Meninger

Gjerningsmannen var...

  • Inger Anne Olsen

Overfallsvoldtekter begått i Oslo utføres av menn med utenlandsk bakgrunn. Hvilke konklusjoner kan vi trekke av det?

OM KALDE FAKTA er det ingen diskusjon: I de 41 overfallsvoldtektene som har funnet sted i Oslo de siste tre årene, er alle de mistenkte menn med utenlandsk bakgrunn. Politiet mener de fleste er kurdere eller afrikanere.

Det viktigste vi kan gjøre, etter å ha hjulpet ofrene og funnet og straffet gjerningsmennene, er å hindre at flere voldtekter skjer. Men hvor skal vi begynne? Er etnisiteten det viktigste ved gjerningsmennene? Eller kan det være andre årsaker til disse avskyelige handlingene? Hva er galt med menn som oppfører seg slik?

Saken er at ingen helt vet hvorfor menn voldtar. Men når overgriperen er innvandrer, oppstår som regel dette spørsmålet: Hva slags kvinnesyn har de?

Det er et spørsmål som sjelden stilles når vi diskuterer det totale antall voldtekter her i landet.

Verdige ofre.

Sverige har det høyeste antall anmeldte voldtekter av noe EU-land, dobbelt så mange i forhold til folketallet som Storbritannia, som er nummer to. Svenskene anmelder 5000 voldtekter hvert år. I Norge anmeldte vi 940 i fjor, men forskere mener at det totale antallet her i landet ligger et sted mellom 8000 og 16000 hvert år.

15000 menn slapp altså unna, og det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Selv når politiinspektør Hanne Kristin Rohde skal forklare en overfallsvoldtekt i Dagsrevyen, finner hun grunn til å understreke at offeret var «godt kledd» og «helt edru.»

I motsetning til alle oss som utpå natten kan være småfulle og mangelfullt kledd. Og mindre verdige ofre?

Verre og verst.

Å rangere alvorlighetsgraden av denne type forbrytelse har liten hensikt. Overfallsvoldtekter gjør det offentlige rom utrygt, i tillegg til å skade offeret. Gjerningsmennene gjør samfunnet mindre trygt, og begrenser mange kvinners handlingsrom.

Kontaktvoldtekter, der man voldtar noen man kjenner eller har vært glad i, er voldsomme brudd på tillit, og skader kvinners forhold til andre mennesker.

Men fordi vi tror det beste om de som er nær oss, og fordi vi er mest redd for det ukjente, er det overfallsvoldtektene som skremmer oss mest.

Gjerningsmannens etnisitet er faktisk ikke viktig, isolert sett. Den spiller bare en rolle dersom etnisiteten kan si oss noe om hvordan forbrytelsen kan forhindres. Det er mannens handlinger som kan legges ham til last, ikke hans hudfarge. Heller ikke hans fødeland, utdannelse eller religion.

Kvinnesyn.

Mange samfunn har helt andre kvinnesyn enn Norge. Andre syn på kvinner fører ikke automatisk til overfallsvoldtekter. Men det fører nok oftere til overgrep i ekteskapet, i Norge som i land der lovgivningen utelukker at ektemenn kan voldta sin hustru.

I krig er voldtekt et kjent maktmiddel. Og enkelte steder, blant annet i deler av Pakistan, eksisterer praksiser der voldtekt utføres som hevn også i sivile feider. Det er en nesten uforståelig form for grusomhet. Men altså planlagt, gjerne av en større gruppe menn, og et klart signal om at voldtekt handler om makt.

Men har de noe å gjøre med overfallsvoldtekter i norske gater? Voldtekter vi var redde for lenge før innvandringen skjøt fart. Det er faktisk svært oppsiktsvekkende at hvite nordmenn ikke lenger anmeldes for overfallsvoldtekt. Har de virkelig sluttet? I så fall: Hvordan gikk det til?

Siden de fleste voldtekter aldri blir anmeldt, er det vanskelig å forske på gjerningsmennene. Derfor vet vi lite om hvem overgriperen er, og det finnes ingen sikker kunnskap om hvorfor han begår slike forbrytelser. Ofrene er mer tilgjengelige, og en 20 år gammel undersøkelse fra USA har anslått hvor utsatte forskjellige etniske grupper er for voldtekt. Blant amerikanske kvinner av asiatisk herkomst oppga syv prosent å ha vært utsatt for denne forbrytelsen. Ti prosent av de afroamerikanske kvinner svarte det samme, og 16 prosent av de europeiske. Det er nærliggende å tenke at overgriperen oftest har samme bakgrunn som offeret. I så fall ligger europeere dårlig an.

Å voldta en venn.

De 15000 som slipper unna anmeldelse her i Norge i år, har tross alt noen fellesnevnere. De fleste er etter alt å dømme helt norske, og de kjenner kvinnen de voldtok.

En gang i tiden diskuterte vi hva slags kvinnesyn menn som voldtar venner og kjente kan ha. Det snakker vi ikke lenger om, i hvert fall ikke ofte. Men når vi snakker om å integrere innvandrere sånn at de ikke voldtar på gaten, må vi huske at de norske mennene som voldtar hjemme eller på fest er vokst opp med det kvinnesynet vi ønsker menn skal ha, og at de altså har all den kunnskapen innvandrermenn nå skal få på kurs.

Men jeg kan komme på en del andre ting de fleste norske menn har, som for eksempel som mange kurdiske og afrikanske menn mangler her i landet: Jobb og familie.