Meninger

Heller rettferdig enn streng

  • Leder

Det er vanskelig å finne retningslinjer som både sikrer barnas beste, og som sørger for at foreldre ikke utnytter barna til å skaffe seg selv ulovlig opphold

NOE AV DET LETTESTE å bli enig om når det gjelder norsk asylpolitikk, er at den skal være streng og rettferdig. Terskelen for å få innvilget en asylsøknad i Norge skal være høy. Samtidig må norske myndigheter vise den respekt for barns rettigheter vi er forpliktet til etter FNs barnekonvensjon. Den intense diskusjonen som nå raser om behandlingen av over 450 asylbarn som har større tilhørighet til Norge enn til foreldrenes opprinnelige hjemland, viser at mantraet om en streng og rettferdig asylpolitikk ikke alltid er tilstrekkelig veiledning for å løse de vanskelige enkeltsaker det her er snakk om.

ASYLBARNA er i ferd med å bli en het politisk sak for Regjeringen og statsminister Jens Stoltenberg. Både et samlet SV og mange i Senterpartiet har gitt tydelig til kjenne at de er misfornøyd med den praksis utlendingsmyndighetene har vist overfor disse barna. Og i helgen trosset tre av fire fylkesårsmøter i Arbeiderpartiet den strenge linjen som statsministeren og justisminister Grete Faremo representerer, og ba om at ingen av barna blir sendt ut av landet før Stortinget har behandlet den lenge varslede stortingsmeldingen om barn på flukt. Så langt virker det som statsminister og justisminister har tilstrekkelig støtte i egne rekker og i stortingsflertallet. Men støtten skyldes mer en oppfatning av at politikerne ikke skal blande seg inn i enkeltsaker enn et ønske om å ramme uskyldige barn.

DA TIDLIGERE justisminister Knut Storberget tok initiativet til stortingsmeldingen om barn på flukt, sa han at to–tre år i et barns liv er et hav av tid. Slik er det fortsatt. Blant de tiltak Storberget ville ha vurdert, var egne returordninger for barnefamilier, kortere saksbehandlingstid og innføring av en grense for hvor lenge asylbarn skal ha oppholdt seg i Norge før de får rett til fast opphold. Alt dette peker i retning av at Storberget forsto behovet for å sette barns interesser foran generelle innvandringspolitiske hensyn.

Hvordan dette skal gjøres i praksis, er like fullt av dilemmaer som asylpolitikken generelt. Det er vanskelig å finne retningslinjer som både sikrer barnas beste, og som sørger for at foreldre ikke utnytter barna til å skaffe seg selv ulovlig opphold. Men det hjelper ikke å skyve problemet foran seg. Det haster derfor å få presentert stortingsmeldingen, slik at det blir gitt en tydelig beskjed om hvilke rettigheter barn på flukt skal ha i Norge.

VI KAN VANSKELIG FORSTÅ at det vil undergrave ønsket om en streng asyl— og innvandringspolitikk dersom myndighetene lar være å tvangsutsende barn til Stortinget har behandlet meldingen. Og når det gjelder barn, bør det være viktigere å være rettferdig enn å være streng dersom det i praksis ikke er mulig å forene begge hensyn.