Meninger

Norsk humor – morsomt for hvem?

  • Rasmus Wold

Humorprogrammene, her ved gjengen fra Torsdag kveld fra Nydalen, har seere i alle aldersgrupper. Men de har ikke mange seere nok, og seerne er heller ikke trofaste mot programmet. De elsker det nemlig ikke, skriver innleggsforfatteren. Foto: Larsen, Bjørn Erik

Ulempen med å ville nå så bredt ut til seerne, er at programskaperne må «krampe» til poengene for å tydeliggjøre dem ovenfor sine yngste og eldste seere.

De norske TV-kanalene konkurrerer daglig om seere, og de seneste årene har vi sett en stor økning i antall humorprogrammer på norsk TV. Nrk viser blant annet Underholdningsavdelingen , TV 2 Torsdag kveld fra Nydalen , mens TV-Norge har laget fire sesonger med Helt Perfekt , for å nevne noen. Men har denne seerkampen egentlig noen vinnere?

For å tiltrekke seg flest mulig seere, satser kanalene på å nå bredest mulig med programmene sine. «Lise» på 6 år skal like programmet, «Helga» på 80 år skal like programmet, og også «Trond» på 44 år skal like programmet. Er det i det hele tatt mulig å få til akkurat det? Vel, på ett område har kanalene truffet blink. De ovennevnte humorprogrammene harseere i alle disse aldersgruppene, men de har ikke mange nok , og seerne er heller ikke trofaste mot programmet.

De elsker det nemlig ikke.

Innslag som forklarer innslag ...

Gang på gang kan man lese om hvor skuffede kanalsjefene er over seertallene til deres nyeste program som skulle ta det norske folket med storm. Ulempen med å skulle nå så bredt, er at de må «krampe» til poengene for å tydeliggjøre dem ovenfor sine yngste og eldste seere. Dette ser vi uke etter uke i for eksempel Torsdag kveld fra Nydalen og Underholdningsavdelingen , hvor man opplyser det norske folk om hva som har skjedd i nyhetsbildet, og forklarer hvorfor de har laget den påfølgende sketsjen. Etter en stund dukker det opp en skuespiller med en dårlig parykk og en enda dårligere parodi, og skal få oss til å le. Det hele ender altså med at halve innslaget består av et innsalg som forklarer nøyaktig hva innslaget skal handle om.

Når dette skjer, så mister programmet og humoren råheten, og det blir ikke like genuint morsomt som det kunne ha blitt.

Jeg jobbet selv for et humorprogram nå i høst, og vet dermed litt om hvordan prosessen foregår, og jeg går ut ifra at den er nokså lik i de andre programredaksjonene. Redaksjonen jobber kontinuerlig med å prøve å finne ut av hva andresyns er morsomt. Hva med å lage en sketsj man selv syns er morsom? For det er nærmest umulig å vite hva andre mennesker syns er gøy, og nettopp det gjør humor til noe ekstremt vanskelig å lage.

En annen ide kan være å halvere lengden på programmet når man åpenbart ikke klarer å fylle timen man har til disposisjon med kvalitet. Dette mener jeg blant annet at TV 2-programmet Kollektivet har gjort med hell.

Ekstremt smalt — latterlig bredt

Jeg har selv vært vitne til at flere genuint morsomme tv-konsepter er blitt avslått av kanaler fordi det er for smalt. Okei, kanskje det i utgangspunktet ikke når så bredt, men vil man virkelig heller ha en million seere som syns programmet er «greit nok», enn hundre tusen som gråter av latter hver eneste uke? Svarer man ja på det spørsmålet, burde man kanskje også spørre seg selv om man burde lage noe annet enn humor. La meg si det på en annen måte: Hvis ingen blir skremt under filmen du har laget, burde du da fortsette å lage skrekkfilm?

Når det er sagt, så ser jeg lys i enden av tunnelen. Det finnes nemlig komikere som utelukkende gjør det de selv syns er morsomt. Denne måneden ble den satiriske og dønn ærlige standup-komikeren Dag Sørås tildelt Stå opp-prisen 2012. Det var deilig å se at en komiker med en såpass mørk humor, som oppriktig talt kan dele et rom i to med sine punchlines og som aldri kramper til poengene sine, få denne prisen.

Folk liker nemlig når de må tenke selv. De trenger ikke å bli matet med vitsepremiss og set-ups i fleng. For når man først forstår en gjennomtenkt vits, føler man seg intelligent samtidig som man flirer, og det er ingenting folk liker bedre. Men det stopper ikke der. Året før vant nemlig Martin Beyer-Olsen samme pris, og det er en komiker som virkelig lever og ånder for den absurde humoren. En som alltidgjør det han selv syns er gøy, og som aldrigjør ting fordi han vet at publikummet vil like det. Han har selvrespekt og mot til å tørre der andre safer.

Noen ganger, ja, så blir det knappenål-stille i salen, men stort sett ler publikum så de griner av råheten, absurditeten, og den elleville galskapen han står inne for. Med andre ord, med materialet sitt går Beyer-Olsen ut ekstremt smalt, men treffer latterlig bredt.

Jeg sier på ingen måte at det utelukkende skal være smal, absurd humor på norske TV-kanaler og standupscener, men det må være rom for det også. Vi må selvsagt beholde TV-programmer som når bredt med sin kommersielle humor, men samtidig mener jeg at kanalene må tørre å produsere noen som går litt smalere. Det er bare å se til USA eller England, der programmer som Funny or die , MAD TV og Monty Python har gjort stor suksess. Det er riktignok flere innbyggere i disse landene enn i Norge, men de har like fullt gjort universell suksess, og kan dermed ikke kategoriseres som smale programmer.

Alle på delt sisteplass

Men tilbake til start. Du kan skrive en, i manges øyne, hysterisk vits, men det vil fortsatt være mange som sitter med armene i kors, og som ikke er imponerte. Da er det viktig å huske på at ikke alle syns Eyvind Hellstrøms mat er god heller. Men om kanalene tør å satse smalt, kan det være de ender opp bredere enn de hadde drømt om, og dermed vinner seerkampen, istedenfor å ende på delt sisteplass med alle de andre.