Meninger

Den norske ulveløgnen

  • Ben Mcpherson

Én ting må være klart: Ulvedrap har ikke noe med landforvaltning å gjøre. Dette handler ikke om logikk. Det handler om følelser, ganske enkelt. I et land så stolt av sin sunne fornuft, er dette forunderlig, skriver Ben McPherson. Per Løchen, NTB Scanpix

Det skal de norske bøndene ha. Mens verdens vrede var rettet mot hvalfangerne i Lofoten, har norske bønder gått til frontalangrep på ulven.

Er det ikke rart? I en rett og rimelig verden ville det internasjonale samfunnet gitt reprimander til et land som dreper halve stammen av sin største rovdyrrase hvert år. Selv om myndighetene i landet anerkjenner at arten er kritisk utrydningstruet, fremmer de en strategi som forhindrer vekstmuligheter og holder totalantallet så kunstig lavt at den blir genetisk degenerert. Ja, vi er i Norge.

Hvis Kenya gjorde noe lignende med sin løvestamme, ville verden vært i harnisk. Sanksjoner og boikotter ville kommet. Norske reisebyråer ville anbefalt folk å dra på ferie til andre land. Ola og Kari ville avlyst safarien. Vi hadde sett dokumentarer på NRK og fått bekymrede uttalelser fra Erna.

Men når Greenpeace og Sea Shepherd hyler så høyt om hvalene, reagerer ikke verden på Norges store miljøovergrep: Norge, på unikt vis blant industriland, er på randen til å utrydde sine største landbaserte rovdyr.

Det er på tide at verden får opp øynene for hva «naturparadiset» Norge gjør mot ulven. For mens gaupen, bjørnen og den uelskede jerven klamrer seg til livet, er ulvebestandens situasjon prekær.

Med andre ord er disse ulvene innvandrere; de har ikke noe med å være her. Dette er ikke norske ulver, de har ikke engang norske gener! Få dem ut

Ulven er på Norges røde liste over truede dyrearter. Vinterens telling viser at det bare er mellom 35 og 52 ulver i landet. I år har hele 14 ulver blitt skutt på lisens eller med fellingstillatelse. Det er en de facto kvote på over 25 prosent av alle ulvene i landet. For ikke å nevne tyvjakt. En dag vil bestanden kollapse til et punkt der det ikke er mulig å komme seg igjen. Og dette er en dyreart staten klassifiserer som «fredet».

Sammenlign dette med vågehvalen. Norge tar rundt 600 dyr i året fra Nord-Atlanterens populasjon på minst 125.000. Ja, hvalfangst i disse dager eksisterer i hovedsak av historiske årsaker: Det er ikke penger i det, de fleste nordmenn liker ikke kjøttet, det kan ikke selges internasjonalt, det er unødvendig og usympatisk. Men vågehvalen er ikke en art på kanten av kollaps. Likevel rettes de internasjonale formaningene til Norge i anledning miljøforbrytelser på bakgrunn av hvalen.

Uvitenhet og overtro

Storbritannia var uvitende nok, og overtroiske nok, til å utrydde ulven. Det betaler vi prisen for den dag i dag. Til vårt forsvar skjedde dette i 1680, og det lå ingen konsekvensforståelse i handlingen. Men vi var redde, vi var uvitende, og ulven måtte ryke.

Denne ensporede tankegangen har ødelagt mye for den britiske landsbygda i ettertid, og mesteparten av det som står igjen ligner et manikyrert parkområde uten likhet forøvrig med naturens uplanlagte villskap. Likevel står vi her i Norge 300 år senere med et politisk parti dedikert til det samme målet. Det er ubegripelig og patetisk. For i disse dager er uvitenhet om fakta ikke lenger en unnskyldning. Det er bare ahistorisk.

Det er på tide at verden får opp øynene for hva «naturparadiset» Norge gjør mot ulven

Dere har jo selvsagt allerede klart det én gang. I 1960-årene ble ulven utryddet i Skandinavia. Og selv om loven søkte å omstøte miljøvandalismen, ga den første utryddingen dagens ihuga ulvegrusere et absurd kort på hånden, et kort Senterpartiet klamrer seg til på tross av logiske brister. For ulvene som rekoloniserte Norge kom fra finsk-russiske stammer.

Dette er partiets offisielle ulveståsted:

Det finnes ikke en særegen norsk-svensk ulvestamme. Ulvene i Norge tilhører den finsk-russiske ulvestammen, og Sp mener derfor at Norge ikke er forpliktet til å ta vare på denne stammen. Man kan sidestille norske ulver med mårhund og villsvin. Ingen arbeider for å opprette egne stammer av mårhund og villsvin i Norge, tvert imot er de uønsket i den norske naturen. Det bør også den finsk-russiske ulvestammen være.

