Meninger

Absolutt komisk gehør

  • Per Haddal
    journalist

Det swingte av Rolv Wesenlund. I ungdommen spilte han klarinett og ble norgesmester i jazz. Siden ble han på sitt vis norgesmester i humor, blant mye annet.

Hvordan vil du minnes Rolv Wesenlund? Send inn din siste hilsen her.


Jazzformen for musikalitet fulgte ham over alt hele livet: Man tar et tema, improviserer så over det, fritt og assosiasjonsrikt. Gjerne sammen med andre i noe jazzmusikerne selv kaller jam session.

Denne evnen og viljen til improvisasjon, til øyeblikkskunst, kan samarbeidspartner Elsa Lystad fortelle om i sitt strålende show «Mitt Liv som Elsa». Det eneste som var sikkert under forestillingene med Wesenlund og hans like musikalske og enda viltrere lekekamerat Harald Heide Steen jr, var at det ville komme noe uventet.

Så det gjaldt å holde seg skjerpet. Jeg vil tro at det var hun istand til, for den samme tendensen preget hennes tilbakeskuende show: Gleden av å gå utenom manus. Det gjorde jo muligheten for at alt skulle bli mekanisk, blir drastisk redusert.

Og slikt kan mennesker gjøre som følger med i sin situasjon og sin samtid. Wesenlund kunne man snakke med om nesten alt. Han hadde også en fortid som journalist, i hjembyen Hortens Gjengangeren, i det gamle Morgenbladet, i Dagbladet, VG og NRK. Og han leste mye.

Elegant

Vi i en gruppe rundt Pål Bang-Hansen arrangerte 17. mai hvert år en festmiddag under filmfestivalen i Cannes. Den samlet nordmenn på Rivieraen til en fest som ble mer norsk fordi vi var langt hjemmefra. Wesenlund og hans livlige hustru Ruth, som absolutt er en selvstendig ektefelle i hans ånd, hadde leilighet i Cannes – og var gjerne der på denne tiden, om han ikke var hyrt inn som 17. mai-taler et sted i Norge.

Journalist og filmkritiker Per Haddal. Ukjent

Rolv holdt flere ganger tale for dagen hos oss i Cannes. Han hadde gjerne hentet frem noen uventede poenger fra den relevante forhistorie, turnerte dem elegant. Med kraft og myndighet, med overraskende vinkler, uten å ta på seg klovnemasken. Så var det morsomt å sitte ved styrebordet etterpå hvor han fortsatte å konversere og kåsere. Og assosiasjonene og anekdotene kom, spørsmålene også. Så det gjaldt å holde seg våken.

Wesenstund

Kunnskapsrikdommen gjorde ham også til en velegnet talkshow-vert. «Wesenstund» var meget populær på NRK og TV-Norge til den sistnevnte kanalen fant ut at de mange seerne var for gamle. Da ble det proteststorm.

Rolv hadde livsglede og livsappetitt av sjeldent format. Og var ikke minst frankofil, med Cannes som fristed fra et Norge hvor han kunne oppleve at forfriskede medmennesker stadig kom bort til ham på restauranter og skulle prate. Men gjorde de tegn til å ville slå seg ned, kom det lynraskt: – Nei, ikke sitte!

Et år hadde jeg med min familie til Cannes utenom festivalen. Vi traff Rolv og Ruth på den enkle familierestauranten Monaco med den fremragende maten, ble invitert hjem til dem dagen etter til et vorspiel før vi gikk på en annen yndlingsrestaurant. Leiligheten var liten, så slapp man å inviterte folk til å overnatte, humret han.

8-åringen Ingvild syntes det var en rar og morsom mann. Komikere hater å skulle være morsomme privat. Det mest deprimerte menneske jeg har intervjuet, er Woody Allen. Men Rolv var robustere. Han likte å la smella gå, som han sa.

Generøs

Og han hadde en enorm bekjentskapskrets, var unektelig en av kjendis i den ypperste stjerneklassen, også i Sverige og Danmark, med sin generøse bestefarsfigur og med brillene faretruende ytterst på ørnenesen. Kjent fra film, radio, fjernsyn, teater, revy, plate, samfunnsdebatt – et enmanns massemedium som visste å manøvrere gjennom alle disse kanalene med suveren forståelse for deres egenart.

Les også

Rolv Wesenlunds liv i bilder

Det gjorde han ved å være gjenkjennelig seg selv. Og trygg på det. Som skuespiller var han ikke teknisk slepen, stemmen var ikke den største. Men han overstrålte dette med sin sjarm. Rolv ble født i marinebyen Horten i det han selv beskrev som et meget ille år i verdenshistorien – 1936. Faren var sjømann – og kom ikke hjem da den annen verdenskrig tok slutt.Enebarnet Rolv vokste opp i en storfamilie, med mor, besteforeldre, tanter og onkler og så videre. I småbyens tette og omsorgsfulle nettverk og åpenbart med mye kjærlighet. Aggresjon og provokasjon preget ikke hans humor. Den var lekeglad, lett absurd, tilnærmet vennligsinnet, men den var absolutt ikke tannløs. Utsagnet ... og det går bra, kunne romme alle nyanser, fra det elskverdige til det syrlige.

