Meninger

Fortsatt en statsbudsjettkirke

  • Helga Haugland Byfuglien

Statens ansvar for kirkens økonomi er akkurat like omfattende og sterkt som før reformene, skriver Helga Haugland Byfuglien. Her Norges lover og Bibelen. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN/SCANPIX

Styrker kirkereformene Den norske kirke? Fire år etter det historiske kirkeforliket i Stortinget er det riktig å stille spørsmålet om forventningene om en friere og mer engasjerende folkekirke er innfridd.

Hva gjør kirken viktig for folk? Den må for det første erfares som relevant. En relevant kirke når ut med evangeliet om Kristus. En relevant kirke har også et sterkt samfunnsengasjement og er en aktuell debattant. Den engasjerer medlemmene, treffer og tolker tidens ånd og er tilgjengelig for alle som ønsker å oppsøke den. Den tar standpunkt, formidler synspunkter og er synlig i viktige tros— og samfunnsspørsmål som kristne mennesker i all sin forskjellighet er opptatt av.

Selvstendig kirke

En landsdekkende folkekirke må med nødvendighet være en ressurssterk kirke. Kirken skal være åpen og godt bemannet, den skal være til stede der folk bor og gi god trosopplæring over hele landet. Den skal være teknologisk moderne, og den skal gå foran i frivillig innsats. Kirken skal gi mennesker omsorg, tale for de svakeste, vise nestekjærlighet og være et rom for refleksjon og ettertanke.

Stortinget vedtok i april 2008 å endre forholdet mellom staten og Den norske kirke. Forliket var sjeldent bredt og tverrpolitisk anlagt og utgjør starten på det som etter planen skal utløse endringer i Grunnloven i 2012. Grunnlovsendringene flytter makt fra staten til kirken. Forliket var en nødvendig reform av staten og innleder derfor en av de største samfunnsreformene i moderne tid. For kirken betyr reformene at den går fra å ha et statlig styre til å være en selvstendig kirke i det sivile samfunn. Kirken har selv aldri oppfattet seg som statens instrument for utøvelse av statens religion. Med grunnlovsendringene blir dette tydeliggjort.

Landsdekkende folkekirke

De kirkelige reformene gjør at kirken må tenke nytt om sin rolle. Den må tenke det, ønske det, ville det, og den må ha ressurser til å gjøre det. Vi har en jobb å gjøre, for forventningene er store. Grunnlaget er det beste. Oppslutningen om kirken er stor med mer enn 3,8 millioner registrerte medlemmer. Den norske kirke er populær, og den favner bredt geografisk, sosialt og demografisk. Den norske kirke skal videreføres som en landsdekkende folkekirke. Den skal fortsatt og med fornyet styrke virke i samfunnet, tjene folk og sikre at det er sterke bånd mellom de som tilhører kirken, kirkens tillitsmenn og -kvinner og kirkens ansatte. Kirkens fremtid som bred, åpen og engasjerende folkekirke er imidlertid avhengig av at kirkereformene gjennomføres i tråd med de opprinnelige intensjonene.

Trosopplæring

Over hele landet jobber kirken med å implementere trosopplæringsreformen. Reformen skal sikre at døpte barn og unge tilbys trosopplæring av sin menighet siden trosopplæring er tatt ut av skolen. I årets statsbudsjett følger ikke politikerne opp opptrappingsplanen som fulgte vedtaket om reformen. Det er skapt forventninger i det lokale Kirke-Norge om at alle døpte barn og unge skal kunne få tilbud om trosopplæring. Nesten en kvart million barn og unge tilhører imidlertid menigheter som ikke mottar tilskudd til trosopplæring i 2012. Det kirken trenger allerede i år, er bevilgninger i tråd med opptrappingsplanen.

Økte bevilgninger

Kirken har fått ressurser til å gjennomføre valg, men engasjement og deltagelse i kirken og det kirkelige demokratiet handler ikke bare om deltagelse i valg. Kirken må bygge sine demokratiske strukturer og styrke sin relevans mellom valgene. Demokrati fordrer åpen og tilgjengelig informasjon, invitasjon til medbestemmelse og utfordring til deltagelse. Det kirken trenger på kort sikt, er penger til formidling, nettbasert kommunikasjon og til å ansette medarbeidere som jobber med kommunikasjon og markedsføring av Den norske kirke.

Kirkeforliket hadde et tydelig formål. Større avstand mellom kirken og staten skulle gi en friere kirke som kunne utvikle tettere bånd mellom kirke og folk. Det er de juridiske og forvaltningsmessige båndene som er løsnet, ikke de økonomiske. Statens ansvar for kirkens økonomi er akkurat like omfattende og sterkt som før reformene. Kirken forblir en kommune- og statsbudsjettkirke, og både kirkens ledere og politikerne vet at all omstilling koster penger.

Den norske kirke har ikke for vane å klage sin nød over manglende bevilgninger. Når vi nå gjør et unntak og bruker norsk politikks vanligste setning: Behov for økte bevilgninger, er det fordi vi som er ledere i kirken er bekymret for om kirkereformene styrker kirken.