Maktens problemer
Pinsekarismatisk kristendom blir en faktor å regne med fremover, og debatt vil være nyttig.
Når mediene presenterer pinsekarismatiske bevegelser, er dette et gode. Vi liker best ros, men det er maktpåliggende med kritikk, fordi det ligger i maktens vesen som Bloggermann sa (2006): «Makt er farlig, om det er fysisk, eller psykisk. Om det er ordet, eller tanken. Om det er rollen, eller rollen du selv føler du innehar. Makt er farlig, for den kan alltid misbrukes.»
Ikke et samlet bilde
Det har vært noen tilløp til mediebelysning av pinsekarismatikken:
• 2011 Levi Fragell: «Vi som elsket Jesus» (Humanist 2011).
• 2011 Aftenposten: Min sønn Anders´ skildring.
• 2011 Vårt Land om maktmisbruk i pinsebevegelsen.
• 2005 Aftenposten om Guds Lams Kirke.
• 1999 Vårt Land: «Historien om Lysbærerne». Om overgrep i Guds navn.
Men gir dette samlet sett et rett bilde av pinsekarismatiske bevegelser? På ingen måte!
Historien om pinsekarismatikken gjelder den hurtigst voksende kristne bevegelse på verdensbasis gjennom de siste 100 år. Religionssosiologisk er «pinsebevegelse» og «karismatisk vekkelse» nokså sammenfallende uttrykk.
Spesielt interessant er det for Norge med Thomas Ball Barratts rolle ved pinsevekkelsens frembrudd i Europa. Metodistpresten Barratt gjorde sine erfaringer under en reise til USA i 1906, og ved hjemkomsten ble håpefulle norske kristne antent, og tungetale, profeti og helbredelser ble kjennemerker ved vekkelsen som bredte seg over hele landet, ja til verden ( Frem til urkristendommen , bind 1-3, 1956-1960). Filadelfia i Oslo ble grunnlagt av Barratt i 1916, og har siden vært modermenigheten.Professor Nils E. Bloch-Hoell tok sin teologiske doktorgrad om «Pinsebevegelsen. En undersøkelse av pinsebevegelsens tilblivelse, utvikling og særpreg, med særlig henblikk på bevegelsens utforming i Norge» i 1956, og høstet internasjonal anerkjennelse for sitt arbeid der han blant annet vurderte kritisk bruken av tungetale, noe pinsevenner ikke satte pris på!
Som fenomen ble bevegelsen enda mer interessant etter at den fra 1960-årene nådde langt utenfor dissenternes rekker, og ble en faktor i historiske kirker som romerkirken, anglikanere, lutheranere osv.
Verdens fremste kirkelige statistiker, David B. Barrett, fremlegger tall som viser at pinsebevegelsen er den nest største kristne bevegelse i verden etter romerkirken, og vil ha vokst tallmessig fra 16 millioner pinsevenner i 1945 til sannsynligvis 740 millioner i 2025.
Latin-Amerika
I 1973 ble professor ved Fuller Theological Seminary, Peter Wagner, så imponert over pinsevekkelsens vekst i Latin-Amerika, at han skrev boken: Look Out! The Pentecostals Are Coming! Her regnet han opp kjennemerkene: 1) Kraft fra det høye. 2) Evangeliet til alminnelige mennesker. 3) Nyplanting av menigheter. 4) Plante såkorn i god jord. 5) Sunne menigheter. 6) Teologisk utdanning på gaten. 7) Gøy i kirken! 8) Bønn for syke. 9) Sosial bevissthet.
Veksten verden over skyldes at den er en «movement organization» (Gerlach & Hine, 1968 «Five Factors Crucial to the Growth and Spread of a Modern Religious Movement.» Journal for the Scientific Study of Religion).
Men den manglende vekst i Norge og Europa kan blant annet skyldes at den her ikke er en slik «bevegelsesorganisasjon». T.B. Barratt kjempet mot tendensen til ubevegelighet, men etter hvert har organisasjonsfolk tatt over, og vekstkurver går foreløpig ubønnhørlig nedover.
Pinsekarismatisk kristendom blir en faktor å regne med fremover, og debatt vil være nyttig for dens mangslungne utvikling.
