Meninger

Det nødvendige rampelys

GYLLENT ØYEBLIKK. I strevet for å gi monarkiet innhold, må de kongelige av og til plasseres innenfor helt uvirkelige, overdådige rammer.

STORKYRKAN i Stockholm i dag kl. 15.30: Erkebiskop Anders Wejryd innleder vigselsseremonien for kronprinsesse Victoria og Daniel Westling. En time senere har de gitt hverandre sitt ja. Fra benkeradene i kirken følger 1100 par øyne ekteparets skritt nedover kirkegulvet og ut til den ventende kortesjen. Tronarvingen og hennes mann skal møte folket.

Man må kunne spørre: Hva slags hendelse er egentlig dette? Daniel fra søvnige Ockelbo er blitt Hans Kongelige Høyhet, Hertug av Västergötland og Prins av Sverige; på nytt er et kongelig bryllup også sluttpunktet for en bemerkelsesverdig klassereise. Men så? Hva mer?

Offentlighet.

Den seremonielle utfoldelsen sier sitt. Allerede i dagevis har det hersket unntakstilstand. Store deler av sentrum er sperret av. Stockholm er en scene.

Kortesjen som ruller ut fra Storkyrkan i ettermiddag, har nesten 80 hester. Den er 150 meter lang, i tillegg kommer politieskorten. Over 5000 soldater og politifolk kanter ruten gjennom byen før de kongelige stiger om bord i kongesjaluppen for å ta den siste delen av turen til vanns, til Slottskaien nær utgangspunktet ved Storkyrkan.

Salutter avfyres. Jagerfly drønner. Over 2300 mediefolk, 76 av dem norske, bader begivenheten i et globalt rampelys.

Det vi er vitne til, er de siste rester av den føydale, representative offentlighet der kongelige lar seg beskue som legemliggjørelsen av den høyere myndighet de en gang hadde. Vi har sett det i Oslo også noen ganger de siste årene – kronprinsbryllupet i 2001, barnedåpen i 2004 – bare adskillig mer småskårent. En sammenligning mellom Sverige og Norge slår svært ulikt ut i dag enn for en generasjon siden, men ikke når det kommer til offentlig, seremonielt maskineri.

Gylne øyeblikk.

Fødsel, dåp, bryllup – dette er de få virkelig gylne øyeblikk for monarkiet i vår tid, ikke bare fordi hendelsene skal garantere statsformens kontinuitet. Hva ville de kongelige vært hvis de ikke av og til ble plassert i helt uvirkelige, overdådige rammer – gispende annerledes enn dem alle vi andre har for våre liv?

Dette er en dag da selv den mest innbitte republikaner kan fornemme det monarkiske sug. Da Mette–Marit og kronprins Haakon giftet seg i august 2001, startet en republikansk venn av meg kvelden over en pils på Dasslokket, med programmessig distanse til det som skulle skje. Men de første, svarte bilene hadde ikke før passert på vei til vielsen i Domkirken, før han ble grepet av uro – den ironiske barrièren lot seg ikke opprettholde. Like etterpå fant han seg selv bak en av politisperringene i Grensen, i første rekke, med blikket rettet mot storskjermen for å bivåne de kongeliges ankomst til kirken.

Frikoblet.

Iscenesettelsen i Stockholm hviler på en taus overenskomst mellom kongehus og folk. Monarkiet stilles til skue som høytid, som statssanksjonert fest, som den absolutte negasjon av grå hverdag, en produsent av eventyrlig storslåtthet vi alle kan hente litt stråleglans fra. De kongelige leverer.

Det må de, for hva annet er igjen? Den svenske kongen har ikke lenger noen konstitusjonell rolle, han leder ikke statsrådet, han holder ikke noen trontale. Frikoblingen fra politikken er enda mer radikalt gjennomført enn i Norge og andre europeiske monarkier.

Tilbake er symbolfiguren for det nasjonale, midtpunkt ved de store anledninger, samlingsmerke i krisetider og når katastrofer inntreffer. Også langs slike linjer er bildet ulikt i Sverige og Norge. Det svenske kongedømmet fikk aldri den historiske vitaliseringen som kong Haakons opptreden etter 9. april 1940 ga det norske.

I Norge merkes virkningen ennå, men stadig svakere ettersom årene går. Det så man tydelig i den vanskelige perioden før bryllupet i 2001, da nyskapningen kongelig samboerskap var på manges lepper, og en anklagende pekefinger ble rettet mot kongsemnet i Ullevålsveien: Gjaldt ikke Alt for Norge lenger?

Bryllupet gjorde imidlertid underverker. Å få installert kronprinsparet i tradisjonsrike omgivelser på Skaugum likeså. Haakon og Mette-Marits erobringstokt mot folkets sjel har vært en seilas i medvind.

Gjenkjennelig.

Dette har nok Victoria og ikke minst Daniel merket seg. Gjenkjennelige, rojale rammer rundt mannen fra helsestudioet er det som nå skal til.

Likevel – en ulmende usikkerhet ligger der, selv på en dag som denne. Personavhengig har monarkiet alltid vært, men enda mer når de kongelige er fratatt enhver konstitusjonell rolle, flytende i en posisjon som er blitt faretruende fri. Hvordan fremskaffe tilstrekkelig med mening til at institusjonen lar seg opprettholde?

Kortesje og jagerfly gir storslagen aura. Selv ikke Petter Stordalen og Gunhild Melhus fikk til det, der nede i Marrakech. Men rampelyset er tvetydig, forskjellen mellom kongelige og vanlige kjendiser illevarslende liten, de opptrer stadig oftere i samme typer reportasjer, de utsettes for samme type spekulasjoner, er gjenstand for samme slags interesse. Frykten for at lillesøster Madeleine stjeler for mye av showet er illevarslende. Utroskap og forlovelesbrudd pirrer mer enn tronarvingens ekteskapsinngåelse.

Sliter.

Kongelige har selvsagt alltid tilhørt sosieteten. Men hvis de lever og opptrer, godt hjulpet av nærgående medier, som ordinære, styrtrike og shoppingglade jet set’ere som utallige andre fra underholdning og finans, da går deres tid ubønnhørlig mot slutten. Det monarkiske sug må handle om noe litt annet enn kikkermentalitet og vanlig kjendishysteri.

Oppslutningen om monarkiet i Sverige er langt fra overveldende, ifølge ferske meningsmålinger. Et flertall av meningsytrerne i en måling på aftonbladet.no sa denne uken at de vil blåse en lang marsj i dagens store fest.

Vi får se når det kommer til stykket, men for en del tipper feiringen åpenbart over i karneval.

Verdier.

De nordiske tronarvingene har gjort mye riktig. De skjønner at de både må forme en ny, kongelig rolle og samtidig gjøre seg fortjent til den.

«Ekthet», «omtanke» og «engasjement» er de signalord Victoria og Daniel har valgt for sin gjerning, vi får tro i et ærlig forsøk på å gi monarkiet et slags verdiinnhold, som motvekt til den festivitas de er dømt til å bli omgitt av.

De skal slippe å bli konfrontert med dette på en dag da pomp og prakt er selve innholdet. Men det kommer snart en hverdag også for dem.