Misunnelsen er et stygt monster |Tegnehanne

Dette handler om en av de mest skamfulle periodene i mitt liv.

En dag for lenge siden så jeg et bilde i instagramfeeden min som satte meg helt ut av spill. Jeg ble uvel, fysisk kvalm, og det satte i gang et snøskred av følelser som skulle følge meg i flere måneder etterpå.

Bildet var noe sånt som dette:

For å forklare hvorfor dette ga sånt ubehag, må jeg ti år tilbake, til da jeg først kom inn i tegneseriemiljøet.

Da jeg begynte, ble jeg (og alle andre jenter som startet samtidig som meg), spådd å bli «den nye Nemi». Dette så jeg på som et stort nederlag, ikke fordi jeg ikke likte Nemi, men fordi det blant alle guttene jeg møtte på tegneseriefestivaler og i miljøet, var en konsensus om at Nemi var «kvotert inn».

Og når jeg fikk kritikk, var det gjerne med et stikk om hvilken annen kvinnelig serieskaper som fortjente plassen min mer enn meg.

Det ble klart for meg at jeg spilte i kvinnedivisjonen av bransjen, og at der var det et begrenset antall plasser.

Jeg må presisere at som rasjonell og voksen person, og ikke minst feminist, så er dette et verdenssyn jeg nekter å akseptere. Jeg mener kvinner må hjelpe hverandre opp, og at det er plass til oss alle. I teorien.

I praksis har jeg åpenbart internalisert ideen om at alle andre kvinner med suksess er en direkte trussel mot min suksess.

Denne Andre Kvinnens plutselige berømmelse vekket en følelse i meg som kan beskrives som en motsatt forelskelse. Jeg ble besatt, på en veldig destruktiv og negativ måte. Jeg så på henne som en trussel mot alt jeg hadde oppnådd.

Misunnelsen var et stygt monster. Det handlet ikke bare om å ønske meg noe hun hadde, men om å aktivt ønske at hun ikke skulle ha det. Det var en ondskap jeg ikke visste jeg hadde i meg.

Da hun fikk et stort stipend, føltes det som om noen dro teppet vekk under bena mine. Jeg hadde ikke engang søkt på det stipendet.

Den dagen boken hennes ble solgt til utlandet, føltes det som om jeg hadde på meg et sånt elektrisk magetreningsbelte fra 1990-tallet hele dagen.

Andre ganger kunne jeg vri ting som ikke engang involverte henne, til å handle om nettopp det.

Jeg vil beskrive disse månedene som en av de mest skamfulle periodene i mitt liv å se tilbake på. Det sier litt, for da jeg var fjorten, anså jeg det å hyle høyt på offentlige steder som mitt personlige varemerke.

Jeg forsøkte å snakke med Jostein om det, men jeg burde visst bedre enn å gå til verdens mest genuine og godhjertede person med et så simpelt problem.

Det som til slutt fungerte, var, som med alle typer avhengighet, å begrense inntaket.

Jeg mutet henne der jeg kunne, gikk aktivt inn for ikke å sjekke hva hun holdt på med, og kuttet ned på sosiale medier generelt.

Det var ikke en permanent løsning. Det underliggende problemet – at jeg ser på mine medsøstre som konkurrenter i stedet for allierte – ligger fortsatt latent i meg.

Jeg må skjerpe meg.

På Twitter: @tegnehanne

• Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter