Meninger

Jeg elsker mokkamenn

  • Nils August Andresen

Vi kan ikke snakke om rasisme hver gang noen legger merke til hudfarge, eller har noen oppfatninger om at noen fenomener er mer utbredt blant visse etnisiteter enn blant andre. I så fall er vi rasister så å si hele bunten, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra Spellemannsutdelingen der Plumbo kom med sin famøse «mokkamann»-uttalelse. Foto: Scanpix

«Mokkamann» sier kanskje noe om Plumbos stereotypier, og det er en lite morsom vits. Greit nok – lag noen bedre stereotypivitser, da – for hverken vitser eller stereotypier vil forsvinne med det første.

At nordmenn er dårlige på mangfold, er ikke noe nytt. Det erheller ikke egnet til å overraske. Det store flertall nordmenn har vokst oppmed minimal – om noen – eksponering for andre etnisiteter. Da er det ikke utenvidere enkelt å utvikle en fingerspitzgefühl for hva som er akseptabel humor.

Humor kan være så mangt – men en eller annen form for spill pågruppekjennetegn er en av de vanligste formene. Harald Eia, Bård Tufte Johansenog Atle Antonsen har hatt sine runder med blant annet blærums-sosser og småbygutter,fagbevegelsen, homofile,og nordlendinger (til,som mange vil huske, Lars Andreas Larssens store forargelse). God humor holderhele tiden en distanse til fordommene – den spiller halvveis på dem, halvveislatterliggjør den dem. Men stereotypier er en nødvendig bestanddel i svært myegod humor.

Minefeltet

Les også

Minerva

Men når det kommer til etnisitet, går vi tilsynelatende inn i et minefelt.Det er lett å forstå hvorfor: Vi har en historisk erfaring med raseteorier,kolonialisme og fordommer; det finnes diskriminering og rasisme i Norge idag;og det er problemer både knyttet til arbeidsmarked og kriminalitet blantenkelte innvandrergrupper som gjør stereotypisering betent.

Likevel er vi nødt til på en eller annen måte å bevege oss inn i minefeltet.Etnisitet forbindes med stereotypier, og kommer til å gjøre det i overskueligfremtid. Hovedgrunnene til det er at etnisitet i mange tilfeller er enkeltsynlig og for mange en viktig faktor i identitetsbygging; og at det eksisterergjennomsnittsforskjeller mellom etniske grupper. Det finnes andre grunner også,selvsagt – vi/dem-tenkning eller mørkere tankegods, rare teorier fra historiensskraphauger. Og at stereotypier kan forklares og forstås, betyr ikke at de ikkekan være urimelig, fordomsfulle eller ha betenkelige konsekvenser. Stereotypierkan også bidra til en rekke forhastede slutninger om årsaksforhold, og dermedha konsekvenser for politikk. For eksempel er det avgjørende om man tolkerstore forskjeller i sosioøkonomiske vilkår mellom ulike etnisiteter som enforklaring på forskjeller på mange andre felt; om man tenker på kulturelleforskjeller som opphavet til de økonomiske forskjellene; eller som etvekselspill.

Humor som virkemiddel

Men målet kan ikke være å utrydde stereotypiene. Det målet kan ikke nås, ogforsøk på det vil forutsigbart føre til at folk stadig oftere må bite seg itungen, med sporadiske skandaler der noen likevel sier det de tenker. Målet måi stedet være å sørge for at stereotypiene ikke stivner i negative fordommer,at de kan utvikle seg, at vi kan reflektere over dem. Da kan humor være etvirkemiddel.

Nils August Andresen Foto: Erlend Aas/Scanpix

God humor er, dessverre, sjelden. Mange vitser eller utsagn sagt for spøksom på en eller annet måte bruker gruppekjennetegn, ender opp som plumpe,dumme, eller i verste fall fornærmende. Ikke desto mindre er utsagn som prøverå spøke med gruppekjennetegn en av de vanligste formene for forsøk på å si noemorsomt i alminnelig sosial omgang – og normalt er det også fullstendigharmløst. Det er ikke stor stand-up, men det smører alminnelige sosialerelasjoner og samtaler – ikke minst blant nordmenn, som, i hvert fall i følgestereotypien, er forferdelig dårlige på small-talk.Slik jeg leser kommentaren fra Lars Erik Blokkhus, forsøkte han å dra enhverdagsspøk på linje med det man kunne gjort med en rekke andre ytrekjennetegn. Hadde låten hett «Jon Blund» og de to som delte ut prisen haddevært uekte blondiner, kunne han sagt at han når han så dem, ville han kaltlåten «Jon Fake-Blond». Ikke ustyrtelig morsomt, litt ubehagelig for noen,kanskje, men helt akseptabelt. Det spiller ikke noen vesentlig rolle i dennesammenhengen at ordet det ble spilt på her var «møkk» – det gir utsagneteventuelt et litt røft preg, men det er rimelig tydelig at det ikke i førsterekke er det som er ment å være assosiasjonen.