Med andre ord er disse ulvene innvandrere; de har ikke noe med å være her. Dette er ikke norske ulver, de har ikke engang norske gener! Få dem ut.

Det er en bisarr og besynderlig norsk versjon av natur-fremmedfrykt, som med forsett ignorerer grunnleggende fakta om ulvens levesett. Siden de beveger seg over store områder og krysser seg fritt, spres ulvens gener over store områder. Det finnes ingen renraset norsk ulv. Det har heller aldri eksistert.

Konstruert villmark

Dette er et land som er stolt av sin villmark og hvordan landområdene brukes og forvaltes. Men det er en økende grad av versjonen «kundevennlig» villmark som bringes til torgs: En villmark skreddersydd for den jevne nordmann på tur, uten rom for ørner eller bjørner, og i hvert fall ikke ulver – det er faktisk ikke lenger plass til dyr som får folk til å føle seg ukomfortable.

Det er en bygreie, sier folk. Hvis du bodde på Trysil, ville du følt det annerledes. Vi lar ikke barna leke ute. Ulvene reker helt oppi husveggene.

Les også

Ulv! Ulv? Ja takk!

Det er sant at folk i byen er mer pro ulver enn dem som bor på landet, som Aftenposten rapporterte om tidligere i år. Men her har byfolket rett. Ulvene i Norge angriper ikke mennesker – hverken voksne eller barn. Det at de trigger en viss frykt hos noen av dem de støter på, sier mer om disse konkrete individene enn det gjør om ulven.Så mens norske fiskere og hvalfangere må forholde seg til strenge kvoter og vedtak utarbeidet for å beskytte fiskestammen og for å fremme biodiversitet, er situasjonen motsatt i landbruket. Bøndene bestemmer, og myndighetene går på geledd, uansett hvor irrasjonelle premissene for logikken er.

Kritisk truet

Offisielle tall viser at ulven er «svært utrydningstruet». Norge har plikt til å beskytte den. Men myndighetene har inngått et rart kompromiss med bøndene. Målet er å tillate tre kull i «ulvesonen» i Sørøst-Norge. Dette er ikke nok. Det er så få ulver at det blir for mye innavl.

Bøndenes beregninger holder ikke vann. I 2012 ga myndighetene erstatning for 26.512 sauer og lam drept av rovdyr. De avviste 20.000 ytterligere krav. Men bøndenes bevis er ikke all verdens. Det var kun 1809 dokumenterte saker der sauer og lam ble drept av rovdyr, noe som utgjør omtrent 7 prosent av de erstattede tapene. For å si det på en annen måte: Av totalt 120.000 sauer på vidvanke hvert år, kan man kun bevise at 1,5 prosent er drept av rovdyr. Et mye lavere antall er beviselig drept av ulver.

Det er en liten andel sammenlignet med alle dyrene som faller ned fjell, drukner eller fryser ihjel. Norske bønder kunne reddet livet til mange flere dyr hvis de tok bedre vare på dem, derved ville de også forhindret ulveangrep.

Fornuft og følelser

Én ting må være klart: Ulvedrap har ikke noe med landforvaltning å gjøre. Dette handler ikke om logikk. Det handler om følelser, ganske enkelt. I et land så stolt av sin sunne fornuft, er dette forunderlig.

Hvor mye av naturen bruker vi, egentlig? Det ville nok vært ryddigere og mer kontrollerbart å bare legge betong over det hele

Se på ulvehistoriene som fortelles hvert år, spesielt i lokalpressen. De deler seg i to hovedtyper. I den første snakker fortvilte bønder om effekten av å miste lam. Noen sier at å miste lam er som å miste en kjæledegge i familien. Når man ser bort fra det at bøndene blir kompensert for tapte lam, kan man kun komme med én respons til dette: Hvis du har en så sentimental tilknytning til buskapen din, så er kanskje ikke dette bransjen for deg. Lammenes funksjon er i denne sammenhengen å bli slaktet og spist. Ulvene griser kanskje mer i prosessen, men det er fundamentalt sett det samme.

Den andre typen story, som er like pernisiøs, handler om skumle sammentreff med ulver. I alle historiene løper ulven sin vei, men avisens vinkling er som oftest hvor heldig dette mennesket er som har overlevd, at de skrudde på radioen, veivet med armene eller ropte. Med andre ord gikk de seirende ut av det. De unnslapp med livet.

