Meninger

Kronikk: Det er på tide å kvesse blyanten og ta tilbake lærerautoriteten | Unni Helland

  • Unni Helland

I klasserommet sås og høstes lærdom. Og det er lærdom de nasjonale prøvelser ikke kan måle. For styrken i dialogene sprenger ethvert måleinstrument, skriver Unni Helland. Stein J. Bjørge

I klasserommet sås og høstes lærdom. Lærdom nasjonale prøver ikke kan måle - for styrken i dialogene sprenger ethvert måleinstrument.

Dette er 2. plassen i Aftenpostens kronikkonkurranse for lærere. Les også kronikkene som kom på 1. plass og 3. plass.

Det er tidlig morgen. Regnet siler ned og lager tårebaner på vindusrutene. «Vær så snill!», trygler de. Forventningen fordriver mørke skyer utenfor og lyser opp klasserommet. «Vær så snill! Fortell et eventyr!»

Unni Helland

Hun hadde fortalt noen eventyr i fjor. Men i fjor var i fjor. Nå er vi i begynnelsen på et nytt skoleår. Et nytt kapittel. Og så er vi ett år nærmere de nasjonale prøvelsene.Tenk om Kontrolløren kommer vandrende inn i rommet, på leting etter skriften på veggen! Målet for timen. Eventyr? Ikke sikkert det holder mål når alt dreier seg om noen desimalpoeng som må bli bedre på denne prøven enn hva som ble oppnådd i fjor.

Lykkes du med det, venter skatten i tårnet, og du kan vinne prinsessen og hele kongeriket.

Hun ser på dem. Så ivrige. Motiverte. Spente. Bedende: «Et lite eventyr. Vær så snill!»

— Tror du jeg kan bli lærer?

«Er jeg den snille eller slemme heksa?» tenker hun, overbevist om at det også finnes snille hekser. Og så begynner hun å fortelle: «Det var en gang en liten jente som hadde en stor drøm.

Hun ville så gjerne bli lærer. Derfor spurte hun først mamma´n sin: «Tror du jeg kan bli lærer?» «Det kan du», svarte mamma´n. Så gikk hun til pappa´n sin: «Tror du jeg kan bli lærer?» «Det bør du», svarte pappa´n.

Så gikk hun til læreren sin: «Tror du jeg kan bli lærer?» «Det må du», svarte læreren.

Glad vandret den lille jenta av gårde, på en lang, lang vei. Og lærer ble hun. Hun levde lykkelig i mange, mange år. Møtte glade barn og triste barn, sinte barn og redde barn. Men så skjedde det noe.

Stillheten og vibrasjonen i klasserommet klippes brått over av skoleklokken. Det er friminutt. «Men vi vil ikke ha fri, ikke ett eneste minutt», protesterer de. «Vi vil høre mer!».

Med løftet om fortsettelse i neste time tumler de ut av rommet. Hun sitter igjen. Alene. Med tankene som følgesvenn.

Loser barna inn i Kunnskapens rike

Hvordan fortsetter egentlig dette eventyret? Hun titter ned på fanget sitt. Hvor mange har ikke sittet der! Nåværende elever, de som nå er blitt foreldre, ja, til og med noen som har rukket å bli besteforeldre.

Hun kan se dem for seg. Så levende. Husker tårene da de opplevde «Vesleblakken», hesten som løp for livet og reddet den dødssyke gutten – og mistet livet.

Så var det Unn i «Isslottet»: Kanskje, kanskje hun lever likevel? Tårene etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Hvordan kan mennesker gjøre sånt? Fortvilelsen som hamret mot dem når «En spennende dag for Josefine» bare ble en vond dag for Josefine.

Hjertet banker for dem alle. De kom, så mange. Opp i fanget, inn i hjertet. Slik gikk ukene, månedene, årene. Hun gledet seg til skoledagene. I tiår etter tiår.

Gledet seg til å lose barna inn i Kunnskapens rike. De leste og regnet og danset seg inn i ukjent terreng. Og musikken var med, i dur og i moll.

De store tidstyvene

Men så skjedde det noe. Tyver snek seg inn i klasserommet. Først var de vanskelige å se. Skygger, liksom. Men så ble de tydeligere. «Hvem er dere?» spurte hun.

De vislet tilbake: «Vi er de store tidstyvene.» «Hva vil dere ha?» spurte hun. «Vent og se,» hveste de. «For vi kommer tilbake». «Men jeg har ikke noe dere kan stjele», hvisket hun.

