Meninger

Hva grupper gjør med individer

  • Debattredaktør
  • Kultur-
Cass Sunstein er en utfordrende og fascinerende sakprosaforfatter.

NY KUNNSKAP. Hva skjer egentlig med oss når individer blir til grupper? Jo, ut kommer holdninger og handlinger som enkeltmennesker aldri ville stått for.

STUDENTOPPRØRET I 1960-årene. Fremveksten av islamistisk terrorisme på 1990-tallet. Etniske konflikter i det tidligere Jugoslavia og Irak. Disse hendelsene er gode eksempler på temaet for den amerikanske Harvard-juristen Cass Sunsteins siste bok: Going to extremes. How like minds unite and divide. For det dreier seg om polarisering, hva som skaper den og hva den fører til. Han er en utfordrende og fascinerende sakprosaforfatter i grenselandet mellom jus, sosiologi og sosialpsykologi.

I sin viktigste bok, Why societies need dissent fra 2003, argumenterer han for verdien av uenighet. Mest kjent er han for Nudge som han skrev med Richard Thaler i 2008. Der er tesen at folk påvirkes mer enn de tror av flyktige følelser og ofte handler i strid med egne, mer rasjonelle planer.

Gruppens dynamikk

Den nye bokens budskap er litt i slekt med begge disse. Litt forenklet: Når mennesker kommer sammen i grupper, begynner de å tenke og gjøre ting som de overhodet ikke ville gjort på egen hånd. Nå snakker vi ikke bare om terrorister, men like mye om skoleungdom. For det handler om noe som vi kan kalle gruppedynamikk: Særlig når folk befinner seg i grupper med likesinnede, og spesielt når de er avsondret sosialt, er de tilbøyelig til å bli mer ekstreme enn på egen hånd.

Men er ikke alt dette litt kontraintuitivt? Skulle man ikke tro at medlemmer av en diskuterende og forhandlende gruppe tvert imot blir mindre ekstreme, får slipt av kantene og inngår kompromisser?

Jo, de blir for så vidt mer like – men i en tilspisset retning. De mest ekstreme synspunktene i en aktuell gruppe vinner ofte diskusjonene. Hvorfor? Blant annet fordi de enkelte medlemmer for en liten stund «glemmer» at gruppen ikke nødvendigvis er representativ og derfor lettere lar seg påvirke, viser Sunsteins akkumulerte materiale.

Balkanisering av mediene

Det finnes også en utvikling i medieverdenen som øker polariseringen innad i grupper, nemlig den fragmentering og såkalte cyber-balkanisering av offentlighetene som nettets nye sentralitet fører til. Man taper et helhetlig blikk på samfunnet. Det reduserer muligheten for å utsette seg for noe man ikke hadde planlagt, noe tilfeldig som kan endre ens handlinger og kanskje retningen på ens liv. Når man så å si kan spesialtilpasse de medier man bruker – til et Daily Me – øker risikoen for bare å få høre kopier og versjoner av egne synspunkter. En slik utvikling kan også gjøre marginale individer og grupper mer sentrale enn de fortjener.

Ikke iboende ondt

Det er ikke noe iboende godt eller ondt med gruppepolarisering, det kommer helt an på hvordan den virker i praksis. Undersøkelser har vist at en gruppe som før diskusjoner var tilbøyelige til å støtte demonstrasjoner mot politivold mot afrikansk-amerikanere eller kjønnsdiskriminering i et lokalsamfunn, ble mer tilbøyelig til å støtte protestaksjoner enn det gjennomsnittlige medlemmet var før den begynte å diskutere. Gruppedynamikk kan mobilisere for «gode» saker. Som den amerikanske senator Barry Goldwater en gang sa: «Ekstremisme i forsvaret av liberalitet er ingen synd».

Hva er så forklaringen på gruppers dynamikk og adferd? Noen grunner som iallfall spiller inn, er autoriteters makt, gruppetenkning og såkalte sosiale kaskader, bevegelser som endrer folks politiske, religiøse og andre standpunkter som kollektive størrelser. IPod, iPhone og iPads suksesser er blant annet resultat av slike kaskader.

Likes and dislikes

En stor del av det vi tror, liker og misliker blir påvirket av nøyaktig hvilken informasjonsutveksling vi utsettes for og hvordan vi ønsker å fremstå. Vårt allmennmenneskelige behov for å bli likt spiller inn: Vi er rett og slett tilbøyelige til å si oss enige med dem vi kjenner behov for å bli likt av, og dem vi selv liker.

Alle disse perspektivene bryter med å se mennesket som essensielt ondt eller godt, og etablerer snarere en situasjonsbestemt oppfatning av mennesket. Tenk på Stanley Milgrams eksperiment fra 1961, der forsøkspersoner ble overtalt av en ekspert til å påføre andre elektriske støt.

Et lignende forsøk er et fengselseksperiment ved Stanford University i 1971. En gruppe personer ble inndelt i fengselsvoktere og innsatte. Vaktene ble i stigende grad grusomme, aggressive og ummeneskeliggjorte, mens de innsatte overraskende raskt gikk inn i rollen som svake ofre.

Ble avindividualisert

Dette viser muligens at menneskers individuelle trekk dessverre kan være et svakt forsvar mot gruppepress. I starten av Stanford-eksperimentet var det nemlig ingen forskjeller på de to gruppene. En uke senere var det ingen likheter mellom dem. De var begge avindividualisert.

Slik forandrer grupper individer. Eller snarere, får dem til å fortrenge hva de står for som enkeltmennesker.

twitter.com/KnutOlavAmas

Going to extremes. How like minds unite and divide handler om hvordan samkvem i grupper forandrer enkeltmennesker, og har stor aktualitet.