Meninger

Tegnehanne: Jeg har fått meg en ny venn - Alfred

  • Hanne Sigbjørnsen
    Hanne Sigbjørnsen
    Tegnehanne
alfred_700px_8-udbFGGDq0v.jpg

I ettertid ser jeg at jeg hadde et litt vel glorifisert syn på hva en hund egentlig var.

Denne ferien bestemte Jostein og jeg oss for å droppe å reise noe sted.

Vanligvis ville vi brukt alle pengene og ferieukene våre på å velte oss fra restaurant til restaurant i et annet land, men i år skulle vi spare penger og oppleve den norske sommeren i stedet.

Heldigvis for oss har Jostein en rik sjef med et stort hus og en hund som han trengte barnevakt for.

Ingen som kjenner meg ville gitt meg ansvaret for et hus i tre uker, men Josteins sjef har aldri møtt meg, så vi fikk muligheten likevel.

Og la meg bare si: Det var fantastisk!

For det første har jeg nå på ordentlig opplevd hva ekte i-landsproblemer er.

Jeg trodde jeg var godt bevandret innen trivielle hverdagsbekymringer, men det viser seg at jeg bare hadde skrapt på overflaten av det som ventet meg i huset til sjefen til Jostein.

Min kanskje største bekymring under oppholdet her, oppsto i kjølvannet av litt for mange glass vin.

I tillegg til et nyervervet perspektiv, har jeg også fått meg en ny venn: Alfred.

De første dagene i huset var preget av ambivalente følelser mot Alfred.

Jostein og jeg har bare vært oss to i snart fire år, og Alfred var som en uvelkommen inntrenger i forholdet vårt.

I ettertid ser jeg at jeg hadde et litt vel glorifisert syn på hva en hund egentlig var. Dette skylder jeg på mediene, som fremstiller hund-menneske-forhold som noe à la dette:

Det var et lite sjokk at det egentlig er dette:

Jeg hadde også hørt at hunder var naturlige omsorgsvesener, som kunne ense om noe var galt selv når du ikke sa det høyt.

Dette kan jeg herved avkrefte. Det var ingen sympati å hente da jeg tok meg i øyet med chilifingre.

Min desillusjon skyldtes nok ikke bare Alfred, men kanskje helst at jeg til vanlig lever i en regnbueverden, hvor jeg alltid bare kan gjøre hva jeg vil og sjelden må innrette meg etter andres behov. For Alfred har mange behov.

Mens vi var opptatt med å forstå disse behovene, så var Alfred opptatt med å kartlegge svakhetene våre.

Og som et rovdyr angriper han helst når byttet er skadet eller ikke har kapasitet til å være på vakt. Eller i dette tilfellet, håndheve regler.

Dette ble spesielt åpenbart når vi drakk alkohol. Når vinen kom på bordet, skle alt ut, og da spesielt de sanitære forholdene.

Alfred har til vanlig en regel om at han bare bæsjer når vi går tur, så det er vanskelig å si hva som skjedde her. Nærværet av etanol gjorde ham om til en vandrende inkontinent septiktank.

Det kan ha vært måten vi valgte å disiplinere ham på.

Men dette er ikke problemer. Problemet er at jeg nå har blitt glad i Alfred. Jeg gir ham klemmer selv om jeg vet at han ikke får noe ut av det, jeg tenker på ham når jeg er borte fra ham, og jeg vil helst være med ham hele tiden.

Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men jeg vet at det er en veldig ren form for kjærlighet. En sånn der jeg bare vil at han skal ha det bra, selv om det ikke er med meg.

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme for Jostein.

Jeg tror at om vi en gang skulle gå fra hverandre, så ville en liten del av meg ønsket at han en dag så på sine barn som han har fått med en annen kone og tenkt: «Disse barna er bare et tomt skall av hva de kunne vært om de hadde Hannes gener».

Jeg bryr meg ikke om Alfred har en annen familie, men jeg forbereder meg likevel på ikke å begynne å gråte når de kommer tilbake.

Heldigvis er jeg fra et lite tettsted på Jæren hvor vi blir trent opp fra vi er babyer til å holde alle følelser inne til de sakte, men sikkert utvikler seg til å bli et psykisk problem.

Så ja, jeg er ganske flink til det.

Jeg tror jeg bare må avslutte med at det var fint å låne livet til sjefen til Jostein, men at det også kommer til å bli fint å spise middag uten noen som sitter og sikler meg på låret gjennom hele måltidet.

Selv om det var min beste venn i hele verden.

Twitter: @tegnehanne

Les mer av Tegnehanne:

Les også

  1. Tegnehanne: Nei, ingen skal dømmes etter utseendet! (Likevel klarer jeg ikke å la være)

  2. I det øyeblikket jeg ser en kjendis er det som jeg paralyseres av hundre sprøyter Botox

  3. Vi hadde brukt de siste vekslepengene våre til å tipse den første mannen. Ting ble ubehagelige.

  4. Hvorfor er det så latterlig vanskelig å lære av sine feil?

Les mer om

  1. Tegnehanne