Bli sosial, forsker!
Norske forskere bør bruke mulighetene sosiale medier gir til å diskutere egen og andres forskning. Det gjør de ytterst sjelden i dag.
Det vil si, de er der, på Facebook og Twitter, men bare unntaksvis utnytter de den unike sjansen til å diskutere sin egen forskning der.
Det er synd, for det finnes knapt bedre sjanser i dag til å prøve ut tanker og ideer på andre kunnskapsrike mennesker – og leve opp til forskningens idealer om å opprette effektiv og virksom dialog både med dem forskningen gjelder og med alle som kan bidra til å kritisere og forbedre dem. For vitenskap er nesten alltid en utpreget sosial aktivitet på sitt beste, preget av å dele innsikter og ideer.Refleksjonen min kommer mens jeg sitter og leser en ny bok som utkommer neste uke. Den heter Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere . Forfatteren er Audun Farbrot, fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI. Det er en bok som bør leses av veldig mange av de titusener av offentlig finansierte akademikere som har nettopp det å sørge for at ny viten deles med resten av samfunnet, som en av sine plikter. Ja, plikter.
Krav til kommunikasjon
I dag er det et krav fra både de høyere utdannings— og forskningsinstitusjonene selv, fra rikspolitikerne og fra samfunnet ellers at relevant forskning blir kommunisert og tilgjengelig, og grunnene til det er flere: Ikke minst nå under valgkampen ser vi hvor viktig et forskningsbasert beslutningsgrunnlag er for aktuell politikk, og oppdatert kunnskap er essensielt for å skape en kritisk og opplyst samfunnsdebatt.
Gjemte seg bak klessnoren for å lese
Problemet er imidlertid at forskningskommunikasjon er bare én av tre-fire prioriterte hovedoppgaver for forskere, og den gir i praksis ingen uttelling når stillinger skal besettes eller penger deles ut. Derfor er det nesten et under at forskning i dag har en større plass i mediene enn noensinne. Noe av grunnen er at så godt som alle kunnskapsinstitusjoner satser offensivt på forskningskommunikasjon. Mediene har også en del av æren for utviklingen, for vi vet at leserne, seerne og lytterne er veldig interessert i forskningsstoff, ikke minst når det viser oss sammenhenger og gir oss forståelse.
Sensasjoner og pingpong
Kvaliteten på forskningsstoffet er imidlertid ikke alltid like god. Altfor ofte blir det skapt sensasjoner helt uten grunnlag, og like ofte bruker mediene bare én kilde i en forskningssak, uten å få frem konfliktene og nyansene på et felt. Det skaper en meningsløs pingpong-journalistikk som bare forvirrer: To glass vin er sunt den ene dagen, farlig den neste.
- Det blir avlagt for få doktorgrader i Norge
Audun Farbrots bok er nødvendig og prisverdig fordi den tar norske forskeres eget ansvar alvorlig, og illustrerer på tallrike måter hvordan de selv kan bidra best mulig. Boken tar for seg alle sider ved samhandlingen mellom forskere og offentligheter, og den er helt konkret: Si ja når du har noe å bidra med, tenk på mottagerne, bruk eksempler for å belyse vanskelige temaer og innse at ikke alle detaljer er like viktige når du figurerer i mediene.Og ikke minst: Bidra til å gjøre sosiale medier enda bedre ved å åpne for å diskutere forskningen deres, både prosessene og resultatene!
