Meninger

Det søte i å gjøre ingenting!

  • Marianne Østby

Jeg venter på trenden som gjør det «moderne» å ikke ha dagene stappfulle av planer, skriver Marianne Østby. Foto: Microstock/NTB Scanpix

Foreldres angst for ikke å gjøre nok for barna sine fører til «hyper-parenting». Med angsten i halsen utøver de foreldreskapet sitt som om det var et OL.

Marianne Østby

«Il dolce far niente». Det italienske utrykketfremhever verdien av tid der en ikke gjør noen verdens ting. Øyeblikk som ikkebrukes til noe produktivt, noe som kan måles eller veies i verdi eller penger. Detsøte i å bare være. Bare la tiden gå. Betrakte verden. Være nok i seg selv fornoen øyeblikk. Det gir en forestilling om et frirom. Et sted der sjel og ånd kan utvikle seg.

Bekymring

Som psykolog i et forebyggende psykisk helseteam møter jeg mangebekymrede foreldre. Bekymringen er oftere enn før: «Han har så dårligselvbilde». «Hun trenger bedre selvfølelse!». Foreldre er redd for at barna skalhenge etter. At de ikke skal nå opp i et stadig mer konkurranseorientertsamfunn. Prestasjoner i sport og fremføringer på skolen fremstår som stadigviktigere. Skole— og arbeidsliv er merpreget av måling enn før. Både voksne og barn sliter med å fylle kravet tilvellykkethet. Vi skal trene, se bra ut, ha et rikt sosialt liv- og ikke minstfylle livet vårt med spennende og utviklende aktiviteter. Vi måles ut fra hvavi gjør på fritiden.

Den flinkefamilien

Det er lett å dras med i konkurransen om den flinke familien. Aktivitet og travelhet har blitt et mål påvellykkethet. Men hva er de vialle maser sånn med? Hva er vi redd forå gå glipp av? Mange av oss voksne kansnart ikke lenger ord og begreper som «ligge på sofaen» eller «hvile middag». Dajeg var liten var det fortsatt lov. Nå har vi har ikke tid. Det er hardt å henge med på kjøret. Du kanlett miste selvtilliten hvis du ikke henger med på babysang, svømming, turn ogslalåmtrening for 3-4-åringer. Det er som om vi ikke evner å ta et skritt til siden dervi raser rundt for å fylle dagens tempokrav. Uten evne til å velge selv.

Selvtilltog selvfølelse

Selvtillt og selvfølelseer vanlige begreper i vår dagligtale. Det handler om opplevelsen av seg selv ogsine ressurser. Troen på at jeg mestrer, at jeg kan takle nye situasjoner. En trygghetpå at jeg kan ta egne valg. Selvfølelse erikke noe vi er født med, men noe vi lærer.

Enkelt sagt kan en si atdet er to grunnpremisser for selvfølelsen. Mestrer jeg? Er jeg elsket? Kan dusvare ja på disse spørsmålene finnes gode vekstvilkår for selvfølelsen. Vibærer med oss historien om tidligere mestring til nye situasjoner. En forestillingom oss selv i møte med livets utfordringer. Hvis jeg ikke mestrer er jegallikevel elsket? Støtter noen meg i mine utfordringer og utforskningi livet? Barn og unge trenger varme hender som holder og skyver dem frem. Somgod forelder er det dette du i praksis gjør når du gir barnet ditt godselvfølelse. Jeg er redd dagens mas og aktivitetskrav skaper slitne ogstressede små, og ikke sterke individer med god selvfølelse.

Så hva bygger du selvfølelsen på? Hva er din egen teori? Vi lever i et overskuddsamfunn. Foreldre brukermer tid på barna sine enn noen gang. Vi oppsøker all slags informasjon igjennomforskning, litteratur, blogger og internett. Aldri har vi hatt et bedregrunnlag for å få til et godt foreldreskap. Jeg spør meg bare oftere om viegentlig forstår det mest grunnleggende.Selvfølelsen bygges igjennom relasjonen mellom barn og foreldre. Detikke noe en bare kan skaffe seg igjennom de riktige teknikkene elleraktivitetene. Dette er ikke en sånn ting som du kan krysse av i boka og si: «Nåvar vi ferdig med det! Selvfølelsen er i boks!».

Fri lek

Jeg venter på trenden som gjør det «moderne» å ikke ha dagenestappfulle av planer. Der vi har den luksus å «gjøre absolutt ingenting»! Spør du barn hva de liker aller best medsommerferie, eller hytteturer er det ofte nettopp dette. Friheten fra å være iorganisert aktivitet. Friheten fra å hele tiden skulle noe.

I programmet The lost adventures of childhood vistpå NRK for en stund siden vises et skremmebilde av barns hverdag. Barn medstress- symptomer og uro. Barn høye på adrenalin som løper fra aktivitet tilaktivitet. Som stimuleres og aktiviseres. Forsvarsløse små som taper kampen motforeldres ambisjoner. Foreldres angstfor ikke å gjøre nok for barna sine fører til «hyper-parenting». Med angsten i halsen utøver de foreldreskapetsitt som om det var et OL. En hverdag der barnets tid er gjennomorganisert avde voksnes planer og ambisjoner. Barn uten anledning til fri lek. Dette er bekymringsfulltfor selvfølelsen. Vi vet at fri lek bygger selvfølelse.

Selvfølelsen blir dårlig hvis en stadig drives videre på ting en ikkemestrer, eller som ikke er lystbetont. Hva lærer du barnet hvis vi skal holdedet samme aktivitetstempo bare fordi «alle andre gjør det!»? Det er viktig å følge barnets initiativ, ogsånår dette handler om å ikke gjøre noen verdens ting en søndag formiddag.Kanskje må vi øve på det. Jeglurer på om ikke tiden er inne til å la barna igjen finne på leken selv? «Hanklarer ikke å leke alene» sier mor. «Forventer at det skal skje noe hele tiden».Kanskje ikke så rart hvis barnet aldri råder over egen tid.

Tenk etter

Ville du ha taklet dettetempoet? Er du i ferd med å drive barnet inn i ditt eget stress , og vanskermed å roe ned? Blir opplevelser og aktiviteter noe som forbrukes? Har vi tidtil virkelig å oppleve det vi gjør? Og mestrer vi?

Hva vil skje hvis dustopper opp et øyeblikk? Kanskje vil du oppdage at du er sliten? Kanskje vildu oppdage at barnet ditt er sliten? Den stakkars lille kroppen som er i organisertaktivitet fra den står opp om morgenen til den stuper i seng. Ofte litt forsent fordi tidsskjemaet sprakk idag også. Ungen er lagt og administrert ferdigfor idag! Er det en slik hverdagvi ønsker for barna våre?

Mitt poeng her er ikke at barn tar skade av aktiviteter utenfor skoleog barnehage. Men de får ikke nødvendigvis god selvfølelse av det heller. For året fremover ønsker jeg alle barn noenøyeblikks fred. Fred til å gjøre absolutt ingenting!