Meninger

Knut Olav Åmås: De tause topplederne

  • Knut Olav Åmås,
    leder av Mediemangfoldsutvalget
Næringslivsledere figurerer på side etter side i Dagens Næringsliv om hvor tøft og kløktig de trener til Birken, skriver Knut Olav Åmås. Her fra starten på Marcialonga i 2010.

Toppledere i privat og offentlig sektor er stort sett tause og usynlige i samfunnsdebatten. Synd for samfunnet.

Synd for topplederne selv også, for de går glipp av mye når det gjelder å skape tillit og påvirke samfunnsutviklingen utenom stillingen de har.

Nå er topplederne i forvaltning og næringsliv selvsagt ikke helt borte fra mediene og offentligheten. De er der i korte glimt — når de skal stå til rette for noe, forklare noe eller svare for seg og sin institusjon, sin organisasjon eller sitt selskap.

Knut Olav Åsmås

Og selvsagt er de i mediene når de skal selge noe, lansere noe, lobbyere for noe. Næringslivsledere figurerer dessuten på side etter side i Dagens Næringsliv om hvor tøft og kløktig de trener til Birken.

Et problem i seg selv

Men ellers er topplederne der ytterst sjelden, enten det gjelder tradisjonelle eller sosiale medier: Helt borte fra de små og store ordskifter om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale temaer, hvilken retning Norge skal utvikle seg eller andre emner de rett og slett måtte brenne for som samfunnsborgere.

En av de viktigste grunnene er at de ser offentligheten ikke som en problemløsende sfære. De betrakter offentlighet og offentligheten som et problem i seg selv, en sfære som stort sett produserer problemer.

Det så jeg også som avisredaktør. De ville ikke bidra. Ikke i dag heller, erfarte Munchmuseet og Deloitte da de nylig startet den nye, annerledes debattserien «The waterfront ideas». Temaet var nettopp «De tause toppsjefene».

Til tross for invitasjoner til en rekke toppledere i offentlig og privat sektor måneder i forveien, fant alle en unnskyldning for å si nei. Bestrebelsene endte illustrerende nok med en toppleder som også er eier, som derfor står friere og som ofte sier ja: Jens Ulltveit-Moe. (Oslo-filharmoniens direktør Ingrid Røynesdal og jeg var de to andre.)

Unntakene finnes

Det finnes noen få unntak fra det generelle bildet:

  • Christen Sveaas har vært fast spaltist i Aftenposten.
  • Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre har fortsatt som bred og frittalende spaltist i Dagsavisen også etter at han ble toppembetsmann.
  • Stein Erik Hagen har prøvd å reise flere viktige diskusjoner, men blitt satt kraftig på plass av politikere og andre.
  • Olav Thon har gjort det samme, men ble for eksempel truet med boikott av hele Thon-hotellkjeden fra norsk fagbevegelse da han ga ideologisk støtte til Fremskrittspartiet før forrige valg.
    Flere unntak er det sikkert, men påfallende få. Hvorfor?

Lav takhøyde

I offentlig forvaltning er det ikke noen solid kultur for offentlighet ennå, heller ikke når det gjelder toppledere som bidragsytere til allmenn samfunnsdebatt.

Takhøyden er til dels lav, og forventningene til byråkraters «nøytralitet» trekkes så usunt langt at de skyver rollen som samfunnsborgere helt til side.

Selv om det finnes mange temaer de kunne skrive og snakke om som overhodet ikke kommer i konflikt med deres arbeidsfelt.

Dessuten opptrer de strategisk. Offentligheten er et uforutsigbart sted, ikke minst i de sosiale medienes tid. Toppledernes kommunikasjonsavdelinger kommer ofte med råd om ikke å delta, ikke å uttale seg, når lederne ikke nødvendigvis «må».

Det kan koste

Eksemplene Hagen og Thon viser hvor mye det kan koste å eksponere seg utover den rent defensive rollen det er bare å svare for seg når du blir presset. Jeg tror mange toppledere tar skrekken når de ser andres erfaringer med den risikable, røffe offentligheten og hersketeknikkene som også blir brukt der: personfokus i stedet for sak og avsporing av debatter.

Selv når det går bra tar det tid og krefter, resultatene er høyst usikre, og det i en annen sfære enn den de egentlig behersker og som har brakt dem til topps et sted.

Og når de har makt blir de mistenkeliggjort for hvilke «motiver» de kan tenkes å ha, ikke minst økonomiske.

Denne vulgære tankegangen sperrer bedrøvelig ofte for det faktum at mange faktisk engasjerer seg for å forandre noe til det bedre, uten at de selv har noe å vinne på det.

Resultatet er at topplederne holder kjeft som samfunnsborgere — unntatt når det er åpen krise for deres institusjon og selskap, eller de har et budskap og et produkt å selge.

Diskutere premissene

Det er synd fordi vi trenger topplederne for å diskutere premissene for politikkens og samfunnets utvikling, som Jens Ulltveit-Moe så riktig påpeker.

Selv ønsker jeg meg toppledere fra kulturliv og forvaltning som deltar som kunnskapsrike samfunnsborgere i debattene om hva slags skole og høyere utdanning Norge trenger, og forteller oss om de beste modellene de har sett internasjonalt. Jeg ønsker meg toppledere fra næringslivet som er engasjert i spørsmålet om hvorfor søkkrike Norge på en rekke områder har greid å pådra seg så enorme problemer med nedslitt infrastruktur og enorme vedlikeholdsetterslep.

Tilbake til Ulltveit-Moe: Hans erfaring er at man også gjør egne ansatte stolt av selskapet og topplederen når man deltar: «Og de tror mye mer på meg når jeg er i mediene enn når jeg snakker direkte til dem.»

Åpenhet skaper tillit og troverdighet, selv når du gjør feil, selv når du snubler. Når du er utenfor den trygge sonen av det kalkulerte, kyniske og strategisk veloverveide.

Kunnskap og ideer

En lang rekke toppledere er kunnskapsrike, engasjerte mennesker som har mye å bidra med. Ikke nødvendigvis løsninger på samfunnsproblemer, men kunnskap, ideer og unike erfaringer. Mange toppledere har bodd i utlandet og har bred internasjonal orientering. De kan ta viktige temaer hjem og berike diskusjoner. Det trenger norsk offentlighet - ikke bare fra kommentatorene og forskerne.

Hva skal til for å få topplederne med? Vilje og lyst til å delta, selv om det skaper ukjent fallhøyde for mennesker som er vant til å være «in control». Og styrer som ikke blir redde, men synes det er flott.

Det er ingen sur plikt, men et privilegium - for noen av de mest privilegerte i samfunnet.

I dag ser de altså offentligheten som et problem det gjelder å holde seg unna. Så feil kan de ta.

Synd for dem. Men mest for samfunnet.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.

Twitter: @knutolavamas

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Knut Olav Åmås: Seksuell avholdenhet. Kroppslukt. Mødrevold. De nære tabuene.

  2. Knut Olav Åmås: Ti norske tabutemaer

  3. Teorier som inspirerer terrorister

Les mer om

  1. Ledelse