Meninger

Skyggenes verden

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Ukens store avsløring har skapt en febrilsk aktivitet i både offentlige og lukkede rom. Ikke så rart. For i et åpent samfunn er det ikke mye som pirrer og skremmer mer enn en hemmelig verden.

DE UBESVARTE spørsmålene har hopet seg opp siden TV2s reportasje onsdag kveld.

Der ble det hevdet at USAs Oslo ambassade i leide lokaler i Handelsbygningen hadde en hemmelig gruppe for å registrere nordmenn som kunne tenkes å utgjøre en trussel. At gruppen skal ha arbeidet med dette i ti år, og var bemannet med pensjonerte norske overvåkere, politifolk og mennesker med forsvarsbakgrunn, har ikke akkurat gjort interessen mindre.

Forhåndsannonsert.

Hva drev de egentlig med? Er det de drev med ulovlig? Hvem visste om gruppens aktiviteter? Og hvem burde visst? Finnes det en skjult avtale mellom amerikanske og norske myndigheter? Eller var det slik at amerikanerne «bare» fikk inntrykk av at det var greit at de laget sitt eget register over norske borgere?

Hvem? Hva? Hvor? Hvorfor?, er alle flittig brukte ord de tre siste dagene.

Svarene vet vi ikke ennå. Noen kan vi riktignok ane. Andre får vi aldri svar på. Men justisminister Knut Storberget har vært så klar på at dette vil han til bunns i, at resultatet av undersøkelsene som nå foregår, nærmest er forhåndsannonsert til å bli konkrete.

Det kan bety at grunnstammen i TV2s historie bekreftes, men det kan også innebære at den nyanseres på viktige punkter.

Ryggmargsrefleks.

Politikere fra nesten samtlige partier har nærmest konkurrert i å være oppbrakt over det som er kommet frem. Ikke så merkelig, kanskje, men en bekreftelse på hvor vare vi er her i landet for alt som smaker av hemmelig maktutøvelse. De siste tyve årene har vi hatt den ene overvåkingsskandalen etter den andre. Vi har hatt sjefsavganger og Lund-kommisjon.

Noen av sakene som er hvirvlet opp, har vært solide avsløringer av forhold det måtte bli ryddet opp i. Andre har vært et resultat av nisser som spøker i konspirative hjerner.

Men oppsikt har de uansett vakt – og norske politikere har utviklet nærmest ryggmargsrefleksbestemte kritiske reaksjoner. Det er den mistenksomhetens pris som fortsatt betales fordi de tjenestene som utgjør det hemmelige Norge, i flere år misbrukte både makt og muligheter. Og det er et resultat av at mye av dette ble kjent da den kalde krigens alvor slapp taket i oss.

Fortegner bilde.

Dette er ikke noe særegent for Norge, men maken til den åpenhet og vilje til å gjennomgå fortidens feiltrinn som Lund-kommisjonen representerte, finner man ikke i så mange andre nasjoner.

Det gjør man heller ikke i letingen etter et toppolitikerkorps som er så villig til så raskt og så bastant å uttale seg om en nyoppdaget «overvåkingsskandale». I de fleste andre politiske kulturer dyrkes snarere den forsiktige tilbakeholdenhet.

Til gjengjeld minner vi om andre land i vår folkelige og mediemessige fascinasjon for den verden som forbindes med overvåking og spionasje. En skyggeverden vi bare glimtvis får innsyn i – innsyn vi mer enn aner ikke er helheten.

For som vi vet: I skyggenes verden fortegnes bildet så lett.

Bitter erkjennelse.

Det er ikke vanskelig å skape mystikk rundt de hemmelige tjenestene. En mystikk som skjuler at vellykket overvåkingsarbeid er hardt, ofte kjedelig arbeid, ufattelig mye venting – og usedvanlig mye metodisk systematikk.

Derfor savner nok mange gamle og nye overvåkere et klapp på skulderen når det blåser som verst. Noen av dem skulle nok sett at det ble minnet om at de faktisk er en del av landets sikkerhet de er pålagt å forvalte. Og så opplever man i stedet nesten å bli kriminalisert.

Det kan være en bitter erkjennelse.

Det var riksadvokat Tor-Aksel Busch som i Lund-kommisjonens kjølvann sa at overvåkingstjenesten «lå med brukket rygg». Det virker lenger siden enn det i virkeligheten er. For med angrepet på tvillingtårnene i New York for drøyt ni år siden ble en helt ny etterretningsvirkelighet presset på oss.

Samfunnsklima.

Faren for terror kom nærmere. Det samme gjorde – i vestlig sammenheng – nye former for ytterliggående voldsfanatisme. Etterretningssamarbeid ble igjen gitt topprioritet – og overvåkerne fikk en status man må langt tilbake i tid for å finne maken til.

Det er i dette samfunnsklimaet vi nå agerer. Og det er i forlengelsen av dette at skandalen rundt den amerikanske ambassaden må forstås.

For det siste tiåret representerer en tid med et ekstremt fokus på sikkerhet i enhver forstand:

Den private sikkerhetsbransjen opplever sin storhetstid. Terrortrusselen har stilt våre reisemønstre på hodet. Frykten – både den reelle og den innbilte – styrer mye av livene våre. Og absolutt ingen snakker om at vi ikke har bruk for Politiets sikkerhetstjeneste og alle dens søsterorganisasjoner verden over.

Uskrevne regler.

I et slikt klima veves ulike lands interesser lett sammen til et hele – også når de slett ikke er sammenfallende. Og det ligger snublende nær å tro at det som tjener et annet land, også tjener ens eget.

Da er det kanskje ikke så lett å sette foten ned for operasjoner man nok ser ikke tilfredsstiller alle norske rettssikkerhetskrav. Lettere blir det neppe av at det er tidligere kolleger man øyner på den andre siden av bordet. Vanskelighetene reduseres dessuten ikke ved at dette skjer i en kultur der språket ofte preges mer av antydninger enn av klarhet. Og der yrkeskodeksen fortsatt preges av at man til en hver tid helst ikke skal vite mer enn man strengt tatt behøver å vite.

Slik kan fort denne skyggeverdenens uskrevne regler skape gråsoner der det ikke er like lett å skjelne rett fra galt. Spesielt fordi hensikten oppleves som så udelt god.

Avgjørende tillit.

De siste dagene har vi fått et glimt inn i disse dilemmaene. Bak det offentlige rommets bastante uttalelser og krasse linjer kan vi mer enn ane en verden der en kombinasjon av kryssende lojalitet, praktisk tvetydighet og oppdragenes alvor skaper et klima for feiltrinn.

Nettopp derfor er det så avgjørende at en sak som den vi nå ser, tas på dypt alvor. Det har kostet mye slit å gjenopprette tilliten til det som nå er PST. Nøkkelord er rettssikkerhetsgarantier, kontroll og troverdighet. Da kan ikke dette settes på spill på grunn av misforstått kollegialitet eller en følelse av å være i samme båt på det urolige politiske verdenshavet.

Til det er en effektiv norsk sikkerhetstjeneste med bred tillit i befolkningen altfor viktig.