Meninger

Hva skal man tro?

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Jeg har et dilemma. Jeg elsker bøker, skriver Bjørn Stærk.Illustrasjonsfoto: Scanpix Borgen, Ørn E./Scanpix

Kanskje burde jeg overlate debattene til fagfolk. Men nysgjerrigheten brenner for sterkt i meg. Derfor har jeg noen tommelfingerregler.

For noen uker siden ble jeg oppringt av en lærer som hadde lest en kronikk jeg hadde i VG, hvor jeg nevnte enkelte islamkritikeres beundring for historikeren Bat Ye’or som et eksempel på slurv og lån av ekstreme ideer som gjør det vanskelig å ta dem seriøst. Hun var uenig. Hun fortalte meg at hun selv ikke hadde sans for alt “Eurabia”-begrepet i dag brukes til, og at hun heller ikke deltok i nettdebatten, fordi tonen var så negativ – innvandrere er jo mennesker de og.

Men teoriene til Bat Ye’or mente hun var troverdige: Muslimsk innvandring til Europa, også Norge, startet som følge av at europeiske og arabiske ledere på 1970-tallet gjorde en avtale om å legge økonomisk og kulturelt til rette for et ambisiøst integrasjonsprosjekt – Eurabia. Alt som har skjedd siden har ikke nødvendigvis vært planlagt, men i det minste var starten det – hvorfor ellers begynte det hele akkurat på det tidspunktet?

Les også

Minerva

I dag gjelder det derfor å verne om vår kulturelle identitet, ellers kommer muslimene til å overta makten. Det hjelper ikke at mange av dem hverken er slemme eller ekstreme, for til syvende og sist er det sine religiøse ledere de vil adlyde, ikke vestlige idealer.

Jeg svarte at jeg er skeptisk til historiske forklaringer hvor flere store og komplekse fenomener reduseres til én enkelt årsak: en strategisk beslutning blant franske politikere om at framtiden ligger i et samarbeid med Midtøsten. Bat Ye’or forklarer ikke bare fire tiår med innvandring med dette prosjektet, men også den multikulturelle ideologien, politisk korrekthet og hat mot Israel og USA. Det blir for enkelt.

Noen vil si at det er varseltegn i seg selv når noen ringer rundt til folk på denne måten, men jeg er ikke enig.

Du har vel ikke lest bøkene til Bat Ye’or, anklaget hun.

Nei, det stemmer, svarte jeg. Og så hadde vi en lang samtale om Eurabia, og om hvor mye man kan uttale seg offentlig om ideer man ikke har satt seg dypt inn i selv. Jeg var ikke den første hun hadde ringt. Hun har forsøkt å kontakte alle hun har sett som har nevnt Bat Ye’or i mediene denne høsten, og blitt sjokkert over hvor lite de faktisk kan om ideene hennes.

Akkurat det har hun nok rett i, og siden dette er første gang noen har tatt seg bryet med å ringe meg for å kritisere noe jeg har skrevet, syntes jeg det hele var ganske hyggelig. Spesielt siden hun tok meg på fakta, for da går det an å snakke. Noen vil si at det er varseltegn i seg selv når noen ringer rundt til folk på denne måten, men jeg er ikke enig. Selv har jeg både mailet personer som har sagt noe offentlig jeg mener er dumt, og startet opp en blogg for å skrive om det. Teknologien og generasjonen er forskjellig, men motivasjonen er nok omtrent den samme. Derfor respekterer jeg det, og lyttet til det hun hadde å si.

Underveis mens vi snakket spurte jeg meg selv: Er det noe i det denne personen sier som forteller meg at bøkene til Bat Ye’or virkelig er verdt å lese, som noe annet enn bakgrunnsstoff for å forstå det nye islamhatet? Er det en troverdig anbefaling? Har jeg avvist bøkene for kjapt?