De hånlo. «Har du ikke? Vi tar. Mer og mer. Av det vi vil ha». «Men hva vil dere ha? Vær så snill! Hva vil dere ha?» «Kontroll,» buldret de. «KONTROLL!»

Hun kvesser blyanten. For de kom tilbake. Igjen og igjen. Med regler og krav, dokumenter og skjemaer, regneark og diagrammer. Marsj i takt!

Hun titter ut av klasseromsvinduet. Det siler fra tung himmel. Snart kommer barna inn, søkkvåte og kalde. Men eventyret venter. Det hun skal varme dem på.

Hun må bare bli ferdig med sitt voksne eventyr. Og hvordan blir den slutten? Heksene brennes på bålet?

Ikke livet, men Næringslivet viser vei

Det var en gang en skole hvor latteren levde og eventyret bodde. Hånd i hånd gikk vi. Noen løp fort, andre snublet. Men det var tid til å stoppe, vente og trøste.

Og læreren valgte stiene. Forskjellige klasser, forskjellige stier. Forskjellige barn, forskjellige stier. Men så kom det et mangehodet vesen og ropte: Det er ikke Livet, men Næringslivet som må vise vei.

Skolen som brannmur mot dagens ekstremisme er ikke umiddelbart målbar

Og siden engelsk er ett av basisfagene i skolen, vet vi hva ordene betyr: «Public Management» og politikeres behov for «accountability».

I klasserommet sås og høstes lærdom. Og det er lærdom de nasjonale prøvelser ikke kan måle. For styrken i dialogene sprenger ethvert måleinstrument.

Skolen som brannmur mot dagens ekstremisme er ikke umiddelbart målbar. Kunnskapene og holdningene fra samtaler om dette emnet er ikke mulig å rangere og konkurranseutsette.

De fanges ikke inn i desimaler. Faren er derfor at dette arbeidet blir tatt mindre på alvor. Ønsker vi at nasjonale og internasjonale prøver skal sette dagsorden, slik de vitterlig gjør i dag?

I Osloskolen må rektorer underskrive resultatkontrakter med 86 resultatmål. Gode elevresultater utløser ekstra lønnstrinn. Man omtaler elevenes læring som leveranser, «varer» som skolene skal levere! Skal Skole-Norge styres som et AS? Eller kopiere Osloskolens egen A. S.?

Tid for skjemabål

På Haugerud ungdomsskole har de lærerregler som fyller 52 sider, 172 påbud og forbud. Og vi bukker og skraper, vi lærere. Eller? Er det tid for heksefest?

Hva med en brannfakkel: Skjemabål. Hvem blir med? Eller fortsetter vi å Bukke og ikke våge å Bruse? Lar vi Ulven spise oss opp?

«I politikken må sannheten vente til noen får bruk for den», sa salig Bjørnstjerne Bjørnson. Kontrollørene og Tidstyvene er i samme gjeng. Og på laget tror de at de har Trollmannen fra New Zealand, Hattie.

Og så leser tyver og kontrollfriker sin Hattie som Fanden leser Bibelen. Ser vi sluttresultatet av det nye bygget, Kenguruskolen som hopper fra guru til guru?

Det er på tide å kvesse blyanten ytterligere. Ta tilbake lærerautoriteten. Ikke lenger la seg målbinde. Slutte å svelge unna. Hva om vi kappåt med trollene?

Hun gjør seg klar til våte jakker, sølete bukser og eventyrlystne barn. Og vet så godt at bare død fisk flyter med strømmen. Så Kjerringa mot strømmen må igjen reise seg. Hvis ikke? Da blir det: Snipp, snapp, snute, så var den selvstyrte, sterke og kreative læreren ute.

Si din mening og se hva andre mener - følg Aftenposten meninger påFacebookogTwitter

Les mer om

  1. Skolekronikk

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Nettbrettene inntar norske klasserom. Ingen vet om barna lærer mer eller mindre med dem.

  2. MENINGER

    Det finnes ingen dumme spørsmål – om nekrofili | Svein Øverland og Ingeborg Senneset [podcast]

  3. MENINGER

    Kort sagt torsdag 4. mai

  4. MENINGER

    Det ligger stor styrke i å kjenne sine egne grenser. | Lene Marlin

  5. MENINGER

    -Hun var utrolig tøff i trynet

  6. MENINGER

    Ikke hør på Tony Blair! | Harald Stanghelle