Meninger

Storhet uten fakter

Gunnar Sønsteby var Rjukan-gutten som ble et nasjonalt ikon. I all sin alminnelige ualminnelighet forble han krigshelten som helt til sin død dyrket en undrende glede over livet og en usvikelig tro på demokratiet.

Kunstneren Per ung er en av mange som har foreviget motstandsmannen Gunnar «Kjakan» Sønsteby Stenersen Tor G

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Det finnes en egen oppskrift på dem som blir folkehelter: Hos den som tildeles en slik hedersrolle på samfunnsscenen, skal man ane en lett bevissthet om hvorfor det er så mye virak rundt en. Samtidig skal det finnes et drag av brydd, kledelig beskjedenhet på egne vegne. Folkehelten må dessuten ikke bare ha gjort noe som går inn i vår nasjonale fortelling. Han må også bære i seg en personlighet som gjør det troverdig at han sto for bragdene som hylles.

Alle disse nærmest umulige kriteriene fylte Gunnar Sønsteby. Og han gjorde det med glans. Men enda viktigere er det at han også bar den ekte folkeheltens adelsmerke: En innsats for noe som er større enn en selv.

Slik så Gunnar Sønsteby selv på sin misjon. Slik så krigssamtiden på den. Og det er slik vår egen tid vurderte ham. Derfor ble da også "Kjakan" et begrep langt utover sin egen person. Han ble et symbol.

For flere generasjoners nordmenn ble Gunnar Sønsteby symbolet på at et enkeltmenneske kan gjøre en forskjell. At den såkalte menigmann kan ha en historisk innsats å gjøre. Han ble symbolet på at det nytter – et symbol som like gjerne peker fremover som bakover.

De nærmeste dagene vil det bli fortalt et utall av historier om Gunnar Sønsteby. Om hans bakgrunn fra Rjukan, hans vilje til motstand da Norge ble hærtatt, hans innbitte antinazisme, og ikke minst om de eventyrlig dristige aksjonene Gunnar Sønsteby ledet Oslo-gjengen gjennom.

Men det vil også bli fortalt historier om Gunnar Sønstebys intense virksomhet som folkeopplyser. Helt frem til de siste levemånedene stilte han opp på skoler og eldreuniversitet, i forsvarsforeninger og på arbeidsplasser. Det var ikke nei i hans munn. Og hans slitte "syvende sans" var full av avtaler – skriblet ned med Gunnar Sønstebys stadig mer karakteristiske håndskrift.

"Så lenge jeg lever, skal jeg fortelle det jeg mener er viktig og riktig. Historikerne kan analysere, men jeg var jo til stede," var hans eget utgangspunkt.

Nådde frem til ungdommen

Gunnar Sønsteby fortalte – og vi andre lyttet. Ikke minst tusentalls unge som han nådde ved alle skolebesøkene. For han nådde frem. Kanskje fordi Gunnar Sønsteby aldri sluttet seg til det oppgitte koret av eldre menn som klaget over ungdommens historieløshet. Snarere bar han den ekte pedagogens fremste egenskap: Gleden over det vitebegjær som lå bak selve spørsmålet.

"Det finnes ingen dumme spørsmål," gjentok Gunnar Sønsteby gang på gang i møtet med nye generasjoner og nye tilhørere.

"Jeg er ei jente på 13 år som driver med hunder, og er en stor fan av alt du gjorde," sto det i et brev han fikk etter et besøk på Manglerud ungdomsskole. "Jeg lærte utrolig mye. Takk, Gunnar Sønsteby! Du har, på en time, gitt meg en opplevelse for livet," skrev 14-åringen Johne Tiril Haug fra Majorstuen skole på Aftenpostens ungdomsside, Si; D, høsten for to år siden.

Gunnar Sønsteby var åpenbart stolt og glad over disse ungdommelige tilbakemeldingene. Når slik post ble åpnet, følte krigshelten at han gjorde nytte for seg.

