Meninger

Norge har de mediene USA hadde trengt nå

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
Flere av dem som deltok i stormingen av Kongressen, hevder årsaken var presidentens uttalelser.
Donald Trump har i sine fire år som president, angrepet og undergravet pressen.
Pressefolk måtte rømme plassene sine under stormingen av Kongressen. De kom tilbake til ødelagt utstyr.

Det er en verden av forskjell på mediesituasjonen i USA og Norge. Men det finnes nok av faresignaler også hos oss.

Det er to uker siden stormingen av Kongressen i Washington DC. Den var kulminasjonen på fire år med undergraving av og angrep på mediene fra president Donald Trumps side.

Løgner virker, når de blir gjentatt mange nok ganger. Men journalistikken er en uunnværlig del av folkestyrets infrastruktur.

Det er et lite lyspunkt at den seriøse, grundige journalistikken faktisk er blitt revitalisert i Trump-perioden. Bare The Washington Post og The New York Times har ansatt hundrevis av nye journalister for å kunne grave i det som skjer. I motsetning til i Norge når imidlertid ikke den solide journalistikken så mye av befolkningen i USA.

Knut Olav Åmås er tidligere leder av Mediemangfoldsutvalget og direktør i Stiftelsen Fritt Ord.

En typisk amerikaner ser på én stor TV-kanal, eventuelt supplert av blogger og sosiale medier. Enveiskommunikasjonen på Twitter ble helt uunnværlig for Trump med sine nesten 90 millioner følgere.

30.000 færre journalister

De siste årenes undergravende løgnkampanjer mot mediene i USA kommer i tillegg til avismassakren, som ikke minst tech-gigantenes fremvekst har ført til:

  • 2000 amerikanske aviser er nedlagt de siste ti årene.
  • 30.000 journalistjobber er borte.
  • 2000 amerikanske småbyer og mellomstore byer er uten en avis.
  • 1300 er uten nyhetsdekning overhodet.

USA har en svær mengde med det vi kaller geografiske «medieskygger». I Norge har vi få slike. Den viktigste av dem, Oslo med alle bydelene, er nå i ferd med å bli bedre dekket når både Amedia og Schibsted satser sterkt.

Dessuten har vi noe enda viktigere: Bredere offentligheter, medier som når en relativt stor del av folket. Det er avgjørende for å holde en rasjonell offentlighet ved like, der reelle motsetninger og problemer blir diskutert og dissekert og meningsmotstandere faktisk møtes.

Vi har dem i form av store breddeaviser og allmennkringkasterne NRK og TV 2.

Bare VG når flere enn to millioner mennesker daglig, NRK og Dagbladet langt over en million hver.

Norsk avisflora er relativt stabil. De siste 10–20 årene er det riktignok nedlagt et hundretall aviser, men samtidig har omtrent like mange dukket opp. Mediekommentator Sven Egil Omdal mener norsk kvalitetsjournalistikk er «en vaksine mot trumpisme». Iallfall er tallene bemerkelsesverdige: 193 norske aviser hadde et samlet opplag på 1,9 millioner eksemplarer i 1966. I 2019 hadde 218 aviser et samlet opplag på 2,3 millioner.

Åtte av ti nordmenn bruker mediene daglig. I tillegg er mange teknologisk avanserte og storbrukere av sosiale medier.

Konsernene dominerer

Sterke konserner – Schibsted, Amedia og Polaris – eier i dag de fleste norske aviser. Dette er verdt å følge tett med på når det gjelder maktkonsentrasjon og mediemangfold. Knapt 100 aviser er uavhengige av konsernene, de fleste lokalaviser.

Konserneierskap er imidlertid også en medvirkende grunn til at mange aviser nå lykkes digitalt med økende abonnementsinntekter, etter at Facebook og Google allerede har stukket av med det meste av annonsene. Norge har nå rundet én million digitale abonnementer. Det er unikt i verden.

Et samfunn blir dårligere i stand til å løse sine problemer hvis det ikke finnes nok seriøs journalistikk

Så vi har til de grader «avsendermangfold» i norske medier. Det er imidlertid ikke det samme som at vi har nok av «innholdsmangfold».

Det siste innebærer at alle konfliktlinjer og problemer i det norske samfunnet virkelig kommer frem, og at temaene og personene som slipper til, får frem alt som er trøblete. Den typen mangfold kan og må bli større. Da trenger vi redaktørstyrte medier som ikke bare skriver om vanlige folk i enqueter og som «caser». Norge har en åpen offentlighet, men også norske medier blir for ofte altfor elitetunge.

Ekkokamre og «alternative» medier

Facebooks ukjente algoritmer skaper ekkokamre og digitale bobler. Det merker vi også i Norge, der sosiale medier står så sterkt. Det finnes tendenser til undergraving av tilliten til mediene fra både ytre høyre og ytre venstre, men det har så langt ikke fått store konsekvenser for tillitsnivået generelt.

På flere politiske områder sliter imidlertid etablerte redaktørstyrte medier mer med tilliten. Det gjelder både klimaendringene og innvandrings- og integreringspolitikken. Alternativet for mange av disse blir digitale medier på ytre høyre. Document og Resett har fått hundretusener av lesere med til dels stor mistillit til andre medier.

La meg presisere at temaet mitt i denne teksten bare er situasjonen for redigerte medier, ikke samfunnsdebatten, ytringskulturen eller sosiale medier. Der er det adskillig mer å problematisere, for å si det forsiktig.

Ganske høy tillit til mediene

I bunnen ligger en grunnkapital som er lett å glemme: At vi har et samfunn med høy grad av tillit til institusjonene, også til mediene.

Digital News Report 2020 fra Reuters Institute i Oxford viser forskjellene på Norge og USA.

Norge er på 10. plass av de 40 land som er med. 58 prosent stoler på mediene de selv bruker, 45 prosent stoler på mediene generelt, mens bare 17 prosent stoler på sosiale medier.

USA ligger et godt stykke bak: 45 prosent stoler på mediene de selv bruker, 29 prosent på nyhetsjournalistikken generelt, mens 14 prosent stoler på sosiale medier. Det gir USA plass 30 av 40 på rankingen. Flere og flere amerikanske mediebrukere sier at de foretrekker nyhetsmedier som deler deres eget standpunkt, ifølge Reuters-rapporten.

Hva skal vi så gjøre i Norge?

Et samfunn blir mindre selvkritisk, mindre rasjonelt og dårligere i stand til å løse sine problemer hvis det ikke finnes nok seriøs journalistikk. Det er bare mediebransjen selv som kan sikre sin fremtid, og det må den få rammevilkår til.

De særdeles kraftige og skadelige kuttene i journalistikken de siste årene har skapt blindsoner

Vi bør fortsette med en ambisiøs mediepolitikk. Og så trenger vi fortsatt medier som går rett inn i samfunnets verkebyller og mest følsomme temaer. De særdeles kraftige og skadelige kuttene i journalistikken de siste årene har skapt blindsoner. Mediene må gjøre noe med dem nå når det ser litt lysere ut økonomisk.

Jeg er ikke sikker på hvor store økte sosiale forskjeller og politisk polarisering Norge kommer til å oppleve de neste årene. Men jeg er helt sikker på at måtene som mediene våre endrer seg på, kommer til å påvirke den utviklingen sterkt – i den ene eller andre retningen.

Les også

  1. Er det rett eller galt å stenge Donald Trump ute fra de sosiale nettverkene?

  2. Presidenter kommer og går, men pressefriheten i USA består