Meninger

Kort sagt, fredag 8. februar

  • Debattredaksjonen

Statsbygg svarer om åpne kontorlandskap. Utenriksdepartementet svarer Stanghelle om Israel. Barnesykehuset må reetableres på Ullevål. Tredeling av foreldrepermisjon med uheldig virkning? Unge voldsutøvere må få hjelp. Ulv. Og Aker skal ha nyfødtintensiv.
Dette er dagens kortinnlegg!

Konsentrasjon krever ikke kontor

NTNU-professorene Oscar Amundsen og Trond Kongsvik misforstår når de i Aftenposten 6. februar spekulerer i hvordan Statsbygg jobber sammen med universiteter og høyskoler for å finne smarte arbeidsplassløsninger.

Det handler ikke om valget mellom eget kontor eller åpent landskap, men om hvilke løsninger som understøtter virksomhetens behov nå og i fremtiden. Den enkelte virksomhetens mål og behov avgjør hvilke løsninger som er best. Viktige forutsetninger er at det er nok rom til konsentrasjonsarbeid, til å ta imot studenter og at teknologien fungerer smidig.

Konsentrasjon er viktig i akademia, men det er ikke gitt at konsentrasjon eller å ta imot studenter krever eget kontor.
Nesten halvparten av alle kontorer står tomme til enhver tid. Forskning som tidligere fylte hyllerader med bøker er nå digitalt tilgjengelig. Det viktigste for studentene er at det alltid finnes rom der veiledning kan foregå, ikke at veilederen har eget kontor.

Vårt arbeid handler om nettopp dette: Hva er de reelle behovene? Hva er de beste løsningene? Hvordan kan vi lage fremtidsrettede og fleksible bygg der virksomheten kan nå målene sine og utvikle seg?

Arealnormen på 23 kvadratmeter pr. ansatt er en klok ramme. Normen åpner for ulike arbeidsplassløsninger, også cellekontorer. Vi og våre kunder får slik et bevisst forhold til arealene som trengs, energiforbruk, klimafotavtrykk og hvordan teknologien skal utnyttes.

Vi gir råd i denne prosessen, men det er virksomheten selv som må ta stilling til hvilke løsninger som passer best. Å finne den beste løsningen for en virksomhet er krevende. Lederne må forstå det og legge til rette for bred medvirkning fra de ansatte.

Harald Nikolaisen, administrerende direktør, Statsbygg


Norge er rede til komme tilbake til Hebron

I Aftenposten 4. februar gjør Harald Stanghelle en merkelig kobling mellom Granavolden-plattformen og Israels statsminister Benjamin Netanyahus beslutning om ikke å fornye mandatet til den internasjonale observatørstyrken i Hebron (TIPH). Han etterlyser også en tydeligere norsk reaksjon på Israels beslutning.

Gjennom politisk støtte og bistand til palestinerne har Norge i 25 år arbeidet iherdig for en forhandlet tostatsløsning. Regjeringen viderefører dette engasjementet og Norges balanserte tilnærming til konflikten. Norges lederverv i Giverlandsgruppen for Palestina (AHLC) er særlig viktig i denne fasen, hvor det ikke finnes noen reell fredsprosess.
Stanghelle hopper galant over at TIPHs nærvær, innsats og sikkerhet i Hebron er avhengig av samtykke fra både palestinske og israelske myndigheter. Dette til tross for at utenriksminister Ine Eriksen Søreide flere ganger har understreket at våre bidrag til TIPH er noe vi gjør for partene, etter deres anmodning.

Stanghelle utelater også at utenriksministeren 1. februar i en felles uttalelse sammen med sine kolleger fra de andre TIPH-landene – Sveits, Tyrkia, Italia, Sverige – har gitt klart uttrykk for den bekymringen vi har for situasjonen i Hebron. I samme uttalelse ble også den ensidige, israelske beslutningen beklaget, en beslutning som avslutter gjennomføringen av en del av Oslo-avtalene. TIPH-landene har dessuten protestert på den israelske påstanden om at TIPH har motarbeidet Israel.

