Meninger

En seier for norsk kultur

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

FRA GRUNNPLAN OG TIL TOPPS. Den norske Melodi Grand Prix-seieren springer ut av verdifulle folkelige tradisjoner i norsk kulturliv: Musikkskoler og amatørdans.

DET KREVER EN SMULE selvbeherskelse å sitte på en 17. mai – nasjonalsjåvinismens kjernedag – og skrive om en norsk seier i Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix som vi fortsatt helst kaller det her i landet. Men hvorfor holde begeistringen tilbake når vi først er blitt forsynt med en så fabelaktig timing på seieren i en musikkonkurranse som endel tidligere år har påført Norge så forsmedelige nederlag (null poeng fire ganger)?

Kan synliggjøre.

Det er grunn til å glede seg og være stolt, men også til å holde dimensjonene på det som skal skje på et fornuftig nivå. Man skal lage en musikkonkurranse på TV. Samtidig åpner den muligheter for en verdifull synliggjøring av norsk kunst og kultur. Effekten av denne er det imidlertid lett å falle for fristelsen til å bruke altfor svulstige ord om («Fantastisk norgesreklame! Verd hundrevis av millioner!»). Så la det være.

En liten dose nasjonal glede skader uansett ikke. For det var et deilig døgn fra stemmesankingen begynte lørdag kveld og til de norske vinnerne landet på Gardermoen sent i går kveld og ble en ellevill mottagelse til del.

Slående kontrast.

Hvordan greide de egentlig å vinne den ofte uforutsigbare konkurransen som Eurosivion Song Contest er? Det slo meg foran TV-skjermen hvor markant kontrasten var mellom det enkle, nesten banale og smårufsete bidraget fra Alexander Rybak og danserne i Frikar – og enkelte av deltagerne med den mest mekanisk-maskinelle koreografien og hyperglatte fremføringen. Det vant de på.

Og særpreget kan ha noe med vinnernes skolering å gjøre. De kommer fra en musikkskole i hovedstaden (Barratt Due Musikkinstitutt) og fra folkedansmiljøer i Sør-Norge. Kanskje helgens fortjente Eurovision-seier kan få noe å si for dette grunnfjellet i norsk kulturliv, ved å inspirere til å satse både offentlige og private midler på dem.

Utstråling og sceneglede.

Alexander Rybak, Frikar’ene Hallgrim Hansegård, Sigbjørn Rua og Torkjell Lunde Børsheim og de to kordamene Karianne Kjærnes og Jorunn Hauge hadde mer av utstråling og ekte sceneglede enn de mange såpeglatte deltagerne. I «Fairytale» er dansen integrert i en låt som er enkel og grei på kanten til det banale i både tone og tekst, men som fremfor alt er sangbar og lett å huske. Den sitter fra første gang man hører den (om enn engelskeksperter ikke anbefaler å høre altfor mye på teksten, som også er noe rufsete i kantene). Alt dette gjorde at «Fairytale» vant 16 tolv’ere og sanket stemmer fra samtlige land. Rybaks musikk når ut i hele Europa. Og selv om noen synes låten høres norsk ut, kunne den like gjerne ha vært laget nesten hvor som helst i verdensdelen.

Siden Melodi Grand Prix fortsatt er en konkurranse mellom opphavsmenn, de som har skrevet tekstene og komponert melodiene, er det ekstra morsomt at vokalisten og felespilleren Rybak faktisk har laget begge deler selv. Det kommer mange multitalenter fra Barratt Dues Musikkinstitutt.

De tre Frikar’ene (bare én av dem lever utelukkende av dansen) er i tillegg blant de beste folkedanserne i Norge, Sigbjørn Rua fem ganger norgesmester. Frikar har siden starten i 2006 briljert like mye på landskappleiker som på TV-programmet Norske talenter, der de nådde nesten til topps. Stadig produserer kompaniet nyskapende programmer i krysningspunktet folkedans/samtidsdans. Det de flere hundre millioner TV-seerne fikk del ifra Moskva, var imidlertid ren, gammeldags hallingdans, eller laus som den også kalles, ispedd noe akrobatikk. Den tradisjonsrike hallingdansen er selve publikumsfrieren og oppvisningsgenren på norske festivaler.

