Til ære for norske jøder
Forslag. Norske jøder bør få en plass i Oslo. Men ikke slik Jan Erik Vold og Jahn Otto Johansen tenker den.
Forfatterne Jan Erik Vold og Jahn Otto Johansen foreslo nylig her i Aftenposten at plassen ved Akershuskaia der slaveskipet «Donau» fraktet norske jøder til tilintetgjørelsen i 1942, bør kalles opp etter Ruth Maier (1920-42). Hun kom til Norge som flyktning i 1939 og var forfatteren Gunvor Hofmos kjæreste.
Umiddelbart høres forslaget både klokt og varmt ut. Jan Erik Vold har selv gjort Maiers bevegende og rystende historie kjent.Forslaget samler trolig mye sympati etter at statsminister Jens Stoltenberg på den internasjonale Holocaust-dagen 27. januar beklaget den aktive norske deltagelsen blant annet fra taxisjåfører og politi i deporteringen av de 532 jødene den 26. november 1942. Bare noen helt få kom tilbake.
Men når jeg tenker meg om, slår den tanke meg at forslaget fra Vold og Johansen kan videreutvikles. For det lider av noen svakheter som ikke er så lette å få øye på – med mindre man kjenner veldig godt til jødisk historie i Norge.
Ikke godt forstått
Nær samtlige norske jøders historie rundt krigen er bevegende og rystende. De fleste var svært godt integrert og vellykkede i samfunnet. De var nordmenn, norske statsborgere med mange tiår bak seg i landet – for øvrig lenger enn noen i den nye norske kongefamilien fra 1905. Dette faktum er ennå ytterst svakt grepet og forstått i Norge.
Som flyktning bosatt her kort tid er Ruth Maier en litt utypisk jøde i Norge. Derfor vil det ha enda sterkere symbolverdi i seg å gi plassen der Kongens gate munner ut ved havnebassenget i hovedstaden et annet navn:
Kall den opp etter en person som legemliggjør den lange linje av jødisk kontinuitet i Norge, før og etter Holocaust – eller gi den et navn som synliggjør norske jøder generelt.
Ingen beskyttelse
Ruth Maier var alene og fortapt i Norge. Men dét var samtlige norske jøder i 1942. De ble fratatt sitt statsborgerskap og fikk en «J» stemplet i passet. Deres historie viser at det finnes beskyttelse hverken i sterk integrering eller i statsborgerskap når enkeltmennesker og -grupper frarøves alle rettigheter og alt liv. Slik det skjedde med Europas jøder på 1930— og 40-tallet, og slik ingen annen folkegruppe noensinne er blitt behandlet.
Hvor brutalt det enn høres ut, er dette en enda mer grunnleggende gruvekkende historie enn en enkeltflyktnings skjebne. Slik er det historieløst av Vold og Johansen å minne om at «Norge har flere flyktninger i 2012 enn i 1940» og at «ingen er flyktning frivillig».
Å frakte ulovlige, papirløse ut av landet i 2012, er faktisk noe helt annet enn at villige, ivrige norske statsborgere deporterer andre norske statsborgere ut av landet i 1942. Mange har gjort denne sammenligningen etter statsministerens beklagelse. Slik historieløshet er ikke den beste måte å hindre at historien gjentar seg.
Det er det verdt å være oppmerksom på i en tid med såkalt «ny» antisemittisme, ikke minst blant nordmenn som er muslimer, og ofte relatert til Midtøsten-konflikten.