Lesehestens dilemma

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg elsker bøker, (jeg drømmer om å gjøre som Onkel Skrue – fylle en hel binge og bade i dem), og leser flere enn de fleste. Men det er vanskelig å rekke mer enn 1,5-2 bøker i uka, og når det er mange uforutsette aktiviteter, kommer jeg fort ned i 1.

Og det er tross alt ikke så mange bøker. I innkjøpslisten min på Amazon ligger det over 100. Så jeg må velge. Skal jeg bruke tid på en bok noen anbefaler, eller ikke? Hvilke anbefalinger skal jeg stole på?

På alle andre områder enn et relativt snevert felt innen programmering av webapplikasjoner er jeg en amatør.

Jeg har også et annet dilemma som jeg møter når jeg skal forholde meg til nye og vågale ideer, så som at alt jeg trodde jeg visste om europeisk innvandringspolitikk er feil: På alle andre områder enn et relativt snevert felt innen programmering av webapplikasjoner er jeg en amatør. Så når jeg leser en bok eller kommer over en teori som sier noe helt annet enn det jeg trodde var sant, hvordan skal jeg vurdere om den er troverdig?

Jeg har trodd på mye rart gjennom årene, fra Jesus til Noam Chomsky, og har lært at ingenting er lettere enn å bli overbevist av gode formuleringer. Det hender også jeg opplever at mine egne gode formuleringer i blant overbeviser andre, og det er enda skumlere, for hvor har jeg det fra? Kanskje burde jeg ikke tro på noe som helst, og heller overlate alt sånt til andre. Til fagfolkene. Men nysgjerrigheten brenner for sterkt i meg til at jeg klarer å leve på den måten.

Grådige ideer og aggressive informasjonsfiltre

I stedet har jeg endt opp med en del tommefingerregler for å vurdere troverdigheten til ideer og skribenter, en måte å kjapt vurdere om det er verdt å gå mer i dybden, eller om det hele er et blindspor. I begynnelsen formulerte jeg dem med utgangspunkt i konspirasjonsteorier, men de fungerer like fint i andre sammenhenger.

Den viktigste er at jeg er skeptisk til små, grådige ideer som ønsker å snu opp ned på store mengder eksisterende kunnskap. Et eksempel er ideen om at Holocaust er en løgn, en idé som, hvis den er sann, ikke bare medfører at vi må endre på noen tall i statistikken over antall dødsofre under andre verdenskrig, men, gjennom de enkle spørsmålene “hvordan” og “hvorfor”, tvinger oss til å snu opp ned på alt vi vet om 1900-tallshistorien, om menneskelig psykologi, og om samfunnsvitenskap. (For eksempel: Hvordan har man (hvem?) fått så mange mennesker til å støtte opp under denne løgnen?) Og det er bare begynnelsen.

De fleste riktige nye ideer er langt mindre ambisiøse. De har et begrenset nedslagsfelt, og utdyper, i stedet for å avskaffe, eksisterende kunnskap.

Det hender små, grådige ideer er riktige, og at de spiser seg ubønnhørlig gjennom allment aksepterte myter. Men de fleste riktige nye ideer er langt mindre ambisiøse. De har et begrenset nedslagsfelt, og utdyper, i stedet for å avskaffe, eksisterende kunnskap. En god historiker kan grave frem informasjon som setter Hitlers liv i et nytt lys, men det tvinger oss ikke til å forkaste alt som har skjedd innen historie og samfunnsvitenskap i nyere tid.

En annen tommelfingerregel er å være skeptisk når ideer og verdensbilder beskytter seg selv med aggressive informasjonsfiltre, filtre som gjør det mistenkelig lett å bortforklare motstridende fakta og teorier. Det vanligste fungerer ved å mistenkeliggjøre de som mener noe annet enn deg selv. “Det der sier du bare fordi du er en virkelighetsfjern akademiker / politisk korrekt / rik / del av kultureliten / sosialist / markedsliberalist / kristen / slem / løgner / ekstremist.” Et annet vanlig filter er å stille ekstra mange kritiske spørsmål til påstander du ikke ønsker å tro på, og få spørsmål til dem du håper er riktige.