Fleksnes

Marve Fleksnes var en rollefigur som kan virke faretruende enkel, som mangler sosial intelligens og derfor snubler seg gjennom livet. Det er oftest lattervekkende. Marve er også ensom og ganske hjelpeløs, tross Moder´n og Fader´n. Bortimot desperat. Men det vi gjerne husker er situasjonskomikken og utsagn som levde på folkemunne og bidro til sinnets munterhet i hele nasjonen: Dett var dett.! Og det var ...??? Dæiiioh.

Det blir umulig å liste opp alt det han allestedsnærværende var med på. Men la meg nevne at han medvirket i 40 kinofilmer: «Bør Børson» 1 og 2, «Den siste Fleksnes» osv. Mine favoritter er helst den frydefullt usammenhengende «Mannen som ikke kunne le» og «Norske Byggeklosser», den sistnevnte av mange holdt for å være Norgers morsomste film.

Verdikonservativ

Regissør Pål Bang-Hansen fortalte at improvisasjonen ble drevet langt. Man visste sjelden hva som skulle spilles inn neste dag. Rolv hatet å stå tidlig opp om morgenen, for han hatet like sterkt utsagnet God natt! Og man ante aldri hva han kunne finne på. Det ble åtte roller i denne filmen om en husbygger som var plaget av byråkrati, ofte i form av figurer med navn fra datidens Arbeiderpari-statsråder. Alt ble spilt inn på tre uker, lavbudsjett og 16mm. Noe omtak etterpå var det ikke tale om, for Rolv var reist på fisketur på Finnmarksvidda.

Men den beste rollen kom kanskje i Bang-Hansens «Douglas», den satiriske filmen om en riktig ekkel agent for de hemmelige tjenestene. Douglas var Wesenlund-figurene på vrangen, en kikker så sjarmløs og hemningsløs at publikum ikke riktig maktet overgangen. Men «Douglas» er ufortjent glemt.

Wesenlund var ikke spastisk kulturradikal. Konformitetspresset i miljøet i den retning var sterkt. Han kalte seg verdikonservativ, med liberale tendenser, var glad for at han hadde vært speider og ble rotarianer og frimurer. Han parodierte feriebiskop Fjertnes og prestenes uvaner, men var medlem av statskriken og regnet seg som religiøs. Sammen med Arthur «Oluf» Arntsen stilte han forleden år opp i en radiogudstjeneste hvor presten Per Arne Dahl intervjuet de to om tro og humor. Det var refleksjoner til å bli klok av.

Energisk tygging

I sin tilnærmede selvbiografi, som han skrev i samarbeid med Øyvind «vito» Thorsen i år 2000, humres det at han levde godt av «dette tøyset» i over 40 år. -Og som fagfusker og klovn har jeg ledd mer enn de fleste av mine samtidige på jorden. Jeg har vandret glad og velfødd gjennom hele mitt voksne liv. Jeg har hatt den store kjærligheten til frihet og de mulighetene den gir til å skifte arena og medium når det passer meg., en farende svenn i de faglige kunster og en glad vandrer på vei mot noe han ikke vet hva vil bringe av glede, sorg eller alt dette midt mellom suksess og fiasko. De siste årene bød på tunge stunder. Han slet med problemer som diabetes. Og før det strevde han med å avvenne seg tobakken, det ble energisk tygging på antirøyketyggegummi.

Hva slags posisjon skulle vi plassere ham i? Det måtte være på linje med den gode venninne Wenche Foss, de trivdes tydelig i hverandres selskap enda så ulike de var. Begge var folkekjære og reflekterte, lynskarpe, med blikk for stort og smått. Med replikker for alt og med meninger om det meste. Rolv hadde også et ekstra blikk for svakhetene ved kultur— og underholdningslivet, rett og slett farene ved det.

Drevet av lekelyst

Hva drev ham? Undring og nysgjerrighet var viktig. Skaperglede. Lekelyst. Musikalitet. Fryden over å få tingene til å swinge. Nærmest absolutt komisk gehør. Og en mann har mye humørfylt livsinnsikt som kan døpe sin fritidsbåt for «Valium».

Vi får si som han selv sa det: - Dett var dett!

Og takk for det!

afp000574511.jpg

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Egil Monn-Iversen er død

  2. MENINGER

    Bli sosial, forsker!

  3. MENINGER

    - Noe av det mest interessante jeg har lest fra politisk hold på lenge

  4. MENINGER

    I et speil, langs en linje

  5. MENINGER

    Hvordan forholde seg til tiggere? | Tegnehanne

  6. MENINGER

    Under 21? Bruk påsken til å delta i konkurransen vår!