Situasjonen i Hebron er fortsatt spent og skjør. TIPH har bidratt til å dempe konfliktnivået. Vi er bekymret for konsekvensene av den israelske beslutningen ettersom konflikthåndteringsmekanismer nå avvikles. Vi har derfor sagt at vi er rede til komme tilbake til Hebron, dersom begge parter ønsker det.

Audun Halvorsen, statssekretær, Utenriksdepartementet (H)


Barnesykehuset må reetableres ved Ullevål!

«Ble barneavdelingen ved Ullevål lagt ned?», spør kreftlege Bernward i Aftenposten 4. februar. Svaret er at hele det 12 år gamle barnesykehuset, ikke en «barneavdeling», ble lagt ned av Terje Rootwelt i januar 2010.

Barnesykehuset med barnekirurgi, barnemedisin, onkologi, nyfødtmedisin, infeksjonsmedisin, intensivmedisin for større barn, hjerte-lungemedisin og ortopedi, med region- og landsfunksjoner, var tilpasset en samlet behandling av barn.

Fra 2010 ble barn spredt mellom minst fem store klinikker ved OUS. Klinikk for kirurgi og nevrofag, klinikk for kreft, kirurgi og transplantasjon, hjerte-lunge-kar-klinikken, klinikk for spesialisert medisin og kirurgi og kvinne-barn-klinikken. Det førte til kompetanseflukt. Helheten, kompetansen og barnas totale ve og vel, bygget opp ved Ullevål over mange år, forsvant. Protester som «barna ofres i fusjonen» (Dagsavisen 23. april 2012) og «våre syke barn lider» (VG 22. februar 2012), var uten effekt.

Terje Rootwelt beskriver 23. januar en fortsatt uheldig tilstand for barna: «Fagområder er fortsatt delt mellom sykehusene» og barn med sammensatt sykdom behandles flere steder, «med de utfordringer det skaper.» Barnesykehuset må reetableres ved Ullevål!

Bjørg Marit Andersen, professor dr. med.


Tvunget til å velge mellom jobb og omsorg

Sønnen min på seks måneder smakte fast føde for første gang denne uken (en skje avokado). Ellers er det full pupp, bokstavelig talt, både natt og dag. Han ble født i juli 2018 og dermed blant de første barna som faller inn under regjeringens nye tredeling av foreldrepermisjonen.

1/3 av tiden går til hver forelder og 1/3 kan deles som foreldrene selv vil. Ifølge de nye reglene skulle jeg vært tilbake i jobb på mandag. Det føles altfor tidlig og jeg har tatt ubetalt permisjon til påske. Jeg mistenker at det er mange i min situasjon, som i praksis blir tvunget til å velge mellom penger/karriere og omsorg for barn. Det er vel ikke akkurat et steg fremover for likestillingen?

Stina Reksten, statsviter, Oslo


Vi må hjelpe unge voldsutøvere

Gruppen mindreårige kriminelle voldsutøvere i Oslo er en bekymring for folk flest, men det er først og fremst svært alvorlig for den unge voldsutøveren.

Jeg er enig i de fleste av Afnan Ahmeds betraktninger i Aftenposten 6. februar. Vi må satse på et bredere og bedre ungdomstilbud i bydelene, samt at alle parter samarbeider om å gi utsatt barn og ungdom gode og trygge rammer.

En mindreårig gutt som utøver vold skal tas hånd om av barnevernet. Når en ung gutt har begått over 70 ulovlige handlinger på et års tid, er det klart for meg at barnevernet ikke har klart å fylle sin rolle. Gutten er på vei til å ødelegge sitt liv. Hvis han fortsetter inn i ungdomsårene med sin destruktive adferd er sjansen stor for at han blir en «yrkeskriminell» og «svingdørsfange» i rettssystemet. Fremtiden ser ikke lys ut, hverken for gutten eller samfunnet.

Jeg har gitt uttrykk for at kommunen kan ty til tvangstiltak, da nærmere bestemt lukket institusjon. Jeg hører motargumentene, som hovedsakelig går på at vi har dårlig erfaring med slike institusjoner. Jeg mener vi ikke kan sammenligne med tidligere tiders tiltak, vi har kommet mye lenger i forståelsen av årsakene til unges utagerende adferd og vi kan legge forholdene til rette for ansvarlig behandling.