"Dette vil jeg aldri glemme," er en setning som går igjen i de bunker med brev som Gunnar Sønsteby fikk. Og nettopp i dag ligger det et eget alvor over denne setningen. For den illustrerer tidsvitnenes enorme betydning for dagens holdninger. Og den illustrerer det tomrom de etterlater seg når det nå ikke er så mange av dem tilbake.

I over seks tiår har Gunnar Sønsteby og alle de andre veteranene fra den store krigens mange militære og sivile frontavsnitt representert levende påminnelser om at den andre verdenskrigen som ingen tidligere krig også var en ideologisk kamp. Den var noe mye mer enn blodige slag om territorier. Naziregimets undergang var en forutsetning for at Norge og andre land kunne utvikles som demokratier.

Det fantes intet rom for kompromiss.

Vi som er vokst opp med foreldre og besteforeldre som fikk sin tydeligste erfaringsbakgrunn fra de fem okkupasjonsårene, kjenner denne tankegangen. Den har ligget der som en resonansbunn for hele vårt tankesett – ofte også for vårt politiske handlingsmønster. Denne grunnen er gjødslet av en krigsgenerasjon som snakket så mye om krigen at vi en del år ble lei den. Helt til vi kom dit at vi ikke kunne få nok av den, og fortellingene den avfødte.

Og nettopp i et tilbakeblikk på Gunnar Sønstebys betydning må den enormt store verdien det har hatt for et helt samfunn at noen av idealene og drømmene fra disse kampårene ble holdt levende, slås utvetydig fast. Det har fungert som en effektiv politisk vaksine mot alle former for fascisme, og er nok sterkt medvirkende til at vi som folk har avvist de fleste autoritære tendenser.

Gunnar Sønsteby har sin viktige del av æren for dette.

Kulturpris

Det var da heller ingen tilfeldighet at en av de utmerkelsene – blant svært mange – han satte usedvanlig stor pris på, var Den amerikansk-skandinaviske stiftelses høythengende kulturpris. Ingmar Bergman, Victor Borge og Haldor Laxness var blant tidligere prisvinnere. Da Gunnar Sønsteby for drøyt ti år siden fikk den, var det ikke den legendariske krigsinnsatsen, men det iherdige arbeidet som folkeopplyser, som var begrunnelsen. I dette tilfellet for bidraget til å skape forståelse – også hos stadig nye generasjoner amerikanere – for hva krigen gjorde med Norge og nordmenn.

Men Gunnar Sønsteby ville ikke vært seg selv lik hvis han ikke mottok æresbevisningen med en selvironisk replikk: "Dette har gjort så stort inntrykk på meg at du skal se jeg må begynne å kalle meg "Kjeven". "Kjakan" er kanskje ikke fint nok lenger."

For helten fra Oslogjengen var velsignet ujålete. Vi som hadde det privilegium å kjenne Gunnar Sønsteby, møtte et entusiastisk, energisk og ivrig menneske. Replikken hans hadde ofte en ironisk snert. Hele hans vesen utstrålte en målbevisst rastløshet. Samtidig var han et menneske med omtanke for dem rundt seg.

Satte pris på livet

Å reise på tur med fortelleren Gunnar Sønsteby var et eventyr. Å ha med barn og ungdom ga slike turer en dimensjon man må ha opplevd for å forstå.

For Gunnar Sønsteby var av dem som satte enormt pris på det livet han var blitt tildelt. Han hadde sett hvor mye som kunne gå galt. Og han var full av daglig takknemlighet for alt det som ikke gjorde det. Han hadde også sett hvor mange krigskamerater som slet med ettervirkninger av det umenneskelige press krigsårene representerte. Derfor kunne han også utvise en nesten undrende glede over at han selv ikke hadde lidt en slik skjebne.

Gunnar Sønsteby var glad i mennesker. Hans hverdag var fylt av andre, og livet ut møtte han nye mennesker med interesse og åpenhet. Slikt er ingen selvfølge.

