Bråvåken kulturindustri

De kjepphøye piratene i Stockholm krever at en forstokket platebransje må tilpasse seg en ny tid. Kravet fremstår som stadig mer urimelig. For nå gir bransjen nesten bort produktene sine gratis.

De tiltalte i Pirate Bay-saken og politikerne i svenske Piratpartiet (se reportasje og fakta på s 6-7 i dagens Kultur) har klart å skape en viss sympati i svensk opinion for å bryte ned opphavsretten. Den gjennomgående tonen er at netteknologi og fildeling er skjebnebestemt til å ødelegge den eksisterende finansieringsmodellen for åndsverk. Alt skal være gratis og flyte fritt, og det er visst bare vakkert. Ungdommene fikk over 50000 stemmer ved siste Riksdagsvalg. Platebransjens katastrofale utvikling bare ler de av.

Rettsforhandlingene som ble avsluttet denne uken, er en svært viktig prinsippsak. Dommen faller 17. april. Oppstusset har ledet oppmerksomheten bort fra hva norsk og internasjonal musikkbransje nå har gjort for å tilpasse seg den digitale virkeligheten.

De siste par månedene har tjenesten Spotify vært det heteste hete blant norske nettbrukere. Dette enkle og brukervennlige programmet gir deg tilgang til å spille av millioner av spor på PC-en din, akkurat som om du hadde dem i stereoanlegget. Hvis du tolererer litt reklame, kan du lytte til alt du orker uten å betale en krone. For 99 kroner måneden slipper du også reklamen og er stemplet lovlig av musikkbransjen.

Billig?

Ja. Men torsdag denne uken ble superbillig, lovlig distribusjon strukket enda lenger, da NetCom lanserte sin såkalte Music Player. Tidligere har platebransjen heftig hevdet at du måtte kjøpe musikken for å ta den med deg og lytte på en mobil eller mp3-spiller. Ikke nå lenger. For 99 månedlige kroner kan du nå lytte til millioner av spor på hele tre PC-er og to mobiltelefoner. Prisen inkluderer både datatrafikk og nedlasting av så mange låter du gidder til mobilene. Kan det bli billigere, innenfor rimelighetens grenser?

Det hører med til historien at Netcom-tjenesten foreløpig er heftig angrepet av barnesykdommer. Men dette er bare én av flere lignende tjenester som vil dukke opp fremover. Nokia har for eksempel varslet at selskapet vil selge mobiltelefoner som inkluderer fri bruk av musikk.

Selv om bransjen nå har strukket seg så langt som noen kan forvente før musikk blir gratis, kan det vise seg svært vanskelig å konkurrere med piratenes tilbud om helt gratis musikk. I tillegg er kopisperrene, av den typen NetCom fortsatt er tvunget til å benytte, med på å gjøre det lettere å lytte til piratmusikk enn lovlig lyd.

Stockholm

. Derfor er oppgjøret med de fire tiltalte lederne bak The Pirate Bay en viktig prinsippsak (se s. 6-7). Problemet er at det ikke er de virkelige skurkene som står tiltalt. De fire står tiltalt for medvirkning til lovbrudd. Selve hovedbruddet er utført av folk med kallenavn som King Kong. Han er bare en anonym bruker, akkurat som millioner av andre. Ifølge aktor i saken er han den egentlige hovedmannen, men etterforskerne har enten ikke klart eller ikke ønsket å identifisere ham.

Få er i tvil om at de fire bare spiller uskyldige når de sier at de ikke har visst om at Pirate Bay i utstrakt grad har vært brukt til ulovlig kopiering. Likevel har retten kunnet lytte til en uavhengig ekspert og forsker som har forklart at de fire tiltalte umulig kan ha kjent til de faktiske, konkrete bruddene på åndsverkloven de skal ha medvirket til. Kan de da dømmes? I EUs ehandelsdirektiv, som kan vise seg relevant i den svenske retten, heter det at leverandøren av infrastruktur (altså Pirate Bay) normalt ikke er ansvarlig for trafikkens innhold. De tiltalte må ha samarbeidet med overlegg med den kriminelle for å bli felt. De sakkyndige har også påpekt at det faktisk er flere ulovlige såkalte torrentfiler å finne på Google enn på The Pirate Bay. De fire blir anført som hovedmenn, men problemet er at virksomheten vil kunne fortsette uten dem. De virkelige hovedmennene sitter jo fortsatt i de tusen hjem, og de er bare i liten grad avhengig av sentral organisering. Dersom den ulovlige fildelingen skal opphøre, er det «folk flest» som enten må tas, straffes, skremmes eller fratas muligheten til å fildele.

Lovlydige kriminelle.

Dette er årsaken til at platebransjens organisasjon IFPI nå vil trekke Telenor for retten og tvinge Internett-leverandørene til å sperre tilgangen til The Pirate Bay. Det er langt fra sikkert at dette vil være effektivt, for det er relativt lett å omgå en slik sperre. Mer målrettet vil det være om bransjen får oppfylt sitt ønske om å få ut navnene på fildelerne. Disse vil nettleverandørene ikke gi fra seg.

I forrige uke vedtok den svenske Riksdagen den såkalte Ipred-loven, som kan gi innholdseierne mulighet til å få ut navnene på over en million svenske fildelere. Fra nå av trenger de bare en rettslig kjennelse, ikke hjelp fra politiet.

Saken er en vanskelig avveining mellom personvern på nett og innholdseiernes legitime behov for å beskytte seg mot tyveri. Har du krav på å være anonym når du begår ulovligheter på nett? Dette skal norske politikere ta stilling til når Åndsverkloven skal revideres i løpet av året.

Hardt mot hardt.

Anders Rydell skriver i sin ferske bok Piraterna at piratbevegelsen er Sveriges største eksportsuksess på 2000-tallet. Det kan være riktig, men det kan vanskelig sies å være et hedersmerke. Samtidig har piratkopieringen utvilsomt tvunget frem nødvendig modernisering. Nå gjenstår det å se om musikkbransjen med sine nye abonnementstjenester har funnet en formel som er god nok. Verdens største plateselskap, Universal, tror abonnementstjenestene raskt vil bli mer innbringende enn suksessen iTunes. I USA er tilsvarende billigtjenester for film allerede lansert. Spørsmålet er om pirater flest er villig til å betale noen få kroner for å holde seg på den riktige siden av loven, eller om de må få en reell personlig trussel om straff for å slutte.