Meninger

Da jeg ble rekruttert av PST

  • Yousef Bartho Assidiq

Å bli kontaktet og fulgt av PST er noe av det mest ubehagelige jeg noen gang har vært med på, skriver Yousef Bartho Assidiq. Foto: Jan Tomas Espedal

Sommeren etter jeg hadde konvertert til Islam forsøkte PST å rekruttere meg på samme måte som de rekrutterte Christian Høibø.

Jeg konverterte fredag 13. februar 2009 og ble kontaktet av PST like etter skolestart samme år. Det må ha vært i juli.

Det kom en representant fra PST til arbeidsplassen min og legitimerte seg på kontoret som en arabisklærer fra UiO som ønsket å snakke med meg om mulig fortsettelse av arabiskstudiene jeg hadde startet i Egypt.

Da vi var kommet inn på et enerom, viste han meg legitimasjonen sin og fortalte meg at jeg hadde noen interessante venner på vennelista mi på Facebook.

Les også

Yousef Bartho Assidiqs blogg

Han siktet da i første omgang til Mohyeldeen Mohammad, men nevnte også andre navn. De fleste hadde jeg bare akseptert uten videre kjennskap til, men det var spesielt kretsen rundt Mohyeldeen de var interessert i.Jeg hadde aldri vært i kontakt med politiet før, og jeg skalv i beina, armene og hele kroppen. Det var noe av det mest ubehagelige jeg noen gang har vært med på. Det å bli konfrontert så direkte og uten noe som helst forvarsel.

Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke måtte prate om dette med noen, ikke engang foreldrene mine. Vi avtalte å møtes på nytt, og neste møte ble på en resturant i Tønsberg. Der møtte jeg min kontakt i PST sentralt og en lokal representant fra Tønsberg. De fortalte at de gjerne ønsket at jeg kom nærmere inn på miljøet rundt Mohyeldeen og dannet meg et bilde over hans nærmeste venner, hvor han holdt til på internett og at jeg skulle rapportere om det var noe som rørte seg i miljøet.

Jeg var 19 år gammel, nesten 20, og de ba meg uten verken erfaring fra etteretning og som nykonvertert muslim om å infiltrere et miljø de mente hadde kontakter med Al’Qaida.

På et hotellrom

Det neste møtet var på et hotellrom i Tønsberg – på forhånd hadde jeg fått beskjed om å banke tre ganger på døra og så skulle jeg gi meg til kjenne før de ville åpne. Jeg fikk beskjed om å ha med meg PC-en min slik at de kunne installere et krypteringsverktøy på den, sånn at jeg kunne sende dem mail med informasjon når jeg hadde noe nytt.

Her kom også PST med ulike strategier for hvordan de mente det var mest formålstjenelig å gå frem. De ville ha meg så nærme som overhodet mulig, men så gjorde de meg samtidig forsiktig oppmerksom på farene — at dette var et seriøst miljø og at det ikke var helt uten egen risiko.

Det var imidlertid ikke slik at det virket som de hadde noen som helst kvaler med å sende inn en nykonvertert 19-åring som skalv i beina og stotret frem setningene sine fordi han var nervøs rett inn i løvens hule og rett ut i felten.

Flere møte r

Med jevne mellomrom ble jeg hentet på jobben enten i lunsjen eller etter jobb og enten kjørt et sted eller bare kjørt rundt i bilen mens vi pratet. Jeg sa tidlig ifra at jeg ikke ville være verken tyster eller infiltratør. Selv om jeg på et tidspunkt var ganske god venn med Mohyeldeen ønsket jeg aldri å dra samtalene inn på det politiske, og jeg prøvde aldri å finne ut hvem hans nærmeste sirkel var eller hvilke politiske tanker han brant for. Det var heller ikke noe han følte for å prate med meg om.

Les også

En overvåking vi ikke trenger

PST ville imidlertid at jeg skulle forsøke å dra samtalen inn på tanken om Jihad eller hvilke tanker han hadde om Al’Qaida. De ville også at jeg skulle ha med meg en båndopptaker de gangene jeg møtte han.Samtidig begynte jeg å få mye hets og trusler fra høyreekstreme og kristenkonservative for en blogg jeg skrev, der jeg var ganske åpen om at jeg hadde konvertert og skrev mye om religion. Ved en anledning ble jeg fulgt av en bil mens jeg syklet hjem fra jobb som kjørte helt opp i hjulet på sykkelen min – den kom så nærme at jeg valgte å bare kaste meg ut i grøfta. Sykkelen ble kjørt over og ødelagt.

Ettersom jeg ikke fikk nummeret på bilen så var det lite man kunne gjøre med saken, og da jeg fortalte min person i PST om dette virket han lite interessert. Samtalen ble fort ført over på hvordan det gikk mellom meg og Mohyeldeen.

Fortalte foreldrene mine

Etter en stund så fortalte jeg alt sammen til foreldrene mine. Fortalte om møtene mellom meg og PST. Hvordan de opprinnelig tok kontakt og hvordan jeg følte meg presset ved at de dukket opp uanmeldt på jobben min ved flere anledninger, var pågående på telefon og jeg opplevde at de forsøkte å dytte meg inn i en rolle jeg overhodet ikke var i stand til å takle. Da klikket det for moren min.