Et nytt og et gammelt.

Dette gjør samtidig Alexander Rybak og Frikar til et aldri så lite symbol på møtet mellom et nytt Norge og et gammelt Norge med vilje til å fornye seg. Rybak er sønn av to innvandrere fra Hviterussland. Ja, han er «innvandrer», for å bruke et av disse begrepene som den norske tenkningen om «røtter» låser folk fast i. Frikar kjenner den norske tradisjonen inn og ut og kan nettopp derfor fornye og utvikle den. «Fyrst må ein apa, så kan ein skapa», som Knut Buen har sagt det.

Finalen i Eurovision Song Contest lørdag 22. mai 2010 byr på en privilegert sjanse til å vise frem både det nye og det gamle Norge, det konfliktfylte og det harmoniske, det nyskapende og det tradisjonsformidlende. NRK bør snarest invitere norsk kulturliv til åpen idédugnad. Først da kan Melodi Grand Prix-seieren få noe mer å si for norsk kunst— og kulturliv.

Men hva kan seieren få å si for de norske artistene selv? Tja, det er sjelden at noen er blitt superstjerner direkte i forlengelsen av en Melodi Grand Prix-seier. De to opplagte eksemplene er Abba i 1974 og Celine Dion i 1988. Men musikkfestivalens historie er spekket med velkjente, solide artister på vei opp eller ned. Norge har deltatt siden 1960, derfor blir finalen neste år også et 50-årsjubileum for det endel nordmenn tror er en spesielt norsk besettelse. Det er Melodi Grand Prix ikke. Konkurransen hadde imidlertid større gjennomslag i Norge enn i flere andre land, fordi vi så lenge bare hadde én riksdekkende TV-kanal. Derfor ble slagerkonkurransen et så engasjerende nasjonalt ritual, sin fryktelig ujevne musikalske kvalitet til tross.

Tromsø, Hamar eller Oslo?

Men nå er det tid for et annet nasjonalt ritual, nemlig lokaliseringsdebatt: Hvor skal finalen i mai neste år finne sted? Jeg skulle selv ønske Tromsø var aktuell, men byen har ingen stor innendørs hall – NRK antyder at det trengs plass til minst 10000 og dessuten hotellplass til 15000. Gjør det Tromsø uaktuell? Vikingskipet, den olympiske arenaen fra 1994 på Hamar, er imidlertid stor nok, og ligger lett tilgjengelig fra Gardermoen. I Oslo-området bør både Spektrum og nye Telenor Arena være høyaktuelle.

Avgjørelsen må komme raskt. Det er uansett ingen grunn til å bruke 270 millioner på gjennomføringen, slik Russland har gjort i år. La ikke finalen bli et rent offentlig ansvar, men bruk krefter på å øke billettinntektene og sponsormidlene mest mulig.

Selv har jeg to ønsker til NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas: Bruk det unike Kringkastingsorkesteret live så vi slipper boksemusikk – og la Eurovision Song Contest 2010 i Norge bli en formidabel folkefest.

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Abid Q. Raja mener Norge har råd til å vinne Eurovision

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    Andre kaller det depresjon eller motløshet. Selv kaller Alexander Rybak det tankekjør.

  3. KULTUR
    Publisert:

    Seiersgjengen fra 2009 tror på ny Rybaksuksess

  4. KULTUR
    Publisert:

    Fansen tror på Rybak, men ikke på låten

  5. KULTUR
    Publisert:

    Nå starter hardkjøret for Rybak

  6. KULTUR
    Publisert:

    Rybak: – Det er lov å være skuffet