Meninger

«Jøder og muslimer må ikke tåles»

  • Knut Aukrust
  • Dorte Skulstad

I dagens norske debatt om kulturelt og religiøst mangfold er lærdommene fra spansk og portugisisk historie fortsatt relevante.

I kjølvannet av Irak-krigen i 2003 appellerte en gruppeanerkjente forskere innen spansk og portugisisk historie til det internasjonalesamfunnet: «La oss ikke glemme erfaringene fra iberisk historie». I dagensnorske debatt om kulturelt og religiøst mangfold er lærdommene fra spansk ogportugisisk historie fortsatt relevante.

I middelalderen levde muslimer, jøder og kristne side omside i mange hundre år på den iberiske halvøy. Ordningen hadde røtter imuslimenes al-Andalus hvor jøder og kristne hadde lovfestet rett tilbeskyttelse av tro og tradisjoner. Etter hvert som de kristne kongedømmer underledelse av Castilla og Aragón erobret deler av al-Andalus, overtok de dettesystemet.

Sameksistensen mellom de tre kulturer og religioner fikk enbrutal slutt i 1492 med de kristnes erobring av Granada, det siste muslimskekongedømmet i al-Andalus, og utkastelse av alle jøder som ikke ville konverteretil kristendommen. Myndighetene i Iberia som hadde vært det mest flerkulturelleog uensartede blant Europas mange riker, utviklet et lidenskapelig forhold tilden rette tro og det rene blod, med fatale konsekvenser for befolkningen.

Første skritt var å definere landets muslimer og jøder somfremmede fiender av nasjonen. De måtte kastes ut og dra tilbake «der de komfra». Neste trinn var påbud om kristen dåp for de gjenværende muslimene ogjødene, og etter 1525 fantes det offisielt verken jøder eller muslimer på deniberiske halvøya. De ble kategorisert som «nykristne», men heller ikke dettevar nok. De kunne på vilkårlig vis, og etter inkvisisjonens «pinlige forhør»,kategoriseres, stemples og straffes som marranos, kryptojøder og fordektemuslimer, skjulte motstandere og undergravere av samfunnets verdier og lover.

Arven fra al-Andalus var fortsatt virksom, men muslimenes ogjødenes kultur måtte transformeres til lokale, «spanske» tradisjoner for å bliakseptabel. Prisen var at kulturens opprinnelse gikk tapt, hukommelsen om atden stammet fra et samliv mellom kristne, jøder og muslimer.

Middelalderens kulturelle og religiøse mangfold forvirretdet øvrige Europa. De katolske monarkene forsøkte å fremstå som de fremsteforsvarere av kristendommen, befridd fra jødisk og muslimsk blod. Resten avEuropa oppfattet likevel alle spanjoler og portugisere som semitter. HumanistenErasmus av Rotterdam og reformatoren Martin Luther mislikte sterkt Spania«fordi det var fullt av jøder». Og den italienske eliten beskyldte spanjolenefor å introdusere feminine og degenererte skikker, for eksempel sansen forforfinet mat, en trist og tårevåt måte å synge på og forkjærlighet for mykesenger. Kort sagt, den spanske rasen var en samling marranos – hemmelige jøderog muslimer.

«Muslimer og jøder må ikke tåles», var den europeiskestandarden og forsterket monarkenes usynliggjøring og eliminering av mangfold.Hele det kristne Europa har derved et medansvar for den religiøse ensrettingensom satte en stopper for Spanias tre kulturer.

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Monarki på museum

  2. MENINGER

    Til ære for norske jøder

  3. MENINGER

    Kulturuke!Ulturkeku!

  4. MENINGER

    Kan gnister bli flammer?

  5. MENINGER

    Lord Laks

  6. MENINGER

    Det beste av det neste