Hun satte seg på bussen fra Nøtterøy til Tønsberg og møtte opp på politistasjonen der hun gikk bort til skranken og skjelte ut både den som satt der og krevde å få prate med noen fra PST.

Etter kanskje en halvtime ringte han som var ansvarlig for meg opp på telefonen og de pratet sammen. Mamma sa at det ikke hørte noe sted hjemme å bruke noen på den måten, spesielt ikke en som har ADHD og Aspergers som jeg har, at ingen skal få lov til å sette livet til sønnen hennes i fare uten å ta kontakt med dem først.

Det var nettopp det PST hadde gjort. De ønsket at jeg skulle infiltrere et miljø som de selv omtaler i rapportene sine som den største trusselen mot nasjonens sikkerhet. Uten noen som helst trening, uten å gå igjennom noen tester eller noe som helst. Bare etter noen timer med samtale.

Liv kan gå tapt

Tirsdag så jeg på Brennpunkt på NRK1 at jeg langt ifra er den eneste som har blitt brukt på samme måte av sikkerhetstjenesten. Det å oppfordre ungdom til å infiltrere potensielt voldelige miljøet for å dokumentere enten via video eller lydopptak ting som skjer – det å skulle kontakte myndighetene før ting skjer slik at de kan forberede seg – det er en jobb for profesjonelle og ikke ungdom.

Jeg har ved flere anledning tatt kontakt ved PST via telefon når jeg har kommet over noe som har skremt meg eller har hørt ting som jeg tror kan være av interesse for dem.

I forkant av demonstrasjonen i 2010 tok jeg for eksempel kontakt med dem og informerte dem om en av medaktørene som rimelig detaljert hadde ytret et ønske om vold, og kommet med en veldig konkret trussel mot en enkelperson. Da kontaktet jeg PST med en gang.

Jeg har imidlertid aldri spionert for dem, eller aktivt gått inn i en sammenheng med intensjon om å samle informasjon. Jeg har aldri aktivt tatt en rolle som infiltratør, selv om jeg ufrivillig fikk den rollen i 2010 da jeg havnet i en demonstrasjon som hadde helt andre intensjoner enn den jeg på forhånd hadde fått inntrykk at de hadde.

Måten å drive ettretning på skremmer meg

Denne måten å rekruttere ungdom til å gjøre en jobb de ikke har noen som helst kvalifikasjoner til å gjøre, den skremmer meg. Hva om jeg hadde vært som Christian Høibø som var på Brennpunkt og som fikk et kick av dette? Som drømte om å være en hemmelig agent og kunne leve denne drømmen mens jeg forsøkte å infiltrere et miljø av potensielt farlige mennesker? Det kunne fort ha endt veldig veldig feil. Hvem hadde da hatt ansvaret?

PST ønsket i utgangspunktet at jeg skulle holde dette fullstendig skjult og jeg opplevde at min kilde i PST ble sur og irritert på meg da moren min hadde skjelt ham ut. Han ringte meg den kvelden og ytret ganske sterkt at han mente jeg hadde sviktet både han og etaten.

Jeg har valgt å ikke prate noe særlig om dette i ettertid, fordi jeg fikk oppfatningen av at jeg var et isolert tilfelle. Det var det PST bedyret ovenfor meg ihvertfall – men nå har jeg sett at nøyaktig samme argumenter og nøyaktig samme måte å verve/skape interesse blant sine kilder blir brukt mot andre. Da begynner jeg å lure på hvor utbredt denne formen for etteretning faktisk er.

Moren min har fremdeles ikke tilgitt PST

Det er flere år siden disse episodene, men moren min er fremdeles sint og tar det opp hver gang hun ser noe med PST i seg – hun nevnte det da trusselvurderingen ble fremlagt nå for noen dager siden – hun tok det også opp nå under Brennpunkt-dokumentaren. Hun ble oppriktig forbanna da hun så at også andre har blitt brukt på samme måte.

Hva syntes dere, er dette en grei måte å drive etteretning på – eller er det å grovt uaktsomt sette sivilister sine liv i fare? Jeg vet ihvertfall at hadde jeg spillt det spillet som PST ønsket at jeg skulle, så hadde jeg gjort det med livet som innsats.

  1. Les også

    Venstreaktivist og realitydeltaker står fram som PST-informant

  2. Les også

    PST-informant hevder han kastet Breivik ut fra NDL

  3. Les også

    Ketil Lund kritisk til PSTs bruk av infiltratør

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    «Jeg ble bare et nummer på listen hans, mens han kom ett skritt nærmere det å være kul»

  2. VERDEN

    Han ønsket å ta sitt eget liv. FBI prøvde i stedet å overtale ham til å bli terrorist.

  3. SID

    «Mina» frykter at datteren som brøt med familien, har mistet respekt i miljøet for alltid

  4. KRONIKK

    Oppskriften for å begrense radikalisering av flyktninger er ganske enkel

  5. SID

    Frem til i forrige uke våget han ikke å fortelle hele sannheten. Responsen har vært overveldende.

  6. FOTBALL

    Otterlei følte seg sjikanert av Normark: - Ble kalt «jævla helvetes paranoid drittunge»