Det siste mennesket som ble drept av en villulv i Skandinavia, døde i 1881. Det siste rapporterte dødsfallet fra et ulveangrep i Norge var i 1800. Ulven gjør alt de kan for å unngå menneskene. Vi skremmer dem. Selvsagt skal man være forsiktig rundt alle store rovdyr, men det er bare sunn fornuft.

Vi frykter med rette isbjørnen fordi den regelmessig dreper mennesker, men ingen antyder at vi skal utrydde den av den grunn. Det ville provosert en umiddelbar og direkte respons: Verdenssamfunnet ville reagert. Kraftig. Og hvis Svalbards isbjørner beveget seg over landegrenser, ville noen antydet at de var Russlands ansvar, ikke Norges?

Høyt utviklet

Det er jo sant at ulvene er svært effektive drapsmaskiner. De jakter strategisk og er eksperter på å identifisere og skille bytte fra bøling. De samarbeider og jobber i flokk, og hvert dyr har en spesiell rolle i jakten. Det virker som de tar instruks fra alfa-ulvene underveis.

De er svært sofistikerte og ville nok vært skumle hvis de hadde hatt deg i siktet. Men det har de ikke, for mennesker er ikke et bytte for dem.

Ulven er svært intelligent, og lever i stramt strukturerte flokker dominert av et alfa-par. Det er kun alfa-ulvene som parer seg, men hele flokken er med på å oppdra ungene, med «tanter» som passer ungene mens mødrene er på jakt. I Norge er det vanskelig for flokkene å nå en størrelse som tillater denne naturlige oppførselen takket være jegernes våpen.

Forskning gjort av Camilla Wikenros ved Sveriges landbruksuniversitet viser at ulven har liten påvirkning på åtselsetere og annet rovvilt: Deres påvirkning på naturbalansen er relativt nøytral.

Bidrar ikke

Siste argument fra bondefronten er at ulvene ikke bidrar med noe. Det har de helt rett i. Ulven gir ikke menneskene noe. Og dersom nytteverdi for mennesker er et kriterium, er det vanskelig å argumentere mot dette. De gjeter ikke sauer, henter ikke avisen eller kryper opp på sofaen ved peiskosen. Du kan ikke spise dem, engang.

Man kan trygt si at dette er det huleste argumentet av dem alle. De eneste dyrene som bidrar til vårt forgodtbefinnende er kjæledyr og gårdsdyr. Skal man følge denne logikken, må man da eliminere alle andre «unyttige» dyr. Vi kan leve uten grevlinger – de knekker jo liksom skinnleggen din – reven, de fleste insekter, firfisler og slanger. Hvem trenger vel måren? Hva skal man forresten med sangfugler?

Hvor mye av naturen bruker vi, egentlig? Det ville nok vært ryddigere og mer kontrollerbart å bare legge betong over det hele.

Verden må se

Norske bønder er ikke landsbygdas opprettholdere, de er en interessegruppe som så mange andre. Takket være dem og lobbyistene, har vi smakløse tomater om sommeren og det mest uinteressante osteutvalget i noe europeisk land. Det betyr ikke så mye i tingenes store sammenheng, og selvforsyning er viktig på matfronten.

Men bøndene har en uforklarlig mektig rolle i det norske samfunnet, og den avsindige alliansen mellom Tine og Senterpartiet har altfor mye makt. Et av ofrene i dette er ulven. Den vil bli forfulgt og utryddet over de neste årene så bøndene slipper å føre så mye tilsyn med dyrene sine, og overtroiske mennesker kan sove godt om natten.

Fremskrittspartiet og Høyre bryr seg heller ikke noe særlig om ulven, men det burde du. Ikke fordi den er fluffy, men fordi den er en viktig del av din kulturarv, og dere er heldige som har dem.

I mellomtiden burde verden utenfor Norge glemme hvalen og konsentrere sin innsats mot den norske ulven. Nytt år — nye muligheter … og kanskje nye sanksjoner?

  1. Les også

    Vil redde Oslo-ulven fra forgiftning

  2. Les også

    Her er ulvehvalpene i Østmarka

  3. Les også

    Ulv skremmer ikke Oslo-folk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Det franske «demonstrasjonstoget» i Lyon vekker oppsikt

  2. OSLOBY

    Miljøaktivister demonstrerte i Oslo: «La ulven leve!»

  3. VITEN

    Svensk ulv tok livet av flest sauer i Norge i fjor

  4. VERDEN

    800 ulver skaper politisk strid i Tyskland

  5. DEBATT

    Rovdyrene må totalfredes | Kari Wenche Fossum

  6. VITEN

    Villsvin i Norge – hva nå?