En uskjønn etterlysning

Norsk litteratur. Spiller de skjønnlitterære forfatterne og deres bøker ingen som helst rolle i Norge i dag?

På søndag viet historiker og medieprofessor Hans Fredrik Dahl sin faste tosiders søndagskommentar i Dagbladet til forholdet mellom samfunnet og forfatterne. I artikkelen «Litteraturens nullpunkt» spør han: «Har litteraturen gjennomslag i det øvrige samfunn? Kan vi si at i Norge spiller forfatterne en vesentlig rolle?»

Dahls svar er et utvetydig nei.

Både spørsmålene og svaret røper dyptgående forvirring om forholdet mellom litteratur og samfunn. Det har to grunner: Hans Fredrik Dahl legger frem en feilaktig beskrivelse av hvilken rolle forfattere faktisk spiller i Norge i dag. Beskrivelsen fører ham til en like forkastelig anbefaling av hvilken rolle de bør spille.

De tre eneste forfattere han greier å komme på som gjør krav på «vibrasjoner av interesse og innflytelse», er «gamlingene» (hans eget ord) Kjartan Fløgstad, Dag Solstad og Jan Kjærstad. Dahls korte liste tyder på at han sluttet å lese norsk skjønnlitteratur en gang på 1980-tallet, da disse tre skrev noen av sine sterkeste romaner.

Eks-marxisten Dahl lengter etter forfatterne som diagnostiserer sitt samfunn med det mål å gripe inn i det og endre det, raskt og radikalt. Ja, lengselen er så sterk at virkeligheten må fordreies for å være krykke for nostalgien. Når Dahl da sukker tungt over at tidsskrifter ikke er masselesning, beveger han seg selv inn på fiksjonens område med sin kritikkløse fantasi: «Vinduet, en gang flaggskipet i den litterære samfunnsdebatt, ivrig grepet for hvert nytt nummer av alle på Stortinget for eksempel». Ja, den fordums Dagblad-kulturredaktør Dahl minner nå om den Dagblad-leser som alle i Dagbladet selv elsker å hate i dag: Nostalgikeren som mener at alt var bedre på 1960-, for ikke å si 1860-tallet. Mediene ikke minst.

Jeg har mye godt å si om Hans Fredrik Dahl. Han har supplert norsk okkupasjonshistorie med tidligere tabuiserte temaer og perspektiver, ikke minst fra de historiske tapernes synsvinkel.

Men han er skarpere som historiker enn som samtidsdiagnostiker.

Når han bare kan komme på én forfatter som har bidratt aktivt etter den høyreekstreme terroren 22. juli i fjor, spør man seg om han har sluttet å lese ikke bare skjønnlitteratur, men også aviser.

Når han skriver: «Få bryr seg om forfatterne — bortsett fra hva de tjener», fremstår han som en av få som ennå ikke har tatt innover seg et av samtidens mest oppløftende fenomener: Tusener av mennesker som hver kveld sitter og hører forfattere snakke og diskutere.

Fordi? Fordi det finnes forfattere og bøker som fenger og fengsler, ikke fiktive kollektiver, men faktiske individer. Ikke minst gror det kraftig hos de yngre forfatterne. En Hanne Ørstavik, en Karl Ove Knausgård, en Carl Frode Tiller.

I dag er deres oppgave å påvirke enkeltmennesker, enkeltlesere. De programmatiske forfatterne som ville gripe inn i samfunnet som kollektiv, har Norge erfart. Vi fikk se at de - som Dahl selv - ofte skriver adskillig bedre enn de tenker. De rakk likevel å lamme deler av norsk litteratur og refleksjon i et tiår eller to.

Hans Fredrik Dahl ønsker seg skjønnlitterære forfattere som er profeter og sannsigere for et helt samfunn. Til det er å si:

Nei, ellers takk.