I forrige uke skrev min motpart i denne spalten, Jan Arild Snoen, treffende om partipapegøyene. Det er presist observert at norsk politikk i stadig større grad preges av profesjonelle politikere som fungerer som en ropert for en sentralt vedtatt kommunikasjonsstrategi.
En av de store utfordringene er at det i stadig større grad er partielitene som peker ut folkene som skal inneha viktige verv og posisjoner. Det gjør at kostnadene for å gå imot partiledelsen kan bli veldig høy.
Velgere uten innflytelse
Som velger står man ganske maktesløs i Norge. Man kan riktignok putte hvilken stemmeseddel man vil i boksen, men det er noen andre som har bestemt hva som står på stemmesedlene.
Heller ikke mellom de navnene som faktisk står på stemmesedlene har man spesielt stor innflytelse. Vi får ikke lenger lov til å stryke kandidater vi ikke har tillit til, og i stortingsvalg er det praktisk talt umulig å endre rekkefølgen på kandidatene.
I bakgrunnen står en håndfull personer fra hvert parti og sørger for at det meste blir som før.
Det politiske landskapet er i endring, men partienes strukturer henger etter. Den gamle ordningen fungerte da politiske partier var folkebevegelser, men slik er det mildt sagt ikke lenger.Til tross for at det norske samfunnet fortsatt er gjennomorganisert, tappes de politiske partiene for medlemmer. Bare fra 1980 til 2007 sank andelen av befolkningen som var medlemmer i et politisk parti fra 16 til syv prosent.
Andelen som var aktive var nede på tre prosent. Når vi i tillegg tar høyde for at bare en brøkdel av disse har nevneverdig innvirkning på partienes nominasjonsprosesser, sitter vi igjen med en veldig liten andel av befolkningen som bestemmer hvem som velges inn på landets storting.
Primærvalg på norsk
Det vil ikke være mulig å gjøre noe med partipapegøyefenomenet så lenge det er partipamper som råder over politisk liv og død. Makten må flyttes til velgerne og partiene må åpne opp.
SV bør gå foran og ta opp tråden fra Oslo og Tromsø med bruk av uravstemninger i forkant av stortingsvalg. I første omgang bør man utvide til å vedtektsfeste primærvalg med stemmerett for alle partiets medlemmer i alle fylker i forkant av stortingsvalg.
På sikt bør ambisjonen være å åpne opp prosessene for alle velgere.
Fordelen med en slik ordning er at partielitene vil mangle like tydelige midler til å sanksjonere mot dem som uttaler seg i strid med den rådende oppfatningen i partiet.
For en kontroversiell kandidat vil det slik være mulig heller å søke støtte blant velgerne som har gitt vedkommende sin tillit. Det vil på mange måter fungere som en demokratisk kontrollfunksjon som premierer politikere som sier fra når de opplever at partiet bryter med sine velgeres interesser.
De som mister makt og innflytelse
Alle partier har mange småkonger, og som alle andre eliter er det ingen grunn til å tro at partielitene er mer villig enn andre til å miste makt. Motstanden mot et slikt forslag er imidlertid enda et argument til å gjennomføre det.
Ingen demokratireformer går igjennom uten protester fra dem som mister makt og innflytelse.