Filtrene brukes ubevisst, slik at du tror du ser verden slik den er, men alt du ser er det du innerst inne ønsker å se. Spørsmålet du alltid bør stille deg selv er derfor: Hvis du tar feil, er du i stand til å oppdage det, eller har du stengt alle mulige kilder for korrigerende informasjon?

En annen varsellampe er når tilhengerne av en idé gjør et stort poeng av hvor upopulære og forfulgte de er – og bruker “politisk ukorrekt” som et synonym for “riktig”. Å gå mot strømmen er modig, men tilhengernes mot gjør ikke at en idé blir mer riktig. Derimot gjør det ideen mer overbevisende, som er noe helt annet. “Jammen tenk på Galileo!” sier de, og glemmer at de aller, aller fleste modige og radikale nye ideer gjennom historien rett og slett har vært feil .

Fagfolk som gir opp å overbevise sine egne fagfeller, og henvender seg direkte til det allmenne publikum med sine nye og modige ideer, er også en varsellampe.

I tillegg finnes det en del dårlige tommelfingerregler, som mange tror de kan bruke for å skille gode teorier fra dårlige, men som i virkeligheten ikke forteller deg noe som helst. En teori blir ikke troverdig fordi det finnes mange bøker som støtter opp om den. Det er lett å gi ut bøker. Den blir ikke troverdig fordi den støttes av enkelte fagfolk eller andre tilsynelatende pålitelige personer, for det finner du alltid noen som gjør.

Virkeligheten er ikke så snill mot oss at den fordeler alle de snille til de riktige ideene og de slemme til de gale.

En teori blir heller ikke troverdig fordi noen av de som tror på den er gode og hyggelige, og noen av de som er uenige er noen ordentlige drittsekker. Virkeligheten er ikke så snill mot oss at den fordeler alle de snille til de riktige ideene og de slemme til de gale.

Tidskostnadseffektive strategier

Det betyr ikke at du nødvendigvis skal stole på alle faglige autoriteter, og aldri mene noe som bryter med vitenskapelig konsensus. Hvor mye du skal stole på autoriteter, og hvor mye du skal tenke selv, er et enkelt spørsmål om tid. Hvor mye tid er du villig til å investere i kunnskap? Her finnes det tre strategier.

Den første strategien følger du når du vil bruke minst mulig tid på å sette deg inn i et emne. Da gjelder kun én eneste regel: Finn deg en autoritet, og tro på alt de sier. Det kan være en fagperson, et leksikon, NRK, eller statsministeren. Ikke hør på skeptikerne. Ikke tenk selv. Gjør som autoriteten sier. Det kan høres ut som om jeg gjør narr av denne strategien, men det gjør jeg virkelig ikke. Jeg følger den ofte selv – når jeg ringer en elektriker, går til legen, eller vil ha en kjapp innføring i et emne jeg ikke vet noe om.

Den andre strategien følger du når du ønsker å bli en ekspert selv. Da må du studere fagfeltet, og bruke årevis på å bygge opp all den erfaringen og kunnskapen du trenger for å uttale deg som en autoritet. Dette er så tidkrevende at de fleste av oss aldri blir eksperter på mer enn ett emne: Faget vi selv jobber med.

Ett av kjennetegnene på ekspertkunnskap er at desto mer du lærer, desto mer oppdager du at du ikke vet. Selv har jeg jobbet som programmerer i over ti år, og lærer stadig vekk ting som gjør at jeg gremmes over arbeid jeg har gjort tidligere. Og når jeg møter en ivrig amatør med sterke meninger om min lille krok av dette fagfeltet, er det ikke alltid lett å korrigere dem på en høflig og tålmodig måte.

