Meninger

Personlige historier setter følelsene i sving og nyansene i skyggen | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Spaltist, Bodø
Få ting rykker oss så effektivt ut av likegyldigheten som et ansikt, et navn og en beretning om urett eller lidelse. Men det er heller ikke mange ting som så effektivt blokkerer rommet for en faktabasert, tidkrevende og nyansert diskusjon om verden og virkeligheten, skriver Anki Gerhardsen.

Det personlige kom inn i journalistikken for å hjelpe oss å forstå en kompleks verden. Det har gjort kompleksiteten nesten usynlig.

I romjulen sto det en liten kronikk på trykk i Morgenbladet, undertegnet tre leger ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

«Hva kan Spinraza-saken lære oss?» spurte forfatterne, men det denne drøftende og lavmælte teksten egentlig pirker i, er hvilken enorm makt enkeltmenneskers fortellinger om lidelse har fått over samtalen, kollektivet og innimellom også politikken.

Interessen for det personlige

Spinraza-saken fylte mediene i fjor sommer og handlet i korte trekk om hvorvidt staten skulle bekoste en svært dyr medisin for et fåtall svært alvorlig syke mennesker. Mange av dem helt unge.

Saken er sterk og vanskelig, og lyden fra intervjuene river ennå i hjertet. Men i denne sammenhengen er den først og fremst et eksempel. Et symptom på en symbiose der nyhetskriteriene, journalistisk metode og samfunnets stadig økende interesse for det personlige tilsammen utgjør en svært kraftfull størrelse.

For som forfatterne av kronikken skrev: «Ressursene som brukes på Spinraza-behandlingen, må i praksis tas fra andre gode formål. Det kan skape «tause tapere».»

Få ting rykker oss så effektivt ut av likegyldigheten som et ansikt, et navn og en beretning om urett eller lidelse.

Men det er heller ikke mange ting som så effektivt blokkerer rommet for en faktabasert, tidkrevende og nyansert diskusjon om verden og virkeligheten.

Forenklet fremstilling

De personlige beretningene preget også NRKs arbeid med selvmord i psykiatrien i fjor høst. Familienes desperate og høyst forståelige fortvilelse ga publikum en opplevelse av et system som overlot suicidale mennesker uten tilsyn og oppfølging.

Men sannheten er at det er tilnærmet umulig å vite hvem som faktisk kommer til å prøve å ta livet av seg – også under behandling. Signaler og varsler forteller ingenting om sannsynlighet.

Dette er det bred enighet om blant forskere og fagfolk, og flere av dem skrev leserinnlegg fordi de reagerte sterkt på NRKs forenklede fremstilling av et svært komplisert felt.

Det eneste sikre ville vært å plassere alle pasienter i kategorien «høyrisiko». Men da hadde kanskje neste NRK-prosjekt bestått av sterke og personlige fortellinger om et uverdig liv på institusjon med langt flere tvangstiltak enn det var behov for. Omtrent slik VG viste oss i 2017.

Les også

Kritiske til bruk av personlige historier i abortdebatten

En grenseløs plattform

Den personlige fortellingens posisjon i mediene og den offentlige samtalen, synes også svært godt i Si ;D-spaltene i Aftenposten.

Dette er spalter som kunne fungert som en spennende arena for å få unge mennesker til å debattere verden og omgivelsene. I stedet er de blitt en grenseløs plattform for selvmedlidende smerteberetninger som ofte er helt uegnet for diskusjon.

Det er svært langt mellom de innleggene som ikke har «jeg» og «meg» som kjerne og rød tråd, og da er det ikke så mye annet å respondere med enn «Takk for at du deler» og «stakkars deg».

Det er en underlig standard å sette for ungdommens engasjement, men i tillegg skaper hele denne umettelige hungeren etter det personlige også en scene som lett kan utnyttes av strategiske aktører og interesseorganisasjoner.

I denne forenklede, medievennlige fremstillingen av livet forsvinner kompleksiteten, motsigelsene og et rom for sammensatt refleksjon

I stedet for å skrive debattinnlegg basert på argumentasjon og analyse for å få plass og penger, kan man oppfordre medlemmer og støttespillere til å pøse på med personlige historier om den uretten man mener seg utsatt for. Velskrevne, dette-hendte-meg-fortellinger som blir trykket, som blir lest, som setter følelser i sving og motforestillinger til side.

Denne vidåpne porten for jeg og mitt kan lett gi publikum og beslutningstagere en opplevelse av en samstemt offentlighet som ikke nødvendigvis er reell. Og som i verste fall kan skape nye, tause tapere i kampen for tilværelsen, virkelighetsfortellingen eller ressursene.

Kompleksiteten forsvinner

Kanskje har denne dansen rundt det personlige også omkostninger på et individuelt plan.

Den oppfordrer til en selvsentrert holdning til verden og gir en fornemmelse av at offentligheten er det mest relevante stedet for smertelindring og trøst. Enten det skjer via pressen eller Instagram.

Og i denne forenklede, medievennlige fremstillingen av livet forsvinner kompleksiteten, motsigelsene og et rom for sammensatt refleksjon.

Og så sitter vi der. Uten å forstå noe som helst.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Samfunnsdebatt
  2. Verdidebatt
  3. Journalistikk
  4. Medierevisjonen