Likevel var det selvsagt barn og barnebarn som sto han nærmest. Og Anne-Karin. De to hadde et sjeldent fellesskap. Ikke bare som ektepar og foreldre, men også fordi hun gjennom flere tiår var hans organisator og sekretær.

Forlover i prinsessebryllup

Gunnar Sønsteby var forlover da Erling Lorentzen – en nær medarbeider fra motstandskampen – giftet seg med prinsesse Ragnhild i mai 1953. I måneden før sto Norge på hodet. Det gjorde også resten av Europa, og horder av pressefolk fulgte det unge paret. Da krigshelten Gunnar Sønsteby like før giftet seg med den unge Anne-Karin Jarlsby, var imidlertid ikke dette celebre venneparet til stede.

Grunnen var spesiell: Gunnar Sønsteby hadde nærmest "beordret" prinsessen og hennes tilkommende ektemann på utenlandsreise. For som han sa til Lorentzen: "Beklager, men dere blir ikke invitert til vårt bryllup, for i det bryllupet skal Anne-Karin være hovedperson og ikke Ragnhild."

Denne vesle historien sier sitt om moden omtanke, strategisk forutseenhet og dyp hengivenhet. Det finnes knapt andre brudgommer som har takket nei til "kongelig" glans over sitt eget bryllup. Men det sier også sitt om Anne-Karins betydning og Gunnar Sønstebys integritet.

Gjennom nesten syv tiår var Gunnar Sønsteby et levende krigsleksikon. Han var faktaorientert og nøktern, men han kunne også vise temperament. Ikke minst overfor kritikere som i debatter relativiserte krigens hovedmotstandere og nærmest antydet at det var det samme hvilken side man stod på. Da gnistret hans øyne skarpt, for Gunnar Sønsteby nektet å akseptere alt som smakte av at demokrati og diktatur kunne sidestilles.

Demokrat

Fem krigsår i kamp hadde formet Gunnar Sønsteby til en uforsonlig demokrat. Det hadde satt seg i ryggmargen på ham.

Han kunne nok riste irritert på hodet over historieløse historikere og kunnskapssvake journalister som mente de hadde funnet nye sider ved fortellingen om den store krigen. Og han kunne mene at parenteser av og til ble gjort til hovedsaker, mens det store ble gjort smått.

Samtidig var ingen mer realistisk i vurderingen av sin egen innsats enn nettopp Gunnar Sønsteby. Han visste at Oslo-gjengens aksjoner var viktige – både psykologisk og praktisk. Men han var den første til å fremheve at i det store krigsspillet var det handelsflåtens krigsseilere som hadde spilt hovedrollen.

Gunnar Sønsteby hadde intet behov for å gjøre seg større enn han var. Snarere kunne han være lettere beskjeden på egne vegne. Men i den norske krigshistorien trer han frem som en gigant. Hans mot, innsatsvilje og gjennomføringskraft plasserer ham blant motstandskampens aller fremste menn.

Nå tilhører Gunnar Sønstebys liv den norske historien. For vår samtid har mistet en klar stemme, et viktig korrektiv og et sjeldent menneske. Gunnar Sønsteby var noe så sjeldent som en storhet uten fakter.

Slik vil han bli husket. Og slik vil han bli savnet.

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Det er bruk for like våkne som uforsonlige demokrater

  2. PERSONALIA

    Nekrologer over Anne-Karin Sønsteby

  3. NORGE

    Savner bevis for at Hjemmefronten ble varslet om jødedeportasjonene: – Vi må huske på at dette var en tid da det var mye rykter

  4. DEBATT

    Grimnes mangler kunnskap om jødene under krigen

  5. KOMMENTAR

    Kong Harald er i dag eneste tidsvitne på Akershus festning. Det ligger en advarsel i dette.

  6. KULTUR

    – Han var dypt elsket og kommer til å bli dypt savnet