Meninger

Komponisthjem som må på kartet

  • Skribent
  • Pianist
  • Øyvind Aase

Komponisthjem. Alf Hurums spennende karrière som komponist og maler er et glimrende utgangspunkt for å sette norskamerikaneren på hovedstadens kulturkart.

Oslo, Hawaii. Under en konsert i Troldhaugens sommerserie i år fremførte jeg klavermusikk av Beethoven, Grieg og den nesten glemte norske komponisten og kunstmaleren Alf Hurum (1882-1972). Jeg vil påstå at det var Hurums Eventyrland fra 1920 som slo best an hos store deler av publikum. En gang ble jeg også kontaktet av en amerikansk pianist som hadde hørt min innspilling av nettopp Eventyrland. Han skaffet seg notene til musikken, som er et konglomerat av impresjonisme, brutalisme, orientalisme, nasjonal tone og vendinger hentet fra jazzen, og fremførte suiten i Washington i 2007.

Komponist og billedkunstner

Alf Hurums biografi er historien om komponisten som introduserte den musikalske impresjonismen i Norge i 1911, og som rundt 1935 emigrerte til Hawaii, hvor han slo seg ned som billedkunstner. Hurum vendte aldri tilbake til Norge, som han forlot for godt i 1929. I Kulturminneåret bør Alf Hurums historie interessere oss av to grunner. Som kunstner skrev Hurum en rekke klaverstykker, sanger, fiolin— og orkesterverker av utvilsom kvalitet, og han fremsto i sin tid som en radikaler for Kristianias bornerte kritikerkorps. Som kunstnertype er Hurum også interessant fordi han på et visst tidspunkt sluttet å komponere for å satse på en ny karrière som kunstmaler. Den andre grunnen til å trekke frem Hurum nå, handler om de konkrete spor han etterlot seg i hjembyen Oslo i egenskap av mesen.

Visuell forståelse

I likhet med forbildet Claude Debussy, hadde Hurum en tydelig visuell forståelse av musikken. I et intervju med Aftenposten 3. januar 1912 fremhevet han hvordan «paa en Maade Maleri og Musik gaa mere over i hinanden» i Debussys musikk. Sistnevntes orkesterverk Faunens ettermiddag (1994) ble sablet ned med ordene «blodløst, søgt» i Morgenposten etter den norske premièren i 1906. I 1920 var det Hurums tur. Da han presenterte bl.a. nevnte Eventyrland, skrev anmelderen Peter Lindeman at «Harmonierne synes slengt ned paa Papiret som Malerklatter paa Lerredet». Om orkesterversjonen av Eventyrland skrev Johannes Haarklou om verkets «Lyd- og Knald- og Rabaldereffekter (...). Hurum har igaar distanseret alt, hvad der i Norge er skrevet af forbausende Programmusik».

Men Hurum beveget seg gradvis i en annen retning, mot en annen kunstart, hvor uttrykket sto fjernt fra alt som minnet om voldsomme, modernistiske utladninger. Allerede i klaverstykkene i Akvareller op. 5 fra 1911 merker vi opphavsmannens affinitet til et poetisk-visuelt uttrykk, og dette finner vi også tydelige spor av i Pasteller op. 10 (1918). Det var i Paris våren 1911 at Hurum begeistret lånte øre til den nye musikken, og det var under et lengre opphold i samme by rundt 1930 at han fikk øynene opp for den gamle orientalske silkemalingstradisjonen. Etter grundige studier med den japanske maleren Hiraku Harada, hvor han lærte å male på spesialpreparert silke med farger laget av knuste hel- og halvedelstener, bestemte Hurum seg for å ofre karrièren som moderne komponist for en helt ny virksomhet som kunstmaler med blikk for tradisjonen.

Slo seg ned på Honolulu

Under et opphold i Berlin tidlig på 1900-tallet møtte Hurum sin kommende ektefelle Leslie Wight fra Honolulu. De to slo seg ned i Honolulu for godt på midten av 1930-tallet. Her hadde Hurum en rekke separatutstillinger som fikk en glitrende mottagelse. Den kjente kunstneren Madge Tennant skrev i 1937 at «Alf Hurum skaper nye verdener, nye former og nye farger av en uendelig og spennende variasjonsrikdom». Komponisten som i klaverstykket Det sner og det sner fra 1920 hadde skildret den nordiske vinterens monotoni i form av et impresjonistisk tonemaleri, manet nå frem diametralt motsatte visjoner gjennom en annen kunstart.

Silkemaler

Men før dette hadde Hurum besøkt Peking og Tokyo for å gjøre seg mer kjent med den eldgamle silkemalingstradisjonen. Han ble med tiden en av de få malerne uten orientalsk bakgrunn som behersket denne teknikken. I Stillehavsområdet ble Hurum etterhvert en kjent maler, men forble totalt ukjent som komponist. I Norge, i den grad han overhodet huskes her i dag, forholder det seg stikk motsatt.

Fra Homansbyen

For å finne Hurums utgangspunkt, må vi til Homansbyen og en av villaene arkitekten Georg Andreas Bull fikk oppført der i 1850- og 60-årene. Alf Hurum vokste opp i Josefines gate 15, som han senere testamenterte til norske musikkpedagoger med base i hovedstaden. Oslo Musikklærerforening (OMLF) disponerer i dag huset. En enkemadam Juul var husets første eier. Hennes svigersønn, dikteren Andreas Munch, overtok med tiden villaen, og huset ble nå et møtested for ledende norske kunstnere som Bjørnson, Collett, Kjerulf og Grieg.

I 1872 kjøpte Hurums foreldre eiendommen, som etter deres bortgang tilfalt Alf Hurum. I dag benyttes huset til undervisning m.m., og i stuene henger et utvalg av Hurums malerier fra tiden før han ga seg i kast med silkemalingen. OMLFs hjemmeside gir dessverre et lite representativt bilde av kunstneren Hurum. Når husets tidligere herre reduseres til «en habil hobbymaler» og «en habil komponist», kan man spørre seg om OMLF besitter tilstrekkelig kjennskap til villaens tidligere beboer.

Trekke besøkende

Det samme spørsmålet kan gjelde for Oslos politikere og kulturelle miljøer. Den norske hovedstaden har ikke akkurat flust med komponisthjem som kan tiltrekke seg besøkende, slik f.eks. Bergen har Troldhaugen, Siljustøl og Lysøen. Alf Hurums spennende karrière som komponist og maler er i seg selv et glimrende utgangspunkt for å sette norskamerikaneren på hovedstadens kulturkart.