Robust krig, robust fred

  • Kjell Dragnes
    Kjell Dragnes

En ung, norsk soldat har igjen mistet livet i Afghanistan. Krigen vil fortsatt ta liv, og freden synes langt borte.

Vi kan godt forstå fortvilelsen og til dels raseriet som gjør seg gjeldende i Telemark bataljon. En av deres egne døde mandag som følge av en veibombe. Selv ikke et pansret kjøretøy var nok til å hindre at soldaten satte livet til. Men var det feigt? Det er ikke på sin plass å karakterisere opprørerne med nedsettende adjektiver og substantiver. De er krigere, selv om vi hverken sympatiserer med deres mål eller med deres midler.

Det er krig i Afghanistan, og denne krigen følger ikke riddertidens krigeridealer. Motstandere møtes ikke med åpne visir eller i fargerike uniformer. Taktikken som Taliban og andre opprørere følger i landet er godt kjent fra før. Den kalles gerilja, liten krig, med selvmordsangrep, veibomber, bakhold og ildoverfall som midler. Det er slik den svake utfordrer den sterke. I Afghanistan er det Taliban som er den svake part. Den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF og den afghanske hær – med alle sine svakheter – er den sterke, selv om vi i mediene iblant kan få det til å se ut som om det motsatte er tilfellet.

Intensivert

Krigen er intensivert, selv i det angivelig fredeligere Nord-Afghanistan har det den siste tiden vært over 20 trefninger mellom norske soldater og opprørere. Vi vil kanskje måtte innstille oss på flere – USA sender 30000 nye soldater, det trappes opp fra NATOs og andre lands side i ISAF, den afghanske hær med utenlandske offiserer som rådgivere, blir stadig mer offensiv.

Dette er virkeligheten i det som kalles en «robust freds og stabiliseringsoperasjon».

Denne «robuste operasjonen» har nå ett hovedmål etter at den begynte som en selvforsvars— og antiterrorkrig etter 11. september 2001. Målet er å bygge opp en fungerende stat i Afghanistan, en stat med legitime politiske institusjoner, med folkelig støtte til disse institusjonene og et sikkerhetsapparat som vil være i stand til å håndtere utfordringene fra de mange kreftene som motarbeider målet.

Det er veien frem mot dette målet, veien ut av krigen og inn i en fred som Afghanistan ikke har kjent på over 30 år, som i morgen skal diskuteres på en storstilet konferanse i London. Her skal Afghanistans fremste politikere, representanter for NATO, FN, de mange land som har militære styrker og sivile hjelpe- og utviklingsarbeidere i Afghanistan, diskutere og forhåpentlig skissere, strategi og taktikk for å bringe fred til Afghanistan og de utenlandske soldatene hjem igjen.

Frie lanser

Afghanistans president Hamid Karzai har antydet en plan som han håper skal lokke «frilanserne» i ordets opprinnelige betydning – krigere som har et levebrød for seg og familien ved å stille opp for Taliban – til å gi opp denne geskjeften. Det internasjonale samfunn må stille med penger som han og hans regjering kan bruke til å sikre eks-talibanere både jobb og utkomme. Det vil, sier Karzai, trygge sikkerheten såpass i Afghanistan at Kabulregjeringen kan ta hele ansvaret selv og bekjempe de mange onder som rir landet – omfattende korrupsjon og en narkotikaindustri som nå er verdens største.

Karzai mener dette er oppnåelig innen fem år.

Både under og i etterkant av London-møtet vil vi få høre en del gjengangere. Blant disse er de fremste at krigen Afghanistan ikke kan vinnes militært, og at det må til en helhetlig tilnærming for å få løst konflikten.

Helhetlig

Hva som ligger i disse begrepene, og mer til, har en rekke forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) diskutert og vurdert i boken Utfordringer og strategi i freds og stabiliseringsoperasjoner, utgitt i går. Den burde vært lest av alle deltagere på London-konferansen. Det blir den nok ikke, men vi anbefaler den for både norske politikere og andre beslutningstagere – da ville det kanskje blitt mindre svada, mer realisme og større forståelse for hva blant andre Norge er med på i Afghanistan, hvilke store utfordringer og begrensninger man står oppe i når det internasjonale samfunn blir så sterkt engasjert.

Det som nå skjer i Afghanistan, kalles opprørsbekjempelse på norsk. Som bokens redaktør, Tore Nyhamar, sier så enkelt om en komplisert oppgave: «Sosiale, psykologiske, økonomiske og militære virkemidler må virke sammen i en strategi for å beseire opprørerne.»

Det er viktig å forstå at strategi betyr at mål og midler henger tett sammen, og her lister han altså opp en lang rekke midler.

Men hvordan få dette til når de landene som deltar i Afghanistan har en dobbel dagsorden, en innenriks- og en utenrikspolitisk agenda? Hvordan få det til når disse politiske dagsordenene spriker, innad i land og mellom land og det ikke finnes noen overordnet samordner som alle godtar? Kanskje kommer man et skritt videre på konferansen i London i morgen. Men flere veibomber må vi nok likevel innstille oss på.