke minst feminist, så er dette et verdenssyn jeg nekter å akseptere. Jeg mener kvinner må hjelpe hverandre opp, og at det er plass til oss alle. I teorien.

I praksis har jeg åpenbart internalisert ideen om at alle andre kvinner med suksess er en direkte trussel mot min suksess.

Denne Andre Kvinnens plutselige ber√łmmelse vekket en f√łlelse i meg som kan beskrives som en motsatt forelskelse. Jeg ble besatt, p√• en veldig destruktiv og negativ m√•te. Jeg s√• p√• henne som en trussel mot alt jeg hadde oppn√•dd.

Misunnelsen var et stygt monster. Det handlet ikke bare om √• √łnske meg noe hun hadde, men om √• aktivt √łnske at hun ikke skulle ha det. Det var en ondskap jeg ikke visste jeg hadde i meg.

Da hun fikk et stort stipend, f√łltes det som om noen dro teppet vekk under bena mine. Jeg hadde ikke engang s√łkt p√• det stipendet.

Den dagen boken hennes ble solgt til utlandet, f√łltes det som om jeg hadde p√• meg et s√•nt elektrisk magetreningsbelte fra 1990-tallet hele dagen.

Andre ganger kunne jeg vri ting som ikke engang involverte henne, til å handle om nettopp det.

Jeg vil beskrive disse m√•nedene som en av de mest skamfulle periodene i mitt liv √• se tilbake p√•. Det sier litt, for da jeg var fjorten, ans√• jeg det √• hyle h√łyt p√• offentlige steder som mitt personlige varemerke.

Jeg fors√łkte √• snakke med Jostein om det, men jeg burde visst bedre enn √• g√• til verdens mest genuine og godhjertede person med et s√• simpelt problem.

Det som til slutt fungerte, var, som med alle typer avhengighet, å begrense inntaket.

Jeg mutet henne der jeg kunne, gikk aktivt inn for ikke å sjekke hva hun holdt på med, og kuttet ned på sosiale medier generelt.

Det var ikke en permanent l√łsning. Det underliggende problemet ‚Äď at jeg ser p√• mine meds√łstre som konkurrenter i stedet for allierte ‚Äď ligger fortsatt latent i meg.

Jeg må skjerpe meg.

På Twitter: @tegnehanne


  • F√• med deg flere tegneserier og debattinnlegg ‚Äď f√łlg Aftenposten meninger p√• Facebook og Twitter