Det er ikke så mye man kan si om disse strategiene. Den første er unøyaktig, men enkel, og god nok i hverdagen. Den andre er nøyaktig, men meget dyr. Det er den tredje strategien som er interessant: Den følger du når du ønsker å gjøre opp din egen mening om et emne, samtidig som du ikke har tid eller evne til å bli ekspert på det selv. Det er her du trenger tommelfingerregler av den typen jeg beskriver, tidskostnadseffektive måter å vurdere troverdigheten i en teori på, uten å kjenne alle detaljene, og uten å ha brukt årevis på å sette deg inn i fagfeltet.

På mange måter er den første strategien, å tro blindt på faglige autoriteter, den tryggeste. Du bommer sjelden grovt om du antar at det “alle vet” ikke ligger alt for langt unna sannheten. Men selv har jeg ikke noe valg: Jeg vil lære litt om det ene, og litt om det andre, og jeg vil tenke selv, men samtidig ikke fly av gårde i en fantasivirkelighet.

I strid med konsensus

La oss si at du kommer over en ny idé som overlever de første tommelfingerreglene jeg beskrev over: Den er ikke alt for grådig, den har ikke stengt døren for motstridende fakta, og den bruker ikke irrelevante argumenter, som at den er “politisk ukorrekt”, for å overbevise deg.

Det betyr fremdeles ikke at ideen er verdt å tro på. Kanskje oppdager du at den er stikk i strid med konsensus blant ekspertene innen fagfeltet, og hva skal du som ivrig amatør gjøre da?

Den triste beskjeden til alle ivrige amatører er at når et fagfelt bygger på ekte vitenskap, og de fleste ekspertene der er enige, er det sannsynligvis med god grunn.

Det viktigste spørsmålet er om fagfeltet drives etter vitenskapelige prinsipper, eller om det består av ren synsing. Det er en gradvis overgang. Avviser vi all ekspertkunnskap som ikke bunner i fagfellevurderte, dobbeltblinde, kontrollerte studier, sitter vi igjen med fint lite. Den “vitenskapelige metoden” er en forenklet modell. Ulike fagfelt har ulike måter å nærme seg virkeligheten på, som forsøker å gjøre det beste ut av begrensningene fagfeltet opererer innenfor. Å være for skeptisk til “myke” vitenskaper, er like naivt som å tro at enhver person med en akademisk tittel vet hva de snakker om.

Noen fagfelt er i stor grad synsing, mens andre har en bunnsolid eksperimentell basis. De i mellom er vanskeligere for oss utenforstående å vurdere, men dette er allikevel en lettere oppgave enn det er å bli ekspert på hver og en av de spesifikke teoriene.

Den triste beskjeden til alle ivrige amatører er at når et fagfelt bygger på ekte vitenskap, og de fleste ekspertene der er enige, er det sannsynligvis med god grunn.

Derfor: Hvis et fagfelt fremstår som vitenskapelig troverdig, og hvis det finnes en konsensus innenfor fagfeltet, bør jeg som amatør akseptere konsensusen. Hvis ikke, står jeg friere til å omfavne det som for meg fremstår som mest troverdig.

Bat Ye’or

Hvordan fungerer tommelfingerreglene i praksis? Her er noen eksempler på tankeprosessen jeg følger i den del aktuelle saker.

Jeg innledet med læreren som ringte meg for å anbefale Bat Ye’or. Den viktigste grunnen til at jeg ikke vurderer bøkene hennes som interessante, er at jeg aldri har kommet over en troverdig anbefaling, altså fra noen som viser at de forstår forskjellen på god og dårlig historie. (Derimot har jeg kommet over troverdige anbefalinger av hennes tidligere bøker.)

Bawer konstaterer bare at Bat Ye’or har vist at det er slik det henger sammen. En troverdig anbefaling? Ikke veldig.

Et godt eksempel er Bruce Bawer, som i While Europe Slept fremstår troverdig når han beskriver sitt eget møte med Europa, men slurvete i helhetsbildet. Han bryr seg ikke med å forklare hvordan et stakkars EU-prosjekt skal stå bak politisk korrekthet, antisemittisme og antiamerikanisme i europeiske skoler og medier, eller engang å anerkjenne at det er en ambisiøs påstand.