Det avgjørende er at tilbudet på institusjonen er tilpasset den enkelte. Vi må sette sammen et tverrfaglig team med kompetente ansatte som kan både passe på, men aller viktigst jobbe med ungdommene på et høyt faglig nivå. Det kommer til å koste mye penger, men kostnaden av ikke å gjøre noe er mye høyere.

Utfordringene med økende vold og kriminalitet i Oslo er for viktig til at vi politikere skal forsøke å slå politisk mynt. Vi må sammen finne løsninger som både tar hensyn til gjerningsmenn og innbyggernes sikkerhet. I de mest ekstreme tilfeller mener jeg at vi må trappe opp innsatsen. Med den siste tidens utvikling er det klart for meg at vi må ta et krafttak i Oslos barnevern og søke nye løsninger.

James Stove Lorentzen, komitéleder av Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre


Aker skal ha nyfødtintensiv

Jens Grøgaard uttrykker i Aftenposten 6. februar bekymring for at det ikke blir nyfødtintensivavdeling på nye Aker sykehus. Jeg vil være tydelig på at det blir det.

Slik planene ligger nå, er det på Aker planlagt en stor nyfødtintensivavdeling med rundt 20 senger, døgnbemannet med erfarent og kompetent personale, både overleger og sykepleiere, som vil ta seg av de uventet syke nyfødte. Dette fremgår også av styresaken som styret i Helse Sør-Øst behandlet i forrige uke.

Vi planlegger med fødsler og nyfødtintensivavdeling på både Gaustad og Aker. Det er tatt til orde for å fordele antallet fødsler bedre mellom de to stedene enn det var lagt opp til i planene i høst, og det har Helse Sør-Øst åpnet for.

Gjennom god utvelgelse av hvem som skal føde hvor, ved å ha en nyfødtintensivavdeling ved alle fødeavdelingene og ved å ha en god transporttjeneste tilgjengelig for de nyfødte som uventet er så syke at de trenger behandling på den mest avanserte nyfødtintensivavdelingen, vil vi kunne ivareta dette godt også i fremtidens Oslo universitetssykehus.

Jan Frich, direktør medisin og helsefag, Helse Sør-Øst


Å rope ulv

Norske sauebønder vil skyte flere ulver. Det kan vi forstå når vi vet hvordan ulven kan herje i en saueflokk. Vi ser det på nyhetene, gråtende bønder foran halvt opprevne sauer og lam, noen fortsatt i live.

Problemet er bare at ulven tar kun en forsvinnende liten del av de 115.000 dyrene som ikke kommer tilbake etter å ha vært på utmarksbeite. Noen av disse er tatt av andre rovdyr, som jerv, andre har omkommet av «naturlige» årsaker. De kan ha brukket et bein og får en langsom og smertefull død. Sykdom kan ta mange. Noen går seg fast og sulter i hjel, andre faller utfor stup.

Intet av dette ville vi akseptert i andre sammenhenger. Bonden som lar kua stå syk i fjøset, eller som ikke gir hesten nok mat, vil bli tiltalt. Det samme vil hunde- og katteeierne som ikke tar seg av dyrene.

Vi aksepterer imidlertid all denne lidelsen når det gjelder sauer og lam, av økonomiske grunner. Næringen har ikke økonomi til å passe på dyrene.

I andre land med lavere lønnsnivå har en gjetere som passer på. Da holder ulven seg unna.

Sauebøndene sitter i glasshus. Ikke bare driver de en virksomhet som ikke er forenelig med godt dyrevern. Nå blir de også angrepet ut fra miljøhensyn.

Gunhild Stordalen med sin EAT forteller oss at det ikke er forenelig med en bærekraftig utvikling å spise mye kjøtt. Om ikke det er nok, går helserådene samme vei. Vi bør redusere inntaket av rødt kjøtt. Da er det kanskje ikke så veldig fornuftig å fortsette subsidiene, spesielt når en allerede har overproduksjon?

Kanskje norske sauebønder bør gå stillere i dørene? Som vi kjenner til fra eventyret, kan det gå riktig ille om vi roper ulv for mange ganger.

Kai A. Olsen, Molde

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Foreldrepermisjon
  3. Barnevern
  4. Arbeidsmiljø
  5. Ulv