Provinsielt

Nei – det er ikke spesielt morsomt. Det er ikke veldig subtilt og får ossikke til å tenke kloke tanker vi ellers ikke ville tenkt. Det gjorde liteutover å si noe slikt som at «dere to er sannelig mørkere i huden enn jeg er,og det er søren meg ikke ofte jeg snakker med vaskekte negere». Provinsielt sådet holder, kanskje, men nokså åpenbart ikke vondt ment. Likevel er en avgrunnene til at det ikke er morsomt, som i hvert fall jeg kjente på da jeg såopptak av innslaget, at vi vet at temaet er betent. Da blir ogsåreaksjonen: «Sa han virkelig det? Hva tenker de andre? Oppfatter noen som detrasistisk? Ble noen fornærmet?» Men den reaksjonen følger mer av temaet –hudfarge – enn av innholdet, som ikke lett kan plasseres som rasistisk i noenmeningsfull definisjon av ordet.

Akkurat hvilke stereotypier mokkakommentaren skulle fremkalle, er ganskeuklart for meg. Uansett kan vi ikke snakke om rasisme hver gang noen leggermerke til hudfarge, eller har noen oppfatninger om at noen fenomener er merutbredt blant visse etnisiteter enn blant andre. I så fall er vi rasister så åsi hele bunten, i hvert fall i overskuelig fremtid. Den sentrale utfordringener altså å sørge for at negative stereotypier ikke får utvikle seg i et vakuumder de ikke blir utfordret, at de ikke blir så sterke at de dominerer i møtetmed enkeltmennesker og at de ikke leder til forskjellsbehandling.

Øverli-metoden

Om Blokkhus ikke er en stor humorist, rammet en lignende sak Frode Øverli forrigeuke. Timbuktu (artisten, ikke byen i Mali) reagerte sterkt på en vitsetegningav Øverli som situerte en kannibalismespøki en relativt mytologisk utseende negerlandsby. Timbuktu hevdet han var krenketog svært lei seg over å se dette på trykk.

I noen grad er det selvsagt helt greit å reagere på det man mener er uklokeformuleringer. Men det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at mye avforargelsen er på et metaplan. Noen vil være opptatt av insensitiv bruk av ordspeiler en slags ubevisst rasisme. Men en slik tilnærmingsmåte er normalt litefruktbar. I tilfellet Øverli skal man være rimelig innstilt på å finne rasismepå forhånd for å ha noe håp om å finne den. Et eller annet sted må man situerekannibalismevitsen (som for øvrig er ganske morsom), og en lett mytologiskDonald-aktig negerlandsby er et brukbart sted, litt på samme måte som når viplasserer andre fenomener vi egentlig kan lite om i mytologiserte fortider,enten det er Håreks den Harbaldnes vikingtid, Asterix’ romertid eller alle deforferdelige Jane Austen-filmene med en mytologisk viktoriansk tid bestående avavstumpede, snobbete engelskmenn.

Kannibalisme som historisk fenomen er en mer krunglete affære, og har for såvidt forekommet over store deler av verden – de siste århundrene dog mest iPolynesia, hvis vi ser bort fra kannibalisme under hungersnød. Men rundtforrige århundreskifte opererte en gruppe kjent som The Leopard Societykannibalisme i Vest-Afrika, og medieoppmerksomheten rundt dette kan ha gittopphav til den mer Donald-aktige tegneserievarianten som Øverli spiller på.

Virkelighetsfjernt

Ikke desto mindre har flere kommentatorer akseptert premisset om at sliketegninger er problematiske. SigveIndregard skriver for eksempel at han er «enig i at de holdningene somØverli og Plumbo-mannen viser frem, er problematiske.» Han begrunner det blantannet med at Øverlis vitsetegning aldri ville stått i en større amerikanskavis, og skriver at det ikke er umulig «å oppfatte disse to sakene som symbolerpå rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet.»