Bawer begrunner ikke hvordan analysen er relevant for Norge , som mye av boken handler om, og som ikke er EU-medlem. Han konstaterer bare at Bat Ye’or har vist at det er slik det henger sammen, gjennom studier av de hemmelige aktivitetene til Euro-Arab Dialogue. En troverdig anbefaling? Ikke veldig.

Det samme inntrykket fikk jeg i telefonsamtalen. Jeg avsluttet med å forklare at selv om det hadde vært en interessant samtale, hadde den bare bekreftet inntrykket jeg hadde av at Bat Ye’or primært appellerer til ukritiske lesere. Alle som snakker om emnet bør selvsagt vite hva teoriene går ut på, og der tar jeg gjerne kritikk, men måten de som tror på dem argumenterer på, bidrar ikke til å plassere bøkene langt fremme i lesekøen min.

Raseteori

I samme VG-kronikk nevnte jeg også Ole Jørgen Anfindsen, som er en artig fyr, en av Norges få vaskeekte rasister, og så hyggelig og ydmyk at antirasistene ikke vet hva de skal gjøre med ham.

Hver gang de skjeller ham ut eller sletter artiklene hans, viser det bare hvor lite futt det er igjen i antirasismen. Alle vet at de ikke liker rasister, men ingen kan helt huske hvorfor de er uenige med dem, så fordømmelsen går på autopilot. Som politisk ukorrekt mobbeoffer blir Anfindsen omfavnet av den innvandringskritiske høyresiden, som ikke nødvendigvis er enige, men mener det er viktig at han “slipper til”.

For meg er det hele mye enklere: Hovedideen til Anfindsen er at genetiske forskjeller mellom verdens folkeslag slår ut i markante IQ-forskjeller, som gjør at for eksempel somaliere og deres etterkommere nærmest må regnes som mentalt tilbakestående, og han mener at dette bør vektlegges i innvandringspolitikken. Dette er rasisme og politisk ukorrekt, men det er ikke feil fordi det er rasisme, og det er ikke riktig fordi det er politisk ukorrekt. Ingenting av dette er det minste relevant.

Det eneste interessante ved teoriene til Anfindsen, er hvor lang tid det tar før antirasistene oppdager at de må bekjempe dem ved å argumentere.

Derimot er Anfindsens ideer høyst spekulative, og de går mot konsensus i et fagfelt jeg ikke vurderer som uvitenskapelig. Anfindsen framstår for meg som en glad amatør som er så heldig å ha gode formidlingsevner og politisk ukorrekte meninger om et kontroversielt emne. Sånt blir det oppstyr av.

Det eneste jeg finner interessant ved teoriene hans, er å se hvor lang tid det tar før antirasistene oppdager at de har brukt opp rasiststempelet, og at de nå må bekjempe det lille som er igjen av vitenskapelig rasisme på den gode gamle måten: ved å argumentere for at det er feil. Spørsmålet er bare om det er noen som husker hvordan man gjør slikt.

Klimaendringer

Et langt mer spennende spørsmål å navigere i er klimaendringene: Blir jorden varmere, er dette i så fall forårsaket av menneskene, og hva bør vi eventuelt gjøre med det?

Jeg satt lenge på gjerdet. Miljøbevegelsen fremstår som vitenskapelig lite troverdig, mer opptatt av å overbevise enn å være etterrettelige. Miljøspørsmålene har blitt så infisert av politikk at det er vanskelig vite hvor vitenskapen slutter og aktivismen begynner. Det virket i utgangspunktet troverdig at det også kunne være store svakheter i klimavitenskapen.

Jeg endret mening etter å ha satt meg inn i noen av teoriene i klimaforskningen. Ikke fordi jeg er i stand til å vurdere at disse teoriene er riktige – hvordan skulle jeg gjøre det? – men fordi jeg er i stand til å vurdere at de ligner på vitenskap .

