Meninger

Sorg til trøst og inntjening

  • Kommentator

Sykdom, tap og sorg er blitt en egen nisje i bokbransjen. Men er det mulig å formidle sorgen i et direkte språk?

HVEM SKULLE TRODD at den sobre franske forfatteren og filosofen Roland Barthes kunne tilpasses trendene i dagens globale bokmarked, mer enn 30 år etter hans død?

Roland Barthes hadde selv ingen planer om å offentliggjøre sine nedtegnelser om sorg og savn, men i 2009 ble de høyst private notatene systematisert og utgitt i Frankrike for første gang. Notatene ble påbegynt dagen etter at moren døde i 1977, og strekker seg frem til høsten 1979. Barthes selv døde i en bilulykke året etter, 64 år gammel.

I Norge inngår Sorgens dagbok i en hel rad av sakprosatitler om sykdom, død og sorg. I fjor var slike bøker signert blant andre Regine Stokke, Gunn Hild Lem, Jan Inge Sørbø og Anders Johansen.

Samtidig som Sorgens dagbok nå er klar i norsk oversettelse (ved Knut Steene-Johansen), utkommer også Alene av Kjersti Ericsson. Hun skildrer tapet av ektemannen. Både Ericsson og Gunn Hild Lem har en forløper i den amerikanske forfatteren Joan Didion, som for et par år siden utga De magiske tankers år. Den handler i utgangspunktet om ektemannens død, men utvikler seg til en særegen selvstudie i hvordan sorgen skjerper sansene og hukommelsen.

Undertegnede tilhører ikke de ivrigste lesere av slike bøker, kanskje i frykt for å føle meg fremmedgjort for andres sorg. Men Sorgens dagbok leste jeg oppslukt fra perm til perm, nettopp fordi forfatteren selv mistror mulighetene for å formidle tapet i et direkte språk. I stedet noterer han drømmer, fragmenter, gåter, poetiske bilder og brokker av samtaler.

Ikke «bruke» tapet

Barthes søker tilflukt i skrivingen som et fristed. Samtidig møter vi her en forfatter som minst av alt vil «bruke» tapet: «Jeg vil ikke snakke om det, av redsel for å gjøre litteratur ut av det.» Han protesterer mot alle konstruktive ideer om sorgarbeid. Hvis det finnes noen trøst i disse tekstene, er det knyttet til bildet av moren. For å hedre henne skriver han boken Det lyse rommet. Der skildrer han inngående et fotografi av moren, men uten å gjengi det i boken. «Sannsynligvis er det fotografihistoriens mest kommenterte usette fotografi,» skriver Knut Steene-Johansen i etterordet.

Moren var usynlig (og dermed mytisk) i Det lyse rommet. Sorgens dagbok, derimot, viser et fotografi av mor og sønn sammen. Det er et underlig motiv, der moren – tilsynelatende uten anstrengelser – løfter opp en gutt som virker besynderlig stor. Ansiktene deres er klistret sammen, ikke i en klem, men et forbund.

Dette er altså den kvinnen Roland Barthes sørger over. Han hadde moren boende hjemme hos seg i flere tiår. Men det er hun som bærer ham helt til det siste, får man inntrykk av. Det er denne opplevelsen av å miste fundamentet Barthes skildrer så følsomt i Sorgens dagbok: «Fra nå av og for alltid er jeg selv min egen mor.»

Er det riktig å grave i slike private notater, offentliggjøre i bokform og kanskje tjene penger på det? Ja, fordi det er tekster av varig verdi. En uventet gave.

Men etter å ha lest Sorgens dagbok slår det meg at bøker om sorg – paradoksalt nok – blir best dersom forfatteren ikke selv tror på sjangeren.

Relevante artikler

  1. MENINGER

    De farlige ordene og den tomme stolen

  2. MENINGER

    Kultur på kladdeføre

  3. MENINGER

    Funky forskning

  4. MENINGER

    Mer debatt, ikke mindre

  5. MENINGER

    Norske byggeklosser

  6. MENINGER

    Sliter med forskningen