For meg er det en helt virkelighetsfjern uttalelse, som hverken forstår USA,humor, rasisme eller uttalelsene det refereres til. Det er rett nok at USA kanfremvise den samme berøringsangsten for etnisitet – særlig i forhold til svarte– som vi kan her. Det har de også langt bedre grunn til enn vi har i Norge,fordi raserelasjonene har vært så politisk betenkte, og fordi rasismen har værtså omfattende, så institusjonalisert.

Ikke desto mindre er det slik at du knapt kan overvære fem minutter av etstand-up show i New York uten å høre etniske vitser. Fulle irer og agiterteitalienere, fryktelige jødiske mødre og enda verre kinesiske mødre, skremmende,blingbekledte svarte menn (og deres lillebrødre, non-threatening black men )og koreanere som sykler midt i veien.

Det er også et utall vitser om hva man kan si eller ikke si – «negro» errett nok ikke lenger ok for (hvite amerikanere), men forvirringen er stor påhva som er det nyeste som ikke er lov i hvilke sammenhenger. Dette ble komisktydelig under kontroversen knyttet til presidentkandidat Rick Perrys landstedsom tidligere hadde hett Niggerhead . Hvite programledere måttehenvende seg til svarte for å uttale ordet.

Hva kan jeg si?

En episode av komiserien 30 Rock tar opp dette problemet med spansktalendeamerikanere fra Latin-Amerika.

-I’m sorry, what do you call your self?

— A Puerto Rican.

— No, I know you can say that, butwhat do I call you?

Den jødiske komikeren Sarah Silverman behandler problemstillingen på enannen måte i en vits der hun snakker om hvordan hun skal unngå jurytjeneste.Jurytjeneste er der som her obligatorisk, men man må fylle ut en form som viserat man er egnet:

«So, I’m filling out theform. And my friend said, «Why don’t you just write something reallyinappropriate, like I hate Chinks (en negativ term for kineser, red.anm.)?» And I said, «Yeah, that’s a good idea.» But I don’t want people tothink that of me, you know? I just wanna get out of jury duty. So I just filledout the form, and I wrote, «I love Chinks.» And who doesn’t?»

Hele vitsen er en parodi på rasisme; ikke desto mindre reagerte Media Action Network for AsianAmericans på bruken av ordet «chink».

Amerikansk skandale?

Slik sett har kanskje Indregard rett: Det ville fort kunne blitt skandaleogså i USA ved bruk av Øverlis bilder, eller ved Blokkhus’ uttalelse. Men såaltfor mange av disse skandalene er falske skandaler, med falsk indignasjon ogfalske eller misforståtte rasismeanklager.

Et ubehagelig faktum med kontroverser rundt etniske stereotypier er at detblir mer betent jo lenger man beveger seg bort fra toppen av det som synes åvære et allment anerkjent hierarki for etnisitet: Det hierarkiet ser foreksempel slik ut: Den hvite mannen på toppen, asiater deretter, nordafrikanereog til sist svarte afrikanere. Det er en viktig del av forklaringen på hvorforMadcon-guttas bruk av ordet «bleikfis» ikke førte til et løftet øyelokk, mens«mokkamann» satte Twitter-Norge i kok.

Jeg forstår hvordan det hierarkiet har kommet til: Det korrelerer i storgrad med grad av kolonihistorie, i noen grad med BNP-nivåer, og ofte, om ennikke alltid, med sosioøkonomiske utfall hos innvandrerbefolkninger i Vesten –og formes i tillegg til ettervirkninger av slaveri, rasisme, segregasjon i USA,apartheid og mye annet.

En inkluderende humor

Likevel bør vi som samfunn strebe mot et punkt der det ikke erslik. Den veien går gjennom å inkludere alle i en humor som akseptereretnisitet og stereotypier som ingredienser, som av og til er litt plump, som avog til bommer, men som i stor grad også reflekterer hvordan mennesketshumoristiske sans virker. I det ligger også en aksept for at det plumpe av ogtil vil skje, uten at man lager en skandale med mindre det er tydelig at detligger mer hatske holdninger bak.

Vi har ikke hatt mye god humor basert på etniske stereotypier i Norge rettetmot «svake» grupper. Det morsomste jeg kan komme på, er terror-sketsjen fra Ut ivår hage. Vi trenger mer. Om du synes Blokkhus var plump eller Øverlistegninger for lite subtile: Ta en titt på dine egne stereotypier, og se hva duklarer å komme opp med.

Såpass må vi da klare som land. Vi er ikke tyskere heller, akkurat.