Skeptikerne fremstod som godtroende, og klimaforskerne som forskere.

Vendepunktet kom da jeg så en dokumentar mange klimaskeptikere anbefalte for noen år siden, The Great Global Warming Swindle (2007), og innså at filmen misforstod flere av teoriene den angrep. Det reduserte troverdigheten ikke bare til de som stod bak filmen, men til alle de som anbefalte den. Skeptikerne fremstod som godtroende, og klimaforskerne som forskere.

Det betyr ikke at klimaforskningen ikke også er politisert, eller at ikke deler av den er feil. Klimaspørsmålet er gjenstand for en så sterk dragkamp mellom forskere, politikere, aktivister og medier, at jeg føler jeg har god grunn til å være skeptisk til dommedagsscenarioer og andre medievennlige fremstillinger.

Det er heller ikke gitt at klima er det viktigste problemet i vår tid, eller at det er verdt kostnaden ved å tvinge gjennom en reduksjon i karbonutslipp. Men min vurdering er at klimaendringer skjer, at de er menneskeskapte, og at det er viktig (men hvor viktig?) å gjøre noe med dem.

Paranoid schizofreni

Jeg var faktisk halvveis i denne artikkelen da temaet plutselig ble mer aktuelt enn jeg hadde planlagt. Det med ett ble veldig viktig for Norges glade amatørallvitere å avklare sitt forhold til faglige autoriteter: Er Anders Behring Breivik paranoid schizofren, og bør han dermed anses som utilregnelig?

Selv vet jeg ikke ennå. Det er flere ting som undrer meg. Det undrer meg at rettspsykiaterne vurderer troen på en europeisk borgerkrig som en “bisarr vrangforestilling”, for hva sier de da om ideene til Fjordman? Det undrer meg at de anser ord som “nasjonaldarwinist” som et symptom, for jeg tror jeg forstår utmerket godt hva det betyr. Det undrer meg at de anser det som et symptom at han var redd for å bli overvåket, for det tror jeg de fleste terrorister er.

Jeg befinner meg i den overraskende behagelige tilstanden hvor jeg ser to sider av saken samtidig, og ikke har det travelt med å velge en av dem.

Jeg undrer meg over at vår definisjon på utilregnelighet kan omfatte en gjerningsmann som var klartenkt nok til å planlegge og gjennomføre et så komplisert angrep, i stand til å forstå at handlingene var gale i øynene til resten av samfunnet, og rasjonell nok til å overgi seg når han var ferdig. Det gir meg en uggen følelse at en del av behandlingen av Breivik eventuelt vil være å endre på hans politiske ideer.

Men jeg har ikke landet på noe. Jeg befinner meg i den overraskende behagelige tilstanden hvor jeg ser to sider av saken samtidig, og ikke har det travelt med å velge en av dem.

Det eneste jeg er sikker på, er at jeg vil bruke tommelfingerreglene mine til å vurdere spørsmålet. Jeg er ikke ekspert, og jeg klarer ikke å stole blindt på autoritetene. Kanskje er denne trangen til å tenke selv om ting jeg ikke er ekspert på, en karaktersvakhet. Men nysgjerrigheten brenner for sterkt til at jeg har noe valg.

  • Bjørn Stærk (f. 1978) er fast spaltist i Minerva. Han blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Klimafornektere, Trump og vaksineskeptikere forstår ikke hva vitenskapelig konsensus er. Det er et demokratisk problem

  2. DEBATT

    At klimaendringene er menneskeskapt er nå omtrent like sikkert som at jorda er rund og at er i slekt med apene

  3. KULTUR

    Høy intelligens beskytter deg ikke mot «fake news»

  4. DEBATT

    «Rammene for forskning hindrer fremskritt»

  5. KRONIKK

    Koronakrisen må møtes med et nybegynnersinn, ikke utdatert kunnskap eller fersk skråsikkerhet

  6. VITEN

    Ny undersøkelse: Farlig å senke skuldrene for mye