Å bruke sitt liv

  • Jostein Ihlebæk

Wenche Foss (1917-2011).

Les også:

Les også

Fremskynder Wenche Foss' bok

WENCHE FOSS erobret en enestående posisjon i nordmenns bevissthet som en rikt utrustet kunstner, men like mye ved sitt mot, sin åpenhet og sin evne til å gi av seg selv, også i livets vanskelige situasjoner. I over 70 år ga hun liv til figurer på scene og lerret, som den nesten ubegripelig allsidige skuespillerbegavelse hun var, men den aller beste rollen var kanskje den hun regisserte selv, i sitt eget liv.

Kjendis var hun , lenge før begrepet fantes. Et hungrig publikum trykket henne til seg da hun slo gjennom alt mot slutten av 1930–tallet. Tidlige filmsuksesser i årene som fulgte gjorde henne til stjerne for hele landet.

Som få andre har hun demonstrert at berømmelse og divastatus kan brukes til annet enn tomt kjendiseri. Hun trakk saker hun brant for og personer hun brydde seg om, inn i den flombelysningen hun var omgitt av og det kraftfeltet hun selv ustrålte. Og hun gjorde det med en selvfølgelighet og et naturlig engasjement som var den gode sak verdig. Akkurat her ligger mye av Wenche Foss’ storhet

– Hva er «meg selv?» Jeg er jo bare til for andre og har det ikke godt hvis jeg ikke kan gjøre noe for andre mennesker, for familien, for teatret, sa hun i et intervju en gang. Ikke så mange kan uttale noe slikt uten at det lyder hult. Det kunne Wenche Foss, midt i oppe i glitterstasen

Kjernen. Aksjonist i medmenneskelighet, er hun blitt kalt, en pussig kombinasjon av diva og humanist. Kjernen i denne humanismen var hennes åpenhet, hennes evne til å la engasjement bli fulgt opp både i ord og handling. Trolig skjønte hun ikke selv hva det betydde for medmennesker i tilsvarende situasjon da hun alt på 1950–tallet åpent fortalte om sin sønn med Down syndrom.

Mer klar over de positive virkningene var hun nok da hun gikk ut i offentligheten med sin kreftsykdom. Og i sitt mangeårige engasjement for å få renvasket Sveinung Rødseth, som ble dømt for å ha forvoldt sin lille datters død, var hun tydeligere enn noen gang humanist–aksjonisten. En rettferdighetssak, kalte hun det selv. Den endelige frifinnelsesdommen som ga Rødseth oppreisning fikk hun i 80–årspresang.

Størst inntrykk i Kjære Wenche , boken Jan E. Hansen redigerte til Wenche Foss’ 85–årsdag, gjør bidraget skrevet av Bjørg Wallevik, moren til en ung jente som døde av kreft bare 16 år gammel. «Vår datters venninne» heter det, en beretning om hvordan Wenche Foss tok kontakt med den kreftsyke jenta etter å ha sett henne i et TV–program, og kastet glans over de siste månedene av hennes liv ved å bli hennes venn.

Det er en liten beretning om håp og glede, om ærlighet, om motgang, om hvordan kunsten i Wenche Foss’ skikkelse møter livet. I sin kjerne er det en fortelling om å bruke sitt liv, gi av seg selv helt til slutten. Derfor fremstår den som en sann historie